Storwartzområdet, Røros

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Undersøkelser i løpet av de siste tiårene viser at årlig avrenning av kobber varierer mellom 1-2 tonn. Kobberkonsentrasjon ved utløpet av Djupsjøen har vært omlag 30 mikrogram per liter siden målingene startet i 1970-årene.

Bakgrunn

Den første virksomheten ved Storwartz Grube startet i 1644. Virksomheten fortsatte med kortere avbrudd til Olavsgruva ble nedlagt i 1972-73. Den langvarige og varierte virksomheten har medført store mengder gruveavfall, flotasjonsavgang og bergvelter en rekke steder i området. Avfall fra gruvevirksomheten produserer en sterkt sur avrenning som påvirker hele vassdragsstrekningen ned til Glåma.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

Storwartzområdet drenerer via Prestbekken til Djupsjøen som er en innsjø i Hittervassdraget. Hittervassdraget går sammen med Glomma nedenfor Røros. Forurensningskildene er flotasjonsavgang, bergvelter og gruvevann. Av disse er det avgangsdeponiene rundt oppredningsverket som er den største kilden.

Kartet viser Storwartzgruveområdet, Prestbekken og Djupsjøen lengst i sør. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere.

Vannkjemiske og biologiske undersøkelser i 1994-96

Det ble gjennomført en stor undersøkelse i Storwartz-området i 1994-1996, i regi av Statens forurensningstilsynet, for å dokumentere den tidligere gruvedriftens påvirkning av miljøet. Vannkjemiske og biologiske undersøkelser ble gjort i Hittervassdraget. Drikkevann ble undersøkt og støvflukt fra deponiene ble sett på.

I undersøkelsene er Store Hittersjøen brukt som referanselokalitet. Store Hittersjøen ligger i den øvre delen av vassdraget og er i liten grad påvirketav avrenning fra gruveområder.

Vannkjemiske undersøkelser

Avrenningen fra Storwartz er normalt den dominerende tungmetalltilførselen til Djupsjøen. I perioder med meget høy vannføring vil det skje en betydelig erosjon, både langs Prestbekken og i andre deler av vassdraget. Resultatet er en betydelig høyere totalavrenning enn det den "normale" utvaskingen fra avfallet tilsier.

De årlige måleverdiene viser at det skjer en økning for de tre metallene kobber, sink og kadmium fra stasjon til stasjon nedover i Hittervassdraget, og at bidraget fra byområdet er betydelig.

Analyseresultatene fra Store Hittersjøen viser lave verdier for tungmetaller. Verdiene tilsvarer bakgrunnsverdier i mange norske vassdrag. Nedenfor Røros er både konsentrasjoner og transportverdier klart høyere enn i utløpet fra Djupsjøen. Dette er ikke overraskende på bakgrunn av den omfattende transporten og behandlingen av kobber og sinkholdige materialer som har foregått på Røros i flere hundre år.

Man kan anta at masser fra gruvevirksomheten også har blitt brukt til oppfylling og i bygninger flere steder i byområdet. Den største forurensningskilden i Røros by antas å være grunnen ved smeltehytta der det i sin tid ble foretatt røsting av kobbermalm. Det er anslått at grunnen avgir størrelsesorden to tonn kobber per år til Hitterelva.

Biologiske undersøkelser

Alle de utførte biologiske undersøkelsene, både av fisk bunndyr, plante- og dyreplankton, viser at det skjer vesentlige endringer i organismesamfunnene fra Store Hittersjøen og til Djupsjøen.

Mengden planteplankton i Store Hittersjøen er mer enn dobbelt så stor som i de nedenforliggende innsjøene. Dyreplanktonet i Djupsjøen og til dels Stikkilen og Hittersjøen, som begge ligger nedenfor Djupsjøen, hadde klart færre arter enn Store Hittersjøen, og en viktig gruppe algebeitere som for eksempel dafnier manglet så og si helt i de tre nederste innsjøene.

Bunndyrsundersøkelsene i innsjøene viste at Store Hittersjøen hadde et gjennomsnitt på 1200 dyr per kvadrat mot bare 120-300 dyr per kvadratmeter i de tre nedenforliggende innsjøer. Seks grupper var representert i Store Hittersjøen, i Djupsjøen bare to. I Djupsjøen er metallinnholdet i bunnmaterialet så høyt at vi kan regne med direkte giftvirkninger i det skiktet hvor dyrene lever.

Fiskeundersøkelsene viste at Store Hittersjøen hadde en betydelig større bestand av fisk og større spredning av arter enn Djupsjøen og de to innsjøene nedenfor. I Store Hittersjøen ble det i tillegg til sik fisket et betydelig antall harr og ørret samt noe lake. I Djupsjøen var fangsten helt dominert av sik. Dette kan forklares med en indirekte effekt ved at siken har konkurransemessige fortrinn fremfor de øvrige artene fordi bunndyrsamfunnene er sterkt berørt av forurensningene i Djupsjøen. Ulik tålegrense for metaller kan også være en medvirkende årsak. I de nedenforliggende innsjøene kommer ørret, harr og lake inn i bildet igjen. 

Også på elvestrekningene er det et større artsmangfold og fiskerikdom ovenfor Djupsjøen enn nedenfor.

Det var klare effekter av kobberbelastning på sik i Djupsjøen; disse syntes i noe grad å være kjønnsavhengige, men med påvirkning på begge kjønn. Forskjellen i metallotionein-nivåer i lever til sik fra Djupsjøen og sik fra Store Hittersjøen er den største som er observert for viltfanget fisk. De forhøyede metallotionein-konsentrasjonene viser at tungmetallene i vassdraget er på en biotilgjengelig form og derved tas opp i organismene. 

Konsentrasjoner av metallene i filet er under alle beskrevne grenseverdier for kadmium, kobber og sink. Konsentrasjoner av kadmium i lever hos fisk fra Djupsjøen (gjennomsnittlig 5,5 µg/g våtvekt) gjør at det ikke er tilrådelig å spise mye lever fra fisk fanget i Djupsjøen.

Støving og sandflukt fra slamdammene

De målte verdiene av PM10 og totalstøv ligger under gjeldende grenseverdier. Konsentrasjonen av tungmetaller ser heller ikke ut til å overskride grenseverdiene. Dersom man tar utgangspunkt i et "worst-case"-scenario viser teoretiske beregninger at anbefalte grenseverdier for PM10 og enkelte tungmetaller kan overskrides i "stormperioder". Disse beregningene angir konsentrasjoner på bakkenivå.

Samlet nedfall i perioden februar 1995 til januar 1996 er målt og beregnet til 99,5 kg. Dette er beregnet å gi et gjennomsnittlig årlig nedfall på 0,25 g/m2 x 30 døgn, noe som i henhold til NILUs normer er klassifisert som lavt.

Sammensetningen av støvet fra avgangsdeponiet viser høyt innhold av enkelte tungmetaller, og at disse anrikes i de finere partikkelfraksjoner.

I undersøkelsen er det ikke funnet indikasjoner som tyder på at mennesker på Røros eller omegn har tatt helsemessig skade av støvingen ved Storwartz. Med bakgrunn i denne undersøkelsens målinger og analyser, relatert til gjeldende normer og grenseverdier, konkluderes det med at helsemessige konsekvenser knyttet til støving og sandflukt fra deponiene antas å være beskjedne.

Undersøkelse av drikkevann

Størstedelen av befolkningen på Røros får sitt drikkevann fra det kommunale vannforsyningsanlegget, Røros Vannverk, som henter grunnvann fra en esker i Hittersjøen.

Ved Røros Vannverk er det ikke påvist kadmium, og verdiene for kobber og sink ligger godt under de veiledende grenseverdiene som er satt i forskrift om drikkevannskvalitet. Vannkvaliteten ved Røros Vannverk tilfredsstiller gjeldende drikkevannskvalitetskrav for alle de parametrene som er undersøkt. Det er ikke påvist sammenheng mellom vannkvaliteten ved Røros vannverk og nedbørsmengder eller vannføring i vassdraget. Det er ikke funnet indikasjoner på at det er en sammenheng mellom nivåene av tungmetaller og/eller aktuelle fysisk/kjemiske parametre i Hittersjøen og nivåene ved Røros Vannverk. Det er ikke funnet noen sammenheng mellom vannkvaliteten i Hittersjøen og Røros Vannverk, uavhengig av oppholdstiden.

Ut fra undersøkelsen i 1994-1995 ser det ikke ut til at gruveforurensningen i området påvirker drikkevannskvaliteten ved Røros Vannverk.

Vannkjemiske undersøkelser i 2002-2003

Oppfølgende undersøkelser i 2002-2003 viste at det ikke var vesenltig endringer i vannkvaliteten, som har vært relativt stabil siden 1970-årene. Avrenning av tungmetaller varierer mye i løpet av året, avhengig av nedbør og klima. Størstedelen av avrenningen av forvitringsprodukter og skjer under vårflommer.

Videre oppfølging

Det er til nå ikke gjennomført forurensningsbegrensende tiltak i Storwartzområdet.

Gjennom Prestbekken som munner ut i Djupsjøen ved Djupsjølia på innsjøens nordside tilføres vassdraget tungmetaller, som gir høye tungmetallkonsentrasjoner i Djupsjøen (omlag 30 µg Cu/liter) og videre nedover i vassdraget. Dette medfører utvilsomt økologiske konsekvenser. Det er konkludert med at tiltak som reduserer kobberkonsentrasjonen ned til 15-20 µg per liter, relativt raskt vil gi bedre muligheter for biologien i vassdraget.

For å oppnå en slik reduksjon i kobberkonsentrasjonen må det med dagens teknologi gjennomføres omfattende overdekningstiltak på avgangsdammene i Storwartzområdet. Slike tiltak ville ikke kunne forenes med kulturminneinteressene i området. Røros bergstad står på UNESCO's verdensarvliste og har en meget høy konsentrasjon av kulturminner knyttet til norsk bergverkshistorie.

Miljødirektoratet vil følge utviklingen i området gjennom kontrollundersøkelser.

Konklusjon

Med dagens teknologi er det ikke aktuelt å igangsette omfattende fysiske tiltak mot forurensning fra Storwartzområdet.

Miljødirektoratet kan ikke se at det finnes tilgjengelig teknologi som kan tilfredsstille krav til bevaring av kulturminner og samtidig gi betydelig reduksjon i tungmetalltilførselen til Hittervassdraget, uten betydelige kostnader. Vi ser ikke bort fra at nye metoder/ny teknologi kan komme og gjøre det mulig å igangsette tiltak på et senere tidspunkt.