Vernet natur

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport Read in English

Store deler av fjellet er vernet. Fortsatt er lite skog, kyst og sjøområder vernet. 

Mye landareal vernet, lite sjø 

Norge fikk sin første moderne naturvernlov i 1970. Den største veksten i vernet areal og antall verneområder skjedde på 1980- og 2000-tallet. I 2009 fikk vi flere og bedre muligheter til å beskytte natur gjennom naturmangfoldloven.

Av Norges fastlandsareal er nå 17,4 prosent vernet. Dette arealet domineres av høyfjellsområder, og flere viktige naturtyper er enda ikke tilstrekkelig fanget opp. Fortsatt er lite skog og kyst- og sjøområder vernet. 

Marint vern

Av sjøarealet er 3,1 prosent vernet. I dette regnes alt areal innenfor territorialgrensen for fastlands-Norge, dvs. 12 nautiske mil fra land. Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på fjord- og kystområder som vi knapt finner maken til andre steder i verden.

Ved utgangen av 2018 var det opprettet seks marine verneområder på til sammen 243 kvadratkilometer. I tillegg er et stort antall naturreservater og andre typer verneområder opprettet blant annet for å beskytte sjøfugl.

De siste årene er det også opprettet flere store nasjonalparker som omfatter skjærgårdsområder med mye sjøareal, som for eksempel Ytre Hvaler, Færder, Jomfruland og Raet.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

Utvikling i vernet landareal etter vernekategori (km2). Tallene er rundet av til nærmeste hele kvadratkilometer. For perioden 1975-2005 er tallene presentert hvert femte år, fra 2006 årlig.

Totalt er det nå over 3000 verneområder i Norge. Fordeling av disse på land- og marint areal er vist i tabellen under. 

 Verneform  Totalt Landareal Marint areal
Antall  Vernet (km2) Vernet (km2) Andel landareal Vernet (km2) Andel av terr.farvann 
Totalt  3034  60 895  56 328   17,4%  4566  3,1%
 Nasjonalpark  40  33029  31587  9,8%  1443  1,0%
Landskapsvernområde  195  18240  17228 5,3%   1011 0,7% 
Naturreservat  2330  8725  7118 2,2%   1607 1,1% 
Annet vern 463 658 395 0,1% 263 0,2%
Marine verneområder 6 243 0%  243 0,2% 

Vernet landareal fordelt på verneform. Arealet er rundet av til nærmeste hele kvadratkilometer. Resultatet er basert på Miljødirektoratets datasett naturvernområder (31.12.2018), der land- og marint areal er analysert ut fra kystkonturen til N50. Artsfredninger etter den gamle naturvernloven (1970) og midlertidig vern inngår ikke i materialet. Prosentberegningene har tatt utgangspunkt i Norges landareal inkl ferskvann (Kartverket 1.2.2018) og Norges territorialfarvann (utenfor fastlandet) 01.01.2012.

Verneområder på Svalbard og Jan Mayen

Verneområdene på Svalbard er opprettet etter Svalbardmiljøloven, mens verneområdene på Jan Mayen er opprettet etter lov om Jan Mayen. Verneområdene på Svalbard utgjør ca. 65 prosent av øygruppens landareal, og ca. 87 prosent av territorialfarvannet ut til 12 nautiske mil. På Jan Mayen omfatter vernet nesten hele landarealet på ca. 375 kvadratkilometer og hele territorialfarvannet på ca. 4315 kvadratkilometer.

Det er til sammen 30 verneområder på Svalbard og Jan Mayen. De fordeler seg på land- og marint areal som vist i tabellen under.

 Verneform  Totalt Landareal Marint areal
Antall  Vernet (km2) Vernet (km2) Andel landareal Vernet (km2) Andel av terr.farvann 
Svalbard            
Totalt 29 118031 39876 65,3 % 78155 86,6%
Naturreservat 21 83735 25493 41,8% 58243 64,5%
Nasjonalpark  7  34279  14369  23,5%  19910  22,1%
Geotopvern 1 17 14 0% 3 0%
             
Jan Mayen            
Naturreservat 1 4690 375 99,5% 4315 100%
             

Vernet landareal fordelt på verneform for Svalbard og Jan Mayen. Arealet er rundet av til nærmeste hele kvadratkilometer. Svalbard: Resultatet er basert på SSBs statistikk for vernede områder per 31.12.2016. For marint areal er resultatet basert på analyse av naturvernområder per 31.12.2017. Fordeling av vernet areal mellom land og marint er basert på kystkonturen for heldekkende kart for Svalbard S100. Jan Mayen: Alle resultat er basert på vernet areal oppgitt i verneforskrift og arealstatistikk fra Kartverket.

Du finner detaljert informasjon om alle verneområder, både på fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen i kartet til Naturbase, og i kartet til Miljøstatus (under).

 

Klikk deg inn på kartet og finn områder som er vernet. Her finner du både nasjonalparker, naturreservater m.m. 

Naturtyper, arter og naturgoder kan forsvinne

Norge har en svært mangfoldig natur, med stor variasjon i geologi, landskap, naturtyper og plante- og dyreliv. Den lange utstrekningen fra sør mot nord  sammen med store høydeforskjeller  gir stor variasjon i naturtyper på land og i havet.

Den norske rødlista for arter fra 2015 gir oversikt over arters prognoser for å dø ut. Den norske rødlista for naturtyper 2018 viser tilsvarende prognoser for at naturtypene forsvinner.

Av 258 vurderte naturtyper regnes 74 som truet. Blant artene er 11 prosent klassifisert som truet. De fleste er knyttet til kulturlandskap og åpent lavland, samt skog. Et godt utviklet nettverk av verneområder bidrar til å unngå at naturtyper forsvinner og at artene overlever på lang sikt.

Økosystemtjenester er goder og tjenester vi får fra naturen. Vernede områder kan være spesielt viktige for økosystemenes regulerende tjenester som vann- og luftrensing, flom- og erosjonsbeskyttelse. De har også stor betydning for gode naturopplevelser, rekreasjon og helse.

Økende press på naturen

Naturmangfoldet påvirkes av mange faktorer, og arealendringer regnes som den største trusselen. Dette viser arbeidet med nasjonale rødlister for arter og naturtyper.

Endringer i arealbruk fører til at leveområder for planter og dyr ødelegges, oppdeles eller at kvaliteten blir dårligere. Når verneområder opprettes, bidrar vi til å sikre sårbare og truede arter og naturtyper, opprettholde økologiske nettverk og bevare natur av nasjonal og internasjonal verdi. 

Naturen påvirkes i dag særlig av arealendringer, i tillegg kommer klimaendringer, fremmede organismer, overbeskatning og forurensning. Betydningen av disse faktorene kan variere, og virkningene kan være sammensatte.

Et eksempel fra hav- og kystområder er mangel på mat for sjøfugl, som både kan skyldes overbeskatning og klimaendringer. I våtmarker regnes arealendringer som den viktigste påvirkningsfaktoren – for eksempel i form av grøfting av myr, oppdyrking og skogplanting.

De som forvalter verneområdene rapporterer jevnlig om hvilke påvikningsfaktorer de mener er mest alvorlige. Gjengroing, fremmede arter og forstyrrelser nevnes oftest. Deretter følger tekniske inngrep og slitasje på naturen.

Økt vern og bedre forvaltning av vernet natur

Konvensjonen om biologisk mangfold er en global avtale om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. På partsmøtet (COP10) høsten 2010 ble landene enige om målsettinger for 2020 (Aichi-målene). For å beskytte økosystemene er det nå et felles globalt mål å verne 17 prosent av arealet på land og i ferskvann, og 10 prosent av kyst- og havområdene.

I Europa samarbeider også landene om å beskytte biologisk mangfold. Her har landene blitt enig om å utpeke bestemte områder som er spesielt viktige for å beskytte arter og naturtyper. Til sammen utgjør disse et felles europeisk nettverk av områder. 

Naturmangfoldloven grunnlag for vern

Naturmangfoldloven fra 2009 er grunnlaget både for å opprette nye verneområder og for å forvalte verneområdene godt.

De politiske føringene for arbeidet med  vern er gitt i egen handlingsplan for naturmangfold – "Natur for livet" (Meld. St. 14 (2015–2016). I handlingsplanen er det satt et nasjonalt mål om å sikre langsiktig bevaring av et representativt utvalg norsk natur. Miljømyndighetene får årlige oppdrag om å jobbe planmessig med dette.

De viktigste aktivitetene er:

  • Nasjonalparkplanen og de fylkesvise verneplanene for myr, våtmark, edelløvskog, rik løvskog og sjøfugl ved kysten. Planene er i all hovedsak fullført.
  • Frivillig skogvern og skogvern på statsgrunn og annen offentlig eid grunn. Ved utgangen av 2018 var ca. 3,6 prosent av den produktive skogen vernet.
  • Arbeid med marint vern, for å sikre et representativt nettverk av marine verneområder.
  • Suppleringsvern for å dekke opp påviste mangler blant dagens verneområder. Arbeidet vil trolig gjennomføres som fylkesvise prosesser.

Bedre planlegging i verneområder

Forvaltningsplaner lages for å styre bruk, skjøtsel og tiltak i verneområder. Behovet varierer mye, men det er tidligere vurdert at om lag 1500 verneområder trenger forvaltnings- eller skjøtselsplan. Ved utgangen av 2017 hadde ca. 800 verneområder en forvaltnings- eller skjøtselsplan, noe som utgjør ca. en fjerdedel av alle verneområder. 

I 2016 ble et eget fagsystem for verneområder (NatStat) tatt i bruk. Her samles kunnskap om naturtilstanden i verneområdene. I 2017 ble også "Forvaltningsplaner på nett for verneområder" (FPNV) lansert. Det vil gi opplysninger om hvilke tiltak som planlegges eller foregår i verneområder.

Mer til skjøtsel og tilrettelegging

I mange verneområder er det nødvendig med skjøtsel for å bevare verneverdiene. De siste årene er det bevilget betydelige midler til skjøtselstiltak.

De som forvalter vernede naturområder rapporterer særlig om behov for å fjerne fremmede/uønskede arter, hogst av fremmede treslag og brenning eller annen rydding av vegetasjon. Behov for beiting og søppelrydding nevnes også ofte. De siste årene har også fokuset på å restaurere myr og annen våtmark økt betydelig. I tillegg til å sikre naturmangfoldet bidrar også restaurering av myr til å motvirke effekter av klimaendringer.

De rapporterer også om behov for bedre grensemerker, vedlikehold eller etablering av stier og løyper, informasjonstavler og verneskilt, brosjyrer, kart og bedre informasjon på nett. 

Økt besøk i verneområder

Svært mange verneområder er attraktive turmål. De siste årene er det derfor lagt stor vekt på å utvikle en god besøksforvaltning. Målet er både å gi besøkende gode opplevelser, legge til rette for lokal verdiskapning og skape bedre forståelse for vernet.

Samtidig er det en forutsetning at hensynet til verneverdiene ivaretas. Besøksstrategier for verneområdene, der ulike hensyn veies mot hverandre,  er et viktig verktøy i dette arbeidet. Alle nasjonalparker skal ha besøksstrategi innen 2020. For andre verneområder lages slike strategier når det er behov.

"Norges nasjonalparker" er en beskyttet merkevare, som kan tas i bruk i verneområder der det finnes planer og strategier for besøksforvaltning.