Radioaktivitet i havet

Publisert av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet Lag rapport Read in English

De viktigste kildene til radioaktiv forurensning i Norge har til nå vært nedfallet etter atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet, vesteuropeiske reprosesseringsanlegg for brukt kjernebrensel og Tsjernobyl-ulykken i 1986. I dag er nivåene av radioaktiv forurensning i norske havområder lave.

Radioaktive stoffer fraktes med havstrømmer

Noen radioaktive stoffer kan fraktes med havstrømmer over lange avstander. For eksempel slipper det britiske reprossesseringsanlegget Sellafield ut technetium-99, som fraktes med havstrømmer fra Irskehavet til Nordsjøen og videre nordover langs norskekysten til Barentshavet. Technetium-99 har en halveringstid på 211 000 år, og vil derfor finnes i havet i svært lang tid.

Strontium-90 i norske farvann kommer for det meste fra Sellafield og nedfall fra atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet. Norskekysten påvirkes også av radioaktive stoffer som langsomt løsrives fra tidligere forurensede sedimenter i Irskesjøen. Disse fraktes så videre med havstrømmene for etter hvert å nå norske kystområder.

I tillegg til menneskeskapt radioaktivitet er det flere naturlige kilder til radioaktivitet i havet. Oljeproduksjon i norske havområder medfører utslipp av naturlig forekommende radioaktive stoffer via det produserte vannet som følger med oljen, noe som kan bidra til å øke konsentrasjonen av naturlig radioaktivitet i havet.

Østersjøen viktig kilde til radioaktivitet 

Østersjøen har høyere konsentrasjoner av cesium-137 og strontium-90 enn mange andre havområder. Årsaken er det store nedfallet etter Tsjernobyl-ulykken i Østersjøen og de tilgrensende landene, og at det er et relativt innelukket hav. Vannutskiftingen går langsommere og forurensninger blir værende lenger her enn i mer åpne havområder.

Radioaktive stoffer føres med havstrømmer fra Østersjøen og nordover langs norskekysten.

Radioaktive stoffer tas i ulik grad opp i planter og dyr

I hvilken grad radioaktive stoffer tas opp i planter og dyr varierer fra stoff til stoff.

  • Technetium-99 tas lett opp i tang og hummer.
  • Det naturlig radioaktive stoffet polonium-210 tas opp i blåskjell og fisk.
  • Cesium-137 tas opp i muskelvevet hos dyr, og det tas opp i noenlunde lik grad hos ulike marine organismer.

Andre radioaktive stoffer, som uran, tas i liten grad opp i organismer som lever i havet. Opptaket avhenger også av hva dyrene spiser og av saltinnholdet i vannet. Fisk som lever i saltvann, tar opp mindre cesium-137 enn fisk som lever i ferskvann.

Tiltak for å redusere nye utslipp

Det finnes ingen måte å aktivt fjerne radioaktive stoffer som allerede finnes i havet, men det er gjort tiltak for å redusere nye utslipp de seneste årene. Utslippene av cesium-137 fra Sellafield er drastisk redusert siden 1980-tallet, og utslippene av technetium-99 fra Sellafield har blitt kraftig redusert siden 2004, da det ble tatt i bruk ny renseteknikk som fjernet technetium-99.

Norge har forpliktet seg til OSPAR-konvensjonen. Konvensjonens mål er at utslippene av radioaktive stoffer skal reduseres gradvis, slik at konsentrasjonen av naturlig radioaktive stoffer i miljøet skal være nær bakgrunnsnivå og nivåene av menneskeskapte stoffer skal være nær null innen 2020.

Overvåkning og grenseverdier

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet og Havforskningsinstituttet måler regelmessig innholdet av forskjellige radioaktive stoffer i sjøvann fra norske kyst- og havområder. Dette gjør vi for å dokumentere nivåer i sjømat og følge utviklingen av radioaktive stoffer i havmiljøet.

Grenseverdier og kostholdsråd skal bidra til å begrense stråledoser fra radioaktiv forurensning til befolkningen. Grenseverdien for radioaktivt cesium i saltvannsfisk som selges i butikk, er 600 becquerel per kilo. Nivåene i norsk sjømat ligger langt under denne grenseverdien.