Radioaktivitet i jord

Publisert av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet Lag rapport

Radioaktiv forurensing i Norge skyldes hovedsakelig nedfall fra Tsjernobyl-ulykken i 1986. Innholdet av radioaktiv forurensing i jord er høyest i deler av Trøndelag, Nordland og fjellstrøkene i Sør-Norge, og det kan være store variasjoner selv over korte avstander.

Fortsatt radioaktiv forurensning i jord

Deler av Trøndelag og Nordland og fjellstrøkene i Sør-Norge fikk mest radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Nivåene av cesium-137 i overflatejord er fortsatt høyest i disse områdene. Det kan være store geografiske variasjoner i cesium-137-innholdet i jorda selv over korte avstander. Dette henger sammen med at det radioaktive nedfallet fulgte nedbøren som falt i dagene da luftmassene fra Tsjernobyl nådde Norge.

Innholdet av cesium-137 i det øverste jordlaget har gått ned over tid, men nedgangen går nå langsommere enn i de første årene etter ulykken. Cesium-137 har en halveringstid på 30 år, noe som betyr at halvparten av stoffet nå er fysisk brutt ned. Cesium-137 bindes til leirmineraler i jorda, men med tiden har likevel en del av nedfallet blitt transportert ned i dypere jordlag eller rent ut i vassdragene.

Jord2018_animasjon.gif

Kartet viser konsentrasjonen av cesium-137 i de øverste 3 cm av jorda, basert på landsomfattende prøvetakinger i utmarksjord i 1986, 1995, 2005 og 2015. Det finnes mer cesium-137 i de nedre jordlagene, men de øverste 3 cm er målt fordi dette laget anses som viktigst for opptak i planter.

Radioaktivitet i jord tas opp av sopp og planter

Sopp og planter tar opp cesium-137 som fortsatt finnes i jorda. Det radioaktive stoffet overføres så videre til ville dyr og husdyr på utmarksbeite, og derfra gjennom maten til mennesker. Den radioaktive forurensningen i jorda har hatt betydning for bruk av naturen til beiteområder, jakt og sanking av sopp og bær. De geografiske variasjonene i jorda gjenspeiles i tilsvarende forskjeller av cesium-137 i sopp, planter og dyr fra ulike områder.

Cesium-137 sender ut gammastråling som har lang rekkevidde og kan trenge gjennom de fleste materialer, inkluder jord og kroppsvev. Derfor blir man også utsatt for direkte stråling fra cesiumet i omgivelsene. Stråledosen fra cesium-137 i bakken avhenger av mengden radioaktivt nedfall og dybdefordelingen i jorda.

Radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl-ulykken

Mesteparten av radioaktiv forurensning av jorda i Norge stammer fra ulykken i kjernekraftverket i Tsjernobyl i dagens Ukraina i 1986. Vindretningen i dagene rett etter ulykken førte forurensningen mot Norden, og de områdene som det tilfeldigvis kom nedbør i løpet av denne perioden fikk mest radioaktivt nedfall. I Norge var det fjellstrøkene i Sør-Norge og deler av Trøndelag og Nordland som ble hardest rammet.

Noe av den radioaktive forurensningen som finnes i Norge stammer også fra atomprøvesprengninger i atmosfæren på 1950- og 1960-tallet. Det kom mest nedfall i nedbørrike områder langs kysten.

Jordas egenskaper påvirker opptaket

Jordsmonnets fysiske og kjemiske egenskaper spiller en viktig rolle for hvor tilgjengelig cesiumet er for opptak i planter og sopp. Spesielt viktig er kalium-konsentrasjonen og mengden leirmineraler i jorda. I naturlig jord ser vi at utvasking av cesium-137 som følge av regn og påvirkning fra sur nedbør har ført til en raskere nedgang i det øverste jordlaget i områdene langs kysten og på Sørlandet.

I jordbruket fører gjødsling og pløying til at mindre av det radioaktive cesiumet er tilgjengelig for opptak i plantene. Derfor finner man generelt høyere nivåer av radioaktiv forurensning i planter og dyr som lever på utmark enn på dyrket jord.

Følger utviklingen

Siden Tsjernobyl-ulykken har det pågått landsomfattende undersøkelser av radioaktivt cesium i det øverste jordlaget hvert tiende år. Overvåkningen gir informasjon om utviklingen over tid i forskjellige deler av landet.