Løkken Gruber

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Løkken Gruber er det norske gruveområdet som har størst forurensningspotensial. Hovedresipienten for Løkken Gruber er Orkla, som er et av Norges viktigste laksevassdrag. Forurensninger som har effekter på fisk kan derfor få alvorlige konsekvenser. Nye tