Gruver i Nordland

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Tungmetallavrenningen fra de mindre gruveområdene er ikke like systematisk undersøkt som ved de store gruvene. I noen områder er det bare tatt prøver en gang. Andre områder har vært gjenstand for kartlegging og/eller overvåking av varierende omfang. Det er også gjennomført tiltak ved noen mindre gruveområder.

Bleikvassli Gruber

Hemnes kommune. Prøvedriften startet i 1947, og gruvedriften ble lagt ned i august 1998. Den siste tiden ble det hovedsakelig produsert konsentrater av bly og sink. Fram til 1984 ble avgangen deponert i Lille Bleikvatn. Senere ble avgangen deponert i Kjøkkenbukta, en vik som er naturlig "avstengt" med grunne terskler i Store Bleikvatn. Avgangen, som inneholder store mengder sulfidmineraler, ble blandet med gruvevannet før det ble sluppet ut. Gruvevannet er surt og inneholder høye metallkonsentrasjoner.

Utslippene fra Bleikvassli Gruber har påvirket to helt adskilte primærresipienter. Fra det gamle avgangsdeponiet og fra spill og avfall som ellers er spredt i gruveområdet, går avrenningen til Lille Bleikvatn og Bleikvasselva/Moldåga som renner inn i Røssåga ved Bleikvasslia 3-4 kilometer nedenfor gruveområdet. Store Bleikvatn, som har vært resipient for gruvevann og flotasjonsavgang, er en relativt stor innsjø med en lengde på 7-8 kilometer. Den er sterkt regulert og vannet herfra overføres til Røssvatnet. Fra Røssvatnet renner Røssåga, som er hovedresipient for all avrenning fra Bleikvasslia.

 Følgende tiltak er gjennomført i området:

  • overføring av avgangsdeponering og gruvevannsutslipp til Kjøkkenbukta (1984)
  • fullstendig vanndekking av all avgang i Lille Bleikvatn (1990)
  • generell opprydding og tildekking i området (1989-92)

Vannkvaliteten i Store Bleikvatn er svakt påvirket av avgangsdeponeringen (2008). Påvirkningen er størst inne i deponiområdet i Kjøkkenbukta. Utenfor deponiområdet, det vil si  utenfor Smalsundet, er tungmetallkonsentrasjonene lavere. Men fortsatt kan noe høyere konsentrasjoner av sink og bly enn antatt naturlig bakgrunnsnivå påvises. Tungmetalltilførslene til Moldåga har vist en avtagende tendens i tiden etter at deponering i Lille Bleikvatn opphørte og forurensningsbegrensende tiltak ble satt i verk.

Vannfylling av gruva

Høsten 1997 ble det vanninntrengning i gruva på grunn av utglidninger i terrenget og ras i gruva. Produksjonen stanset og all deponering i Kjøkkenbukta opphørte. Raset medførte lekkasje under dammen i Kjøkkenbukta og vannstanden i Bleikvatn måtte senkes til et nivå under damfoten. Nedtappingsperioden varte til årskiftet. Situasjonen medførte betydelig økning i vannføringen ut av Lille Bleikvatn. Nedtappingen førte ikke til noen økning i tungmetallkonsentrasjonene, men metalltransporten økte vesentlig i en periode. Det ble gjort forsøk på å pumpe ut vannet fra gruva for om mulig å fortsette gruvedrift, men i august 1998 ble det besluttet å avvikle gruvedriften.

Etter at det ble gjennomført oppryddingsarbeider i gruveområdet tidlig på 1990-tallet er det hovedsakelig gruvevann og deponiet i Lille Bleikvatn som fremstår som forurensningskilder. I et gruveområde vil det likevel alltid være noe diffus avrenning fra rester av spill og avfall. I Kjøkkenbukta vil de deponerte avgangsmassene kunne avgi tungmetaller i en tid fremover. Men denne utfellingen forventes å avta etter hvert som massene tildekkes av slam.

