Storskarv i Nordsjøen og Skagerrak

Publisert av Overvåkingsgruppen (sekretariat hos Havforskningsinstituttet) Lag rapport

Storskarven er en fiskespisende sjøfugl. I Nordsjøen og Skagerrak finnes en egen underart av storskarv som kalles mellomskarv. Bestanden av denne har vært økende, men har stagnert noe i de siste fem årene. Arten har nå begynt å spre seg inn i ferskvannssystemene i Sør-Norge utenom hekketiden.

Fakta om storskarv

Storskarv (Phalacrocorax carbo) hører til pelikanfuglene og er en gåsestor, svart sjøfugl med en hvit flekk på låret og hvite hodetegninger i hekketiden. I Norge hekker to underarter av storskarv; P. c. carbo fra Midt-Norge og nordover, og P. c. sinensis – «mellomskarv» langs Skagerrakkysten.

Den sørlige underarten kjennetegnes ved at den har mer hvitt i hodet og halsen i hekketiden. Den er også mer kontinental enn den nordlige underarten og trives bedre i brakk-, og ferskvannssystemer enn den nordlige underarten. Begge underartene hekker på holmer og skjær langs kysten, men det forventes også at den sørlige underarten vil etablere seg i ferskvannssystemer i innlandet.

Hele den norske hekkebestanden av mellomskarv har sin hovedutbredelse innenfor forvaltningsplanområdet for Nordsjøen og Skagerrak. Den er en karakterart for de kystnære fiskespisende sjøfuglene og antas å være en god indikator for tilstanden i det økosystemet den er tilknyttet, samtidig som den har betydning for kystkulturen og er høyt verdsatt gjennom sin opplevelsesverdi.

De første norske koloniene av «mellomskarv» ble etablert i 1997, og i 2016 hekket de i ca. 15 kolonier på til sammen ca. 2500 par på strekningen Østfold – Rogaland. Underarten har økt kraftig i hele Europa de siste 30 årene, sannsynligvis på grunn av økt beskyttelse av hekkekoloniene. De norske hekkefuglene har sannsynligvis kommet hit fra danske og svenske kolonier.

Skarvene er fiskespisere. De er generalister, og tar det som er lettest tilgjengelig. Undersøkelser i Østfold viser at dietten hovedsakelig består av leppefisk, men den kan også ta torskefisk. Studier i 2002 og 2011 viste an andelen torskefisk varierte mellom 4-8 prosent.

Storskarv er ikke klassifisert på Norsk rødliste for arter 2015 og regnes med andre ord ikke for truet eller sårbar.

Status og trend for hekkebestander

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

 

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

Hekkebestandene langs Skagerrakkysten

Hekkebestanden på Øra utenfor Fredrikstad (Østfold) økte hele perioden 1997-2017 sett i helhet, men var stabil i den siste 10-års perioden (2007-2017). I Vest-Agder har hekkebestanden økt siden den ble etablert i 2003.

Art 

Lokalitet

Tidsperiode

Antall år med data

Antall kolonier/prøvefelt

Endring per år (%)

Trend

Signifikansnivå

 Storskarv

 Øra, Fredrikstad

 1997-2017

21

 3-7/0

 10,5

 +

 ***

 

 

 2007-2017

 11

 

 -0,6

0(-) 

 n.s.

 

Rauna, Vest-Agder

 2003-2017

 15

 2/0

 17,9

 ***

 

 

 2007-2017

 11

 

 5,8

 **

I tabellen er tidsperiode for tellingene angitt, antall år med tellinger i perioden, antall prøvefelt innenfor kolonien, bestandsendring per år (%), trend (+/0/-) og signifikansnivå for den estimerte trenden beregnet vha. Monte Carlo-simuleringer. *** = p < 0,01, ** = p < 0,05, * = p < 0,1, n.s. = ikke signifikant. For områder med tilstrekkelige datamengder er også trenden for de siste 10 årene (2007-2017) vist. Kilde: NINA/S-H. Lorentsen.

Hekkebestandene i Nordsjøen

Vi har ikke fullgod overvåking av koloniene i Nordsjøen. 

Årsaker til trendene

Storskarven påvirkes av et bredt spekter av mekanismer, men de fleste er en direkte respons på endringer i næringstilgang, som delvis kan være klimapåvirket. Arten er også sårbar for forstyrrelser fra firbente rovdyr (oter, mink, hunder og katter) og mennesker. Den forlater reiret hvis den blir forstyrret, slik at det blir liggende  åpent for blant annet kråker og måker. Storskarvkolonier som forstyrres jevnlig sprer seg utover og etablerer nye kolonier.

Hva er konsekvensene?

Konsekvenser for de andre delene av økosystemene er uklare.

Mer om overvåkingen

Vil du vite mer om hvordan overvåkingen skjer, kvalitet og usikkerhet ved dataene osv. kan du lese mer her:


Referanser

Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Lorentsen, S.-H., Strøm, H., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Erikstad, K.E., Fauchald, P., Hanssen, S.A., Lorentzen, E., Moe, B., Reiertsen, T.K. & Systad, G.H. 2015. SEAPOP. De ti første årene. Nøkkeldokument 2005-2014. – SEAPOP, Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt & Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Trondheim, Tromsø. 58 s.

Lorentsen, S.-H. 2014: Status of the breeding population of Great Comorants in Norway in 2012 with regard to the continental sub-species Phalacrocorax carbo sinensis. – In: Bregnballe, T., Lynch, J., Parz-Gollner, R., Marion, L., Volponi, S., Paquet, J.-Y., Carss, D.N. & van Eerden, M.R. (eds.): Breeding numbers of Great Cormorants Phalacrocorax carbo in the Western Palearctic, 2012-2013. – IUCN-Wetlands International Cormorant Research Group Report. Scientific report from DCE – Danish Centre for Environment and Energy, Aarhus University. No. 99: 151-154.