Mink

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Mink (Neovison vison) er en fremmed skadelig art i Europa og i Norge. På grunn av minken har bestandene av flere andre arter gått ned. Det gjelder særlig sjøfugl som hekker på bakken. Mink ble innført  til Norge på 1920-tallet for pelsdyrfarming, men etter både å ha rømt og blitt sluppet ut er minken nå etablert i naturen med livskraftige bestander i alle deler av landet.

Mest mink langs kysten

Mink lever ved vann. Den holder til langs bekker, elver, innsjøstrender og i våtmarker, i tillegg til i kystlandskapets fjorder og skjærgårder. Tettheten av mink er høyest langs kysten, fordi den finner mest mat der.

Minken er et generalistrovdyr, det vil si at den tar mange forskjellige byttedyr. Den spiser både fugler, fisk, små pattedyr, krypdyr (firfisler og slanger), amfibier (frosk og salamander) og virvelløse dyr (for eksempel kreps og småkrabber).

Brun med hvite tegninger

Hannminken er opptil dobbelt så stor som hunnminken og veier inntil 1,6 kg fordelt på opptil 71 cm, inkludert halen. I opprinnelig vill tilstand i Nord-Amerika er minken mørk brun, noen ganger med hvite tegninger fra haka og bakover buken. Det er denne typen vi oftest treffer på i naturen.

Parringstida for minken varer fra februar til tidlig i april, og den har forsinket implantasjon. Det vil si at det kan ta noen uker før eggene fester seg i livmora og begynner å vokse til et foster, og ungene kan bli født alt fra 38 til 76 dager etter parring. Gjennomsnittlig kullstørrelse er ca fire valper. Største dokumenterte kull var på åtte valper.

Valpene forlater moren 13 uker etter fødselen. Årets ungmink sprer seg til nye områder fra juli og utover høsten og vinteren.

En trussel mot flere sårbare arter

Minken er en trussel mot flere sårbare norske arter og mot produktiviteten i naturen. Den kan påvirke bestandene av de dyrene den lever av på en svært negativ måte. Dette er særlig godt dokumentert for sjøfugl på øyer og holmer. Bestander av bakke- og hulehekkende vann- og sjøfugl rammes særlig sterkt. De kan også forsvinne helt fra områder med mink, og på denne måten trues verneformålet i flere sjøfuglreservater.

Det er også funnet negative effekter av mink på smågnagerbestander, frosk, edelkreps og på elvebestander av ørret.

Handlingsplan mot mink

En handlingsplanen mot mink er laget for å samordne og styrke innsatsen mot mink, slik at vi lykkes bedre med ta vare på viktige naturverdier. Handlingsplanen skal også legge grunnlag for læring, både fra vellykkede tiltak og de som ikke fungerer så godt. Det lokale engasjementet mot arten er sterkt rundt om i landet, og det å bygge opp under og videre på dette er avgjørende for å lykkes.

Skal vi lære hvordan vi bedre bekjemper mink, må vi overvåke hvilken effekt tiltakene har på de artene som påvirkes av denne fremmede arten i norsk natur. Kunnskapen vi høster vil være viktig i arbeidet mot andre skadelige fremmede arter.