Gruver i Sør-Trøndelag

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder.

 

Klinkenberg

Røros kommune. 

Gruva ligger nord for Aursunden ca. 960 m.o.h. Det var beskjeden drift i perioder fra 1668 til 1790 da Røros Kobberverk startet ny drift ved påvisning av nye malmganger. Denne driften var forholdsvis stor etter den tids målestokk og pågikk frem til 1831. Gruva ble sist drevet som svovelkisgruve i perioden 1890-1892. Nordvest for Klinkenberg ligger det en mindre gruve, Mads gruve. Denne har liten betydning i forurensningssammenheng.

I gruveområdet ved Klinkenberg er det betydelige veltemasser som er forholdsvis rike på kismineraler. Hovedmengden av materialtransporten fra området har sin årsak i forvitring og utvasking fra veltegods, men det renner også surt gruvevann fra et par gruveåpninger.

Veltemassenes volum er anslått til 10000 – 20000 m3. Malmen går ut i dagen. Gruveområdet drenerer i sin helhet mot Jamtbekken som løper inn i Aursunden ved Jamtvollen. Avstanden fra gruveområdet og ned til Aursunden er om lag 7 km. På denne strekningen pågår en avsetning av forvitringsprodukter, spesielt jern og kobber i løsmasser og i myrområder som bekken passerer gjennom.

I samlet drensvann fra gruva nedenfor velter ble det målt 4,2 mg kobber og 13,8 mg sink per liter i 1990 og 1,3 mg kobber og 3,4 mg sink per liter i 1996. Ved kartlegging av forurensningstilførsler fra gruveområdet i 1996-1997 ble det anslått at årlig kobberavrenning målt ved kildene var omkring 1 tonn.

Jamtbekken er betydelig påvirket av kobber og sink i en slik grad at bekken ikke egner seg som vannkilde. Tidsveiet middelverdi i Jamtbekken der den krysser under veien langs Aursunden var 50 mikrogram kobber og 326 mikrogram sink per liter ved undersøkelsene i 1996-1997. I perioder med større utvasking kan kobberkonsentrasjonen bli vesentlig høyere.

Biologien i dette vassdraget ned til Aursunden er død på grunn av høye kobberkonsentrasjoner. Bekken ser helt klar og fargeløs ut, noe som viser at drensvannets jerninnhold er felt ut på veien fra gruveområdet og ned til Aursunden.

Materialtransporten ut av området ble anslått til 0,4 tonn kobber og 1,4 tonn sink per år nede ved Jamtvollen. Resultatene fra kartleggingen tyder ikke på at avrenningen fra gruveområdet har vesentlig betydning for vannkvaliteten i Aursunden. I Glåma ved utløp av Aursunden ble det målt 2,7 mikrogram kobber og 4,5 mikrogram sink per liter i 1998 og 1 mikrogram kobber og 4,5 mikrogram sink per liter i 1999.

Abrahams

Røros kommune. Gruva er et skjerp som tilhørte Røros Kobberverk. Det er tatt ut ubetydelige masser. Området drenerer til Aursunden og Glomma. Avrenningen herfra har liten forurensningsmessig betydning.

Rødalen

Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger ved Røsjøen i Nordgruvefeltet. Gruva er sannsynligvis vannfylt, men det var intet synlig overløp ved befaringen i 1992. Metalltransport fra gruveområdet skyldes hovedsakelig avrenning fra avfallstipper. Avrenningen går til Røa, en sideelv til Glomma. I Røa ble det målt 12 mikrogram kobber og 31 mikrogram sink per liter i 1992. Resultatene viser at det er forhøyede verdier av kobber og sink i Røa nedenfor gruveområdet. Forurensningstilførslene har trolig kun lokal betydning for Røa.

Fjellsjøgruva

Røros kommune. 

Fjellsjøgruva er en underjordsgruve og ligger ved Store Fjellsjøen i Nordgruvefeltet. Store Fjellsjøen er ikke påvirket av gruveforurensning. Gruva har adkomst via en skråsjakt. Sjaktåpningen er dekket av tippmasser. Forurensningstransporten fra området skyldes hovedsakelig avrenning fra tippen.

Området drenerer til et stort myrområde nedenfor og videre til en liten bekk som løper inn i Lille Fjellsjøen, som er fiskebærende. Avrenningen herfra går via Naustebekken, til Orvsjøen. Det sure sigevannet setter synlig preg på myrområdet nedenfor.

I siget fra tippen ble det målt 10,7 mg kobber, 262 mg sink og 540 mikrogram kadmium per liter og en pH på 4,4 i 1992. I Naustebekken, ved utløpet av Lille Fjellsjøen, ble det målt 2,1 mikrogram kobber, 56 mikrogram sink og 0,1 mikrogram kadmium per liter i 1992. Resultatene viser at det er et betydelig innhold av sinkblende i tippen. Ved utløpet av Lille Fjellsjøen er tungmetallkonsentrasjonene ikke spesielt store. Materialtransporten ut av området vurderes derfor som beskjeden. Avrenningen har neppe betydning for Orvsjøen.

Sextus

Røros kommune. 

Christianus Sextus gruve. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Nordgruvefeltet. Den ble drevet i perioder fra 1723 til omkring 1940.

All avrenning fra Sextus går direkte til Orvsjøen, og store deler av året foregår denne avrenningen som grunnvann. Gruvevannet fra Sextus renner til et lite tjern som igjen har avrenning gjennom en bekk til Orvsjøen. Også denne bekken forsvinner nesten fullstendig i grunnen i tørre perioder. Til dette tjernet renner også avrenningen fra en del gruveavfall i området rundt taubanestasjonen. Fra Orvsjøen kommer Orva som munner ut i Glomma. Kobberkonsentrasjonen i Orva ved utløp av Orvsjøen er omlag 120-135 mikrogram per liter. Av tilførslene til Orvsjøen er veltene og gruvevann fra Sextus dominerende.

Ved siden av forurensningskildene på land i nedbørsfeltet, ble det fra sommeren 1975 til årsskiftet 1977/78 deponert ca. 150 000 tonn kisholdig avgang i Orvsjøen fra flotasjonsverket ved Kongens gruve. Utslippet foregikk i innsjøens dypeste parti. I Orvsjøen finnes også betydelige mengder tungmetaller utfelt som hydroksider i sedimentet.

Ved undersøkelser i 1995 ble samlet årlig transport ut fra Sextus gruveområde beregnet til 2 tonn kobber og 4,8 tonn sink. Avrenningen fra gruveområdet utgjør 80 - 90 prosent av samlet belastning av kobber og sink på Orvsjøen. Kobber- og sinkkonsentrasjonene i sjøen er svært høye og ligger i områdene 150 - 200 mikrogram kobber og 300 - 900 mikrogram sink per liter, noe som har ført til at sjøen ikke er fiskeførende, og at den praktisk talt mangler andre vannlevende organismer. 

Gruveområdet er omfattet av meget stor kulturhistorisk interesse. På bakgrunn av dette er det lite sannsynlig at det vil bli utredet tradisjonelle tiltak ved Sextus. 

Lergruvebakken

Røros kommune. Lergruvebakken er en sinkgruve som ligger i Nordgruvefeltet og tilhørte Røros Kobberverk. Driften ble nedlagt i 1977. Etter da er gruva gradvis fylt opp med vann og det er nå overløp av gruvevann.

Gruvevannet er ikke surt, men har høyt innhold av sink. I gruvevannet ble det målt 1,2 mg sink, og 0,7 mikrogram kadmium per liter i 1998. Vannmengden er liten. Det ble anslått en årstransport på om lag 120 kg sink og 54 gram kadmium i 1998. Området drenerer til Orva. Tungmetalltransporten er av mindre betydning for Orva i forhold til den øvrige transport av tungmetaller fra Nordgruvefeltet.

Hestkletten

Røros kommune. Hestkletten gruve ligger i Storwartzområdet og tilhørte Røros Kobberverk. Forurensningstransporten skyldes delvis avrenning fra tippen og delvis fra selve gruva. Den synlige overflateavrenning drenerer til en liten bekk som munner ut i øvre del av slamdammen på Storwartz.

I bekken ble det målt 8,6 mg kobber og 37,6 mg sink per liter i 1992. I gruvevannet ble det målt 11,5 mg kobber per liter. Gruvevannet går antakelig til Quintus gruve. Et lite sig går til Olavsgruva. Avrenningen fra Hestkletten er ikke oppfattet som problematisk.

Quintus

Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Storwartzfeltet. Den har mulig felles gruvevann med Hestkletten gruve. Gruveområdet drenerer via Stormyrbekken til Djupsjøen.

I samlet avrenning fra gruva ble det målt 1,1 mg kobber og 2,7 mg sink per liter i 1990. Stormyrbekken, som tilføres tungmetaller fra flere gruver i området, er tydelig påvirket av dette. Det ble målt 110 mikrogram kobber, 0,7 mikrogram kadmium og 320 mikrogram sink per liter i Stormyrbekken ved veibru i 1990.

Gruveområdet er imidlertid omfattet av stor kulturhistorisk interesse og det er i dag ikke aktuelt å gjøre inngrep i gruveområdet som drenerer til Stormyrbekken. Området omfatter foruten Quintus, også Solskinnsgruva og Olavsgruva. Avrenningen er ansett for å være av mindre betydning for Djupsjøen.

Olavsgruva og Solskinnsgruva

Røros kommune. Gruvene tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Storwartzfeltet. I gruvevannet fra Olavsgruva ble det målt 790 mikrogram kobber og 1040 mikrogram sink per liter i 1990. Olavsgruva er omfattet av sterke kulturminneinteresser og fungerer i dag som besøksgruve i området. Solskinnsgruva ligger like ved Olavsgruva. Hele gruveområdet drenerer til Djupsjøen via Stormyrbekken. Avrenningen har mindre betydning for Djupsjøen.

Klasberget

Røros kommune. Gruva tilhørte Røros Kobberverk. Gruveområdet består av flere mindre gruver mellom Tyskberget og toppen av Klasberget hvor den øverste gruva ligger. Gruveområdet drenerer til Aursunden. Produksjonen har vært beskjeden. Noe tippmasser ligger utenfor gruveåpningene.

Under kartleggingen i 1992 var det intet synlig sigevann fra noen av gruvene. På vegetasjonen i området kan man se at det av og til kommer forurenset sigevann fra noen av tippmassene. Den øverste gruva er delvis vannfylt uten synlig overløp fra bruddet. Vannet i bruddet hadde en pH-verdi på 3,6. Avrenningen fra gruveområdet har liten betydning for Aursunden.

Feragen kromgruvefelt

Røros kommune. Det er flere gruver i området. I en innløpsbekk til Røragen der bekken krysser sti fra Jonasgarden ble det målt 28 mikrogram nikkel, 7,6 mikrogram kobber og 2 mikrogram krom per liter i 1981 og 4 mikrogram kobber, 30 mikrogram sink og 1,9 mikrogram krom i 1987. Bekken drenerer området rundt Skardgruva. Avrenningen fra gruveområdet vurderes som beskjeden og oppfattes ikke som et problem.

Mugg

Holtålen kommune. 

Gruva tilhørte Røros Kobberverk og ligger i Nordgruvefeltet. Det er den nordligste av Røros Kobberverks gruver i Nordgruvefeltet. Muggruva ligger i Holtålen på grensa til Røros. Den ble nedlagt i 1919 etter 150 års drift og er i dag omfattet av kulturminneinteresser.

Avgangsmasser er spredt over et stort areal. Gruva drenerer hovedsakelig via Stordalsbekken til Rugla som igjen renner ut i Gaula. I Stordalsbekken nedenfor avgangsdam ble det målt opp mot 2 mg kobber og 670 mikrogram sink per liter i 1995. Undersøkelser i Rugla i 1994 viste kobberverdier fra 4 til 15 mikrogram per liter. Etter hvert som Gaula stadig ble mindre påvirket av tungmetaller fra de øvrige gruvene i nedbørsfeltet (Killingdal og Kjøli), ble tilførsler som dem fra Rugla mer merkbare. Undersøkelsene på Mugg i 1995 viste at den samlede forurensningstransport ut av området var ca. 800 kg kobber per år. Transporten av andre tungmetaller fra området var relativt liten. Gruvevannet bidrar lite til den samlede transporten. Hovedkildene var velter og avgangsdeponi.

Det finnes to tidligere avgangsdammer og demningene som holdt denne avgangen tilbake var tildels betydelig skadet, og vannspeilet stod langt under overflaten i størstedelen av arealet. På bakgrunn av dette ble det gjennomført forurensningsbegrensende tiltak i området høsten 1998. Den gamle dammen ble revet og det ble satt opp en ny fyllingsdam.

 

 Årsmidler i Rugla

År Kobber mikrogram/liter Sink mikrogram/liter
1998

9,6

6,1

1999

7,6

7,1

2000

9,2

5,3

2001

7,6

4,5

Kilde NIVA

Menna

Holtålen kommune. Svensk Menna. Gruva ligger i Ålen på Gaulas nordside og sørøst for Bjørkleppen. Malmen ble funnet i 1870-årene og var i drift i perioder frem til den ble nedlagt i 1921. Det finnes en del kisholdig avfall og råmalm i gruveområdet som drenerer via en bekk til Store Menna, som er en sideelv til Gaula. I bekken ble det målt 124 mikrogram kobber og 180 mikrogram sink per liter i 1994. I Store Menna der den krysser veien fra Reitan til Tydal ble det målt 2,4 mikrogram kobber og 5,6 mikrogram sink per liter i 1994. Avrenningen til Store Menna har neppe noen vesentlige miljømessige konsekvenser.

Røros-Menna

Holtålen kommune. Gruva ligger i Ålen ca. 1 km nordøst for Svensk Menna gruve. Drift etter kobberkis kom i gang i 1885 og driften ble nedlagt i 1889. Det er deponert noe avfallsmasser i gruveområdet. Avrenningen fra gruveområdet samles i et lite bekkedrag som fører til Lille Menna, en sideelv til Gaula. I bekken nedenfor gruveområdet ble det målt 1,4 mg kobber og 8,2 mg sink per liter i 1994. I Lille Menna ved veien fra Reitan til Tydal ble det målt 9,9 mikrogram kobber og 3,4 mikrogram sink per liter i 1994. Vannmengdene ut av gruveområdet er små, og avrenningen er ikke ansett som problematisk.