Tiltak i forbindelse med avvikling

Deponiet i Lille Bleikvatn inneholder betydelige mengder avgangsmasser som til dels er svært reaktive. Det foregår noe oksydasjon også under vannspeilet. Massenes høye kalkinnhold bidrar med buffereffekt. Avgangsdeponiet er en stor potensiell forurensningskilde. Det derfor svært viktig å sørge for at deponiet er fullstendig dekket med vann.

For å redusere lufttilgang og hindre overflatevann i å drenere til gruva er dagåpninger støpt igjen. Redusert tilgang på luft og vann hemmer oksydasjon av kisholdige malmflater og derav utløsning av tungmetaller.

For å kunne følge forurensningssituasjonen ble det fram til 2002 gjennomført oppfølgende kontrollundersøkelser i resipientene, med hovedvekt på vassdraget.

Nikkel & Olivin

Ballangen kommune. Gruvedriften ble avviklet i 2002. Gruveområdet ligger ved Ballangsfjorden som er en mindre fjordarm til Ofotfjorden. Gruvedrift etter nikkel ble først startet i 1988. Gruvedriften foregikk delvis som dagbrudd og delvis som underjordsgruve. All overflateavrenning fra selve gruveområdet går til Arneselva og Ballangsfjorden. Oppfølgende undersøkelser i fem år etter avsluttet drift viste at forurensningstilførslene fra gruveområdet avtar. 

Avrenningen fra Nikkel & Olivin er av en helt annen art enn den som er vanlig ved de øvrige sulfidmalmgruvene her i landet. På grunn av malmens høye innhold av olivin, er vannet basisk. Innholdet av andre metallsulfider enn nikkel er dessuten lavt. Det er først og fremst nikkel og arsen som påvises i forhøyede konsentrasjoner i avrenningen fra området. Arneselva er merkbart påvirket av forurensningstilførsler fra gruveområdet, i hovedsak nikkel (2007).

Så lenge det var gruvedrift ble vassdraget regulert, noe som ga store variasjoner i vannføringen og i metalltransporten. I november 1995 ble gruvevannet overført til deponiet på Fornes for avslamming og en del av tilførslene til Arneselva ble derved fjernet. 

Den første deponidammen på Fornesodden ble full etter et par år da man ikke fikk avsatt olivin. Dette deponiet er avsluttet, og en ny dam lenger inne i fjorden ble anlagt på Ballangsleira. Deponiene ligger i strandsonen, men er bygget med tette damvegger. Store deler av indre Ballangsfjorden er dekket av avgangsmasser fra Bjørkåsen gruver som frem til 1965 lot avgangen fra oppredningsverket gå på elva (Tverrelva). Deponiene til Nikkel & Olivin dekker store deler av disse massene i dag.

Bjørkåsen

Ballangen kommune. Driften ble nedlagt i 1965. Gruva er omfattet av museale interesser. Gruva var en svovelkisgruve med lite kobber i malmen. Avgangen ble ført i den 2 km lange Kisbekken (Tverrelva) og ned til fjorden og dekker i dag bunnen innerst i Ballangsfjorden. Avgangsmasser ligger også i og langs Kisbekkens elvebredder. Bekken har i dag mye mindre vannføring etter regulering i området. Gruva er vannfylt. Området har flere sig med en del okerutfelling.

Det er lite kobber i avrenningen, men relativt høye jernverdier. I overløpsvannet ut av gruva ble det målt 2,6 mg kobber og 263 mg jern per liter i 1996. I Kisbekken under E6 var kobberkonsentrasjon under 10 µg per liter, mens jern ble målt til 0,23 mg per liter. Kisbekken er påvirket av forurensningen, men tungmetalltransporten er av mindre betydning for Ballangsfjorden. 

Tårstad kisgruver

Evenes kommune. Tørrestad Kobberværk.  Gruva ble åpnet førte gang i 1636, og nedlagt siste gang i 1940. Det var størst aktivitet i 1906 - 1907. Gruveområdet drenerer til Tårstadelva/Lavangseidet. Det er noe forvitring i området, men lite kobber. I et sig fra en synk er det målt 5 µg kobber per liter i 1984. Resultatene tyder ikke på noen tungmetallavrenning av betydning.