Guldals gruve

Holtålen kommune. Guldals/Gauldal gruve ligger i Ålen på et høydedrag ca. 1 km nordøst for Røros-Menna gruva. Gruva var i drift i perioder fra 1774 og sist nedlagt i 1915. Gruvefeltet består av to gruver, Gammelgruven og Hovedgruven samt flere skjerp. Avfallsmengdene er forholdsvis beskjedne og mesteparten er samlet rundt et lite tjern. Gruvene er i dag vannfylte og var uten synlig overløp ved befaring i 1994. I en bekk fra tjernet nedenfor hovedgruva ble det målt 369 mikrogram kobber, 112 mikrogram sink og 0,24 mikrogram kadmium per liter i 1994. Denne bekken fører til et bekkedrag som munner ut i Lille Menna, der det er målt 9,9 mikrogram kobber per liter i 1994. Avrenningen er ikke ansett som problematisk for Lille Menna.

Hesjedalsgruva

Holtålen kommune. Hesjedalsgruva eller Pålsgruva ble åpnet første gang rundt 1750. Gruva ligger i Hessdalen og ble drevet som dagbrudd og delvis som underjordsgruve. Den er drenert ved en stoll som går inn under fylkesveien og munner ut nede ved Hesja. Driften ble siste gang nedlagt i 1918. Det ble utført oppryddingstiltak i gruveområdet i 1986. Dagbruddet ble gjenfylt med gruveavfall, overdekket og tilsådd. I gruvevann ved utløp av stoll ble det målt 1,3 mg kobber, 10 mg sink og 30 mikrogram kadmium per liter og en pH-verdi på 2,7 i 1994. Dagbruddet dreneres fortsatt via stollen ut til Hesja. Drensvannet går til Hesja. I Hesja ble det målt 1,4 mikrogram kobber og 4,6 mikrogram sink per liter i 1994. Selv om sigevannet fra området er sterkt forurenset, vurderes vannmengdene som for beskjedne til at tungmetalltransporten har noen vesentlig betydning for Hesja.

Storvoll

Holtålen kommune. 

Gruva ligger i Hessdalen øst for Hesjedalsgruva på et høydedrag under Stordalshøgda. Gruva ble trolig åpnet første gang omkring 1855. Driften ble nedlagt siste gang i 1919. Driften har foregått i skrånende terreng med flere gruveåpninger. Gruva er drenert ved en ca. 200 meter lang stoll (nedre stoll). Det ligger igjen noe råmalm og avfallsmasser med relativt høyt kisinnhold der hvor skeidehuset sto. Avrenningen fra området består av sigevann fra selve gruva som drenerer ut gjennom nedre stoll og sigevann fra avfall i dagen. Samlet sigevann fra området forsvinner delvis i grunnen ned mot et bekkefar som løper inn i Rognsåa, som igjen løper inn i Hesja nedstrøms Hesjedalsgruva.

I Rognsåa ved fylkesveien ble det målt 5,7 mikrogram kobber og 30,5 mikrogram sink per liter i 1994. I Hesja ble det målt 1,4 mikrogram kobber og 4,6 mikrogram sink per liter i 1994. Drensvann fra området er sterkt forurenset. I gruvevann fra nedre stoll ble det målt 1,3 mg kobber og 20,7 mg sink og i sig fra nedre velter ble det målt 2,3 mg kobber og 15,3 mg sink per liter i 1994. Rognsåa er også påvirket i noen grad idet tungmetall-konsentrasjonene er noe høyere enn naturlig bakgrunnsnivå. Materialtransporten har neppe vesentlig betydning for Hesja.

Storhøgdgruva

Holtålen kommune. Storhøgdgruva ligger på Storhøgda ca. 886 m.o.h. Gruveområdet ligger øverst i et nedbørsfelt som dreneres av en bekk som fører til Rugla. Gruva er drevet som underjordsgruve og ble siste gang nedlagt i 1909. I dag ses kun en vannfylt synk som eneste dagåpning. En del avfallsberg med relativt lavt kisinnhold er deponert utenfor gruveåpningen. Tippen produserer noe surt drensvann som passerer gjennom et myrområde ned mot en bekk som fører til Rugla. I overflatevann fra den vannfylte synken ble det målt 3,5 mg kobber og 2 mg sink per liter i 1994. I bekken ble det målt 0,58 mikrogram kobber og 0,53 mikrogram sink per liter i 1994. Resultatene fra bekken tyder på at tungmetallavrenningen er svært liten.

Fromgruva

Holtålen kommune. Fromgruva ligger ca. 830 m.o.h under Stordalshøgda ca. 2 km nordvest for Storhøgdgruva. Det har vært ubetydelig gruvedrift på forekomsten i perioden 1720-1745 og omkring 1790. Etter en kort forsøksdrift vinteren 1913-14 ble driften nedlagt i 1914. Området drenerer til en liten bekk som fører til Benda, som er en sideelv til Gaula. I Benda der den krysser fylkesveien til Hessdalen ble det målt 2,4 mikrogram kobber og 0,98 mikrogram sink per liter i 1994. Resultatene fra Benda tyder på at avrenningen er liten.

Rogngruva

Holtålen kommune. Rogngruva ligger ca. 1 km sørøst for høydedraget Rogne ca. 800 m.o.h. Det er ingen vei til gruva. Malmen ble i sin tid kjørt til Eidet på vinterføre. Gruveområdet omfatter også Vestre Rognsgruve. Det er neddrevet en liten synk og en del kisholdige masser ligger ved siden av synken som er vannfylt. Surt sigevann fra tippmassene går til en liten bekk som fører til Benda, en sideelv til Gaula. I gruvevann fra Vestre Rogngruve ble det målt 910 mikrogram kobber og 4,2 mg sink per liter i 1994.

Avfallsmengdene ved Rogngruva er betydelig større enn ved Vestre Rognsgruve. Rognsgruva ble mutet i 1776, men ble trolig bare drevet i perioder i kort tid. Driften ble siste gang nedlagt i 1908. Sigevann fra avfallsmassene og fra den vannfylte gruva går til Benda. Under befaringen i 1994 var det veldig tørt og ingen synlig overflateavrenning til Benda. Det er trolig kun synlig overflateavrenning fra området i perioder av året. Materialtransporten vurderes derfor som relativt beskjeden. I gruvevann fra Rogngruva ble det målt 34,3 mg kobber og 1,7 mg sink per liter i 1994. I Benda der den krysser fylkesveien til Hessdalen ble det målt 2,4 mikrogram kobber og 0,98 mikrogram sink per liter i 1994. Resultatene fra Benda tyder på at avrenningen er liten.

Rødhammer

Holtålen kommune. Rødhammer kisgruve ligger ca. 1 km vest for Fremste Kneppen i Trælsåfjellet ca. 900 m.o.h. Forekomsten ble funnet i 1774, men det har ikke vært gruvedrift av betydning på forekomsten, og driften ble siste gang nedlagt i 1824. Gruveområdet drenerer til en bekk som fører til Holda, som er en sideelv til Gaula. I bekken fra gruveområdet ble det målt 0,72 mikrogram bly, 5,1 mikrogram kobber og 11,7 mikrogram sink per liter i 1994. Analyseresultatene viser at bekken er påvirket av avrenning av tungmetallene. Avrenningen har ingen vesentlig betydning for Holda.

Kårslått

Holtålen kommune. Kårslått gruve ligger i ca. 850 meters høyde under Kårslåtten ca. 2 km vest for Rensjøen. Kobberkisgruve med liten drift. Gruva ble siste gang nedlagt i 1917. Det er drevet ned noen synker i området i noen få meters dybde. Gruveområdet drenerer til en bekk som løper inn i Lille Rena, som igjen løper inn i Gaula ved Ålen sentrum. I Lille Rena der den krysser Rørosbanen ved Ålen stasjon ble det målt 0,95 mikrogram kobber per liter i 1994. Resultatene tyder ikke på noen merkbar avrenning av tungmetaller fra gruveområdet.

Fløttum

Midtre Gauldal kommune. Fløttum gruve ligger i Fordalen. Gruva ble drevet i årene 1888-1917 og vesentlig som forsøksdrift. Gruveområdet drenerer i en sigevannsbekk til Sandåa og videre til Fora som er sidevassdrag til Gaula. Gruva er omfattet av museale interesser. Veltene i området er sterkt forvitret. I sigevannsbekken like nedenfor gruveområdet ble det målt 1,7 mg kobber per liter og en pH-verdi på 2,8 i 1984. I Sandåa der den krysser veien i Fordalen ble det målt 50 mikrogram kobber og 690 mikrogram sink per liter i 1984. På samme sted i Sandåa ble det målt 40 mikrogram kobber og 610 mikrogram sink per liter i 1996. I Fora nedenfor tilløp av Sandåa ble det målt 2,6 mikrogram sink og 0,5 mikrogram kobber per liter i 1996. Sandåa er sterkt påvirket av tilførslene fra gruveområdet. Resultatene for Fora tyder på at tilførslene fra Fløttum gruve ikke har vesentlig betydning i hovedvassdraget.

Midtgruva

Tydal kommune. Midtgruva eller Jensgruva ligger ca. 1 km nordøst for Rypkletten i ca. 950 meters høyde. Driften ble siste gang nedlagt i 1917. Området drenerer til Grøna, en sideelv til Tya. I området er det drevet ned 3-4 synker som i dag er vannfylte. Den største er drevet ned ca. 20 meter. En mindre tipp som inneholder noe forvitret gods er deponert utenfor gruveåpningene. Avrenning av forvitringsprodukter fra tippen blir tatt opp i grunnen nedenfor tippen og har neppe noen vesentlig betydning for Grøna. Det ble ikke observert sigevann ved befaringen i 1994.

Grønskarfeltet

Tydal kommune. Gruvene i Grønskarfeltet er drevet som kobbergruver og består av flere gruver: Flogruva, Kjørergruva, Grønnskar 1, 2 og 3. De ligger samlet rett sør for Skarhøgda i Grøndalen. De første funn i området ble gjort i 1741. Driften ble siste gang nedlagt rundt 1905. Hele gruveområdet bortsett fra noen skjerp øverst i feltet drenerer til Fremre Grøna. Skjerpene drenerer til Grøna. Under befaringen i 1994 var det ingen synlige sig fra tippene. I Fremre Grøna nedstrøms tippene ved Flogruva ble det målt 0,97 mikrogram kobber per liter i 1994. Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning for vannkvaliteten i Fremre Grøna.

Allergot

Tydal kommune. Allergot gruve (Alltid Godt Gruve) ligger ca. 3 km nord for Grønskargruvene under Gråvola rett nord for Blåhammartjønna ca. 920 m.o.h. Det var gruvedrift i perioden mellom ca. 1815 til rundt 1830. Driften var betydelig etter den tids målestokk. Gruveområdet består av en synk ca. 150 meter sør for hovedgruva. En mindre tipp med lite forvitret gods er deponert utenfor synken. Utenfor hovedgruva, som består av to slepesynker, er det deponert tippmasser i sterkt skrånende terreng. Disse massene er synlig forvitret. Området drenerer til Allergotbekken, som fører til Grønsjøen og videre til Tya. I Allergotbekken rett under tippen ble det målt 23,8 mikrogram kobber og 8,4 mikrogram sink per liter i 1994. Resultatene viser at bekken er påvirket av tilførslene fra gruveområdet ved forhøyede konsentrasjoner av kobber. Kobberkonsentrasjonene vil sannsynligvis variere en del avhengig av årstid og nedbørsforhold. Materialtransporten vurderes som for beskjeden til å ha noen vesentlig betydning for Grønsjøen.

Gressli

Tydal kommune. 

Gressli gruve har vært drevet som kobbergruve i perioder mellom 1792 og 1868. Gruveområdet ligger til sørsiden av elven Nea ved Gresslimoen, og drenerer til Nea via en liten bekk. Gruva har to åpninger, synk nr. 1 og synk nr. 2. Avfallstippen utenfor gruveåpningene inneholder til dels betydelige mengder svovelkis. Tungmetalltransporten fra området skyldes både avrenning fra gruva og fra veltene. Trolig er det veltene som betyr mest for forurensningssituasjonen.

I sig fra tippene ble det målt 0,92 mg kadmium, 21 mg kobber og 192 mg sink per liter i 1994. I bekken som mottar gruvevann ble det målt 20 mikrogram kadmium, 340 mikrogram kobber og 6,23 mg sink per liter i 1994. Resultatene tyder på at det er avrenning fra tippmassene som betyr mest for forurensningssituasjonen i området. Den høye sinkkonsentrasjonen viser at avfallet inneholder mye sinkblende som også inneholder kadmium. Vannmengdene vurderes som for beskjedne til at materialtransporten ut fra området har noen vesentlig betydning for Nea der det nedstrøms gruveområdet ble målt 0,6 mikrogram kobber og 0,4 mikrogram sink per liter i 1996. Det ble ikke påvist kadmium i Nea ved undersøkelsen i 1996.

Folldalsgruva

Tydal kommune. Folldalsgruva ligger i Folldalen vest for Kjølifjellet. Gruva fører magnetkis og har vært drevet i eldre tid. Gruvedriften har vært ubetydelig. Området drenerer til Folla, som løper inn i Tverråa, en sideelv til Gaula. I Folla ved Folldalssetra ble det målt 0,64 mikrogram kobber per liter i 1994. Det ble ikke påvist sink eller kadmium ved denne prøvetakingen. Resultatene tyder ikke på noen tungmetallavrenning av betydning.

Undal Verk

Rennebu kommune. 

Undal Verk ligger ved Berkåk ved elven Skauma, som er en sideelv til Orkla. Gruva er forholdsvis gammel og driften tok til allerede omkring 1650 som kobbergruve. Aktiviteten har imidlertid vært størst i moderne tid i årene fra 1952 til nedleggelsen i 1971. Malmen består hovedsakelig av svovelkis som er relativt fattig på kobber og sink. I siste driftsperiode ble malmen knust og fraktet til Berkåk stasjon med taubane. Etter opplasting på tog ble malmen transportert videre til Trondheim for oppredning ved verket i Ilsvika ved Trondheimsfjorden. Det er lite gruveavfall i området, men kisholdig materiale er benyttet som fyllmasse i området rundt Skauma. Eksisterende bygninger i gruveområdet står trolig helt eller delvis på gruveavfallet som også tjener som vern mot elva.

Gruva, som er en underjordsgruve, er helt vannfylt. Noe tydelig overløp er ikke synlig. Overløpet skjer trolig diffust gjennom grunnen mot Skauma. Skauma er synlig påvirket av tilførslene fra gruveområdet ved tydelige utfellinger av oker i elveleiet.

Vannkvaliteten i Skauma er undersøkt ved flere anledninger før kartleggingen av gruveforurensning i 1996-1997, og resultatene tyder ikke på noen vesentlige endringer i vannkvalitet i Skauma i løpet av tidsperioden mellom 1968 og 1997.

Under kartleggingsperioden 1996-1997 var den tidsveide middelverdi for kobber på 33,8 mikrogram per liter i Skauma nedenfor Undal Verk, med en maksverdi på 126,9 mikrogram og en minimumsverdi på 12,5 mikrogram. Sink og kadmium hadde middelverdier på hhv. 112 mikrogram og 0,25 mikrogram per liter. Bly hadde en maksverdi på 0,36 mikrogram per liter. Selv om tungmetallkonsentrasjonene varierte betydelig i løpet av undersøkelsesperioden, var de gjennom hele året så vidt høye for spesielt kobber og sink at de neppe gir grunnlag for noe biologisk liv av betydning. De høyeste konsentrasjonene ble påvist ved lave vannføringer.

Årlig materialtransport ved undersøkelsen i 1996-1997 ble anslått til rundt 300 kg kobber og 700 kg sink. Det vesentligste av årstransporten i måleperioden foregikk under vårflommen i 1997. Avrenningen fra Undal Verk har ingen vesentlig betydning for Orkla.

Indset grube

Oppdal kommune. Nyberget. Indset grube/Nyberget. Gruva ligger helt nede ved Orkla oppstrøms Innset. Forekomsten består av kobberfattig svovelkis. Forurensningstilførslene vurderes som beskjedne og har sannsynligvis kun betydning under snøsmelting og nedbørsrike perioder.

Vårstigen

Oppdal kommune. 

Vårstigenfeltet består av 4 forekomster (Vårstihaugen, Vårstigen, Knutshø og Skåkbekken) langs en kissone som strekker seg fra Skåkbekken like ovenfor E6 i sør, oppover fjellsiden på Drivdalens østside, til Vårstihaugen i nord, ca. 1065 m.o.h. Feltet ble første gang mutet i 1898, og det har vært prøvedrift i flere perioder frem ca. 1937.

Ved Skåkbekken er det et skjerp med en mindre tipp. Avrenning fra tippen drenerer til Skåkbekken som går til Driva. Skåkbekken er prøvetatt der den krysser under E6. Det ble målt 9,9 mikrogram kobber per liter i 1985. Resultatene tyder ikke på noen avrenning av betydning.

 

Høydalsgruva

Meldal kommune. Høydalsgruva ble drevet av Løkken Verk i perioden 1660-1911. Gruva er drevet på kobberkis og svovelkis og er drevet både som dagbrudd og underjordsgruve. Gruva er meget vanskelig tilgjengelig i bratt terreng opp fra Løkken. Det er ingen veier opp til gruveområdet.

I gruveområdet er det et dagbrudd som er drenert med en eller flere vannstoller. Surt drensvann renner ut av to vannstoller nedenfor dagbruddet. Området drenerer til en bekk som passerer et myrområde før den løper inn i Gruvtjønna og videre til Storlitjønna. Bekken fra Storlitjønna fører videre til Svorka, som er en sideelv til Orkla.

Nedenfor dagbruddet er det flere tipper med avfallsmasser. Avfallet er forholdsvis rikt på kismineraler, men inneholder relativt lite kobber. Deler av avrenningens tungmetallinnhold felles ut i myrområdet før den når Svorka.

Svorka er regulert og mottar også drensvann fra Løkken-området (Raubekken) samt overført vann fra Orkla som tas inn i overføringstunnel fra Bjørset i Meldal, før den renner ut i Orkla etter å ha passert Svorkmo kraftverk.

I samlet avrenning før innløp til Gruvtjønna var bekken sterkt sur med en pH-verdi på 3,06 i 1994. Kobberkonsentrasjonen (1 mg/liter) er forholdsvis lav i forhold til jernkonsentrasjonen (42 mg/liter). Også sinkkonsentrasjonen (6 mg/liter) er vesentlig høyere enn kobberkonsentrasjonen. Dette tyder på at avfallet i området som drenerer til bekken, inneholder i det vesentligste svovelkis med en del sink.

I bekken fra Høydalsgruva ble det målt 0,21 mg kobber og 1,35 mg sink per liter som middelverdier i 1994-1995. Samlet årstransport til Svorka ble beregnet til 0,24 tonn kobber og 1,52 tonn sink i 1994-1995. I Svorka ble det målt 1,6 mikrogram sink og 1,1 mikrogram kobber per liter i 1996. Avrenningen går til Orkla som er belastet med avrenning fra flere gruveområder der Løkken Gruber bidrar mest. I Orkla ved Vormstad ble det målt gjennomsnittlig 7,4 mikrogram kobber per liter i 1995, og 5,83 mikrogram kobber per liter i 2016. Avrenningen fra Høydalsgruva er ikke oppfattet som problematisk for Orkla.

Tidsveiet årlig materialtransport fra Svorka 

Kobber  - tonn per år 0,24
Sink - tonn per år 1,52
Jern - tonn per år 6,20
Sulfat - tonn per år  66,80
Kadmium - tonn per år  5,50
Kilde: NIVA 

Viktoriagruva og Kong Karls gruve

Meldal kommune. Gruvene tilhørte Løkken Verk og er gjennomgått i forbindelse med tiltak i Løkkenområdet. Avrenningen oppfattes ikke som problematisk.

Dragset Verk

Meldal kommune. 

Dragset/Drogset Verk ble drevet av Løkken Verk i perioden 1867-1909. Det er store mengder veltemasser (rundt 60 000 m3) og flere gruveåpninger i området. Gruveområdet drenerer via Gruvebekken til Bjøråa som er tilløpselv til Ringevatnet. Avløpet fra Ringevatnet går videre til Hostonvatnet som har avløp til Vorma som munner ut i Orkla ved Vormstad. Avfallstippene produserer surt sigevann.

I utløpet fra Ringevatnet ble det målt 25,8 mikrogram kobber og 42,9 mikrogram sink per liter og i utløpet fra Hostonvatnet ble det målt 11,5 mikrogram kobber og 14, 7 mikrogram sink per liter i 1994. Resultatene viser at disse innsjøene er påvirket av avrenningen fra gruveområdet. Tungmetallkonsentrasjonene synes å være noe lavere enn ved tidligere undersøkelser i 1975-1976. Det ble da registrert en bra fiskebestand i begge innsjøene.

Den samlede materialtransport fra gruveområdet ble beregnet til 1,2 tonn kobber og 1,6 tonn sink i 1994-95, mens transporten i 1980-81 ble beregnet til 1,9 tonn kobber og 2,6 tonn sink. Resultatene tyder på at det har vært en reduksjon i tungmetalltransporten fra gruveområdet i denne tidsperioden.

Avrenningen går til Orkla som er belastet med avrenning fra flere gruveområder der Løkken Gruber bidrar mest. I Orkla ved Vormstad ble det målt gjennomsnittlig 7,4 µg kobber per liter i 1995, og 5,83 mikrogram kobber per liter i 2016. Avrenningen fra Dragset Verk er ikke oppfattet som problematisk for Orkla i dag.

 

 Samlet materialtransport fra Dragset Verk

År

Kobber

tonn/år

Sink

tonn/år

Jern

tonn/år

Sulfat

tonn/år

Kadmium

kg/år

1980-81

1,87

2,57

6,38

70,12

6,88

1995-95

1,19

1,62

4,9

53,1

4,5

Kilde: NIVA 

Aamodt

Meldal kommune. Aamodt/Åmot gruve. Gruva var i drift i perioden 1853-1874. Det ligger deponert noe veltemasser som er lite forvitret utenfor gruveåpningene. Samlet avrenning fra området føres via et bekkefar til Svorka. I bekken nedenfor gruveområdet ble det målt 85 mikrogram kobber per liter og en PH-verdi på 7,42 i 1990.  I nedre del av Svorka ble det målt 1,6 mikrogram sink og 1,1 mikrogram kobber per liter i 1996. Avrenningen fra Aamodt har ingen vesentlig betydning for Svorka.

Ulriksdal

Trondheim kommune. Ulriksdal gruver ligger på Vassfjellet ved grensen til Klæbu kommune. Det har vært drift i perioder mellom 1670 til 1918. Gruveområdet drenerer til Skjøla som er en sideelv til Nidelva. Det ble målt 0,24 mg kobber per liter i gruvevannet i 1990. Resultatene tyder ikke på at avrenningen er problematisk, og den er av liten betydning for Nidelva.

Selbu Kobberverk

Selbu kommune. 

Gammelgruvefeltet ligger rett nord for Måltoppen og Gruvfjellet som er et høydedrag under Melshogna. Gruveområdet ligger i skrånende terreng ca. 550-600 m.o.h. Gruvefeltet ble åpnet av Selbo Kobberværk i 1713 og består av flere mindre brudd og en hovedgruve som er kalt Gammelgruben. Det er flere gruveåpninger i området, dagbrudd og underjordsgruver, blant annet Framgruben, Prinsessegruben, Hammergruben, Florgruben, Nilsgruben og Mebustgruben. I dag kalles hele området for Gammelgruva.

Utenfor bruddene er det deponert avfallsberg i velter. Det meste av avfallet foreligger fortsatt som blokker, noe som viser at avfallet er forholdsvis fattig på kismineraler. Ved befaringen i 1998 var det tørt og ingen synlige sig fra tippene. Okeravsetninger nedenfor veltene viser tydelig at forvitringsprodukter transporteres i nedbørrike perioder av året eller under snøsmelting. I samlet drensvann fra Gammelgruva ble det målt 0,9 mg kobber per liter i 1998. Området drenerer til et bekkefar gjennom Kjerringdalen. Bekken løper inn i Rotla, som er en sideelv til Nea. Avrenningen oppfattes ikke som problematisk.