Bossmo

Rana kommune. Båsmo. Gruveområdet ligger ved bunnen av Ranafjorden i Båsmofjellet rett over fjorden fra Mo. Den har vært drevet som dagbrudd i skrått terreng, og ble nedlagt i 1937. Kisvaskeriet lå nede ved sjøen hvor avfall også er deponert. Det finnes også avfallsmasser i selve gruveområdet. I området rundt hoppbakken er det bekker med kraftige okerutfellinger. Kommunen står som eier av området og har foretatt planering av tippmasser for bygging av idrettsanlegg. Etter dette har kommunen gjennomført noe overdekking og tilsåing i området.

I en bekk som går gjennom et boligområde og direkte til fjorden, ble det målt 2 mg kobber per liter og en pH-verdi på 3. NIVA anslo i 1990 at avrenningen ut av området var omlag 1,3 tonn kobber årlig. Analyser fra 1992 og 1993 antyder at forurensningssituasjonen ikke er vesentlig forandret siden 1991. Prøver NIVA jevnlig har tatt ved utløpet av røret i strandsonen viser relativt høye tungmetallnivåer også her, omlag 1 mg kobber per liter.

Malmhaug

Rana kommune. Både Malmhaugen og Rødfjell ligger i området ved Raudvatnet. Malmhaug gruve ble drevet som et appendiks til Båsmo og av Båsmos eiere. Malmen ble kjørt til Båsmo for oppredning. Driften har foregått i perioden 1916-1937. Gruveområdet drenerer til Plura, som er en sideelv til Ranaelva. Det ligger en del tippmasser utenfor gruvestollene. Avfallet forvitrer sterkt. Vegetasjonen rundt er påvirket.

I siget fra gruva ble det målt 48 mg jern, 1280 mikrogram sink og 170 mikrogram kobber pr. liter i 1996. I Plura, som mottar avrenningen, ble det målt 61 mikrogram jern, 1 mikrogram sink og 0,8 mikrogram kobber per liter i 1996. Resultatene viser at malmen var en forholdsvis ren svovelkis med beskjedent innhold av andre kismineraler. Tilførslene fra gruveområdet synes ikke å ha noen merkbar effekt på vannkvaliteten i Plura.

Raudfjellet kisgruver

Rana kommune. Rødfjell. Produksjonsdriften i Mossgruven startet i 1911. All drift ble lagt ned i 1919. Kisen var en relativt ren svovelkis, noe avrenningen fra gruveområdet også viser. Mesteparten av gruveavfallet er fylt tilbake i gruva som sikring. Noe kisholdig avfall forvitrer sterkt og avgir sur avrenning. Noe gods er benyttet i veien opp til området.

Bekken fra gruveområdet er sur, men inneholder relativt beskjedne mengder av andre tungmetaller enn jern. Det ble målt 120 mikrogram kobber, 60 mikrogram sink og 5100 mikrogram jern per liter og pH-verdi på 3,9 i 1996. Bekken omfatter nær samlet avrenning fra hele gruveområdet.

Området drenerer til Raudvatnet, som er et fiskevann, og Tverråga som er en sideelv til Ranaelva. I Tverråga ved Kvannlia nedstrøms gruveområdet ble det målt 1,8 mikrogram kobber, 1,5 mikrogram sink og 51 mikrogram jern per liter i 1996. Selv om avrenningen er sur, er vannmengden og kobberkonsentrasjonene for beskjedne til å forårsake giftvirkninger i vassdraget nedenfor.

Bindal gullgruve

Bindal kommune. Det har vært prøvedrift i gammel tid. Gruveområdet drenerer til Bogelva. I forbindelse med eventuell ny drift foretok Norsk Hydro en undersøkelse i Bogelvvassdraget i 1985. Det er mye arsenkis i området. I gruvevann fra stollen ble det målt 1 mg arsen per liter. I sigevann fra tipp ble det målt 60 mikrogram arsen per liter. I Bogelva er det målt 0,7 mikrogram arsen per liter i 1985. Resultatene tyder ikke på noen tungmetallavrenning av betydning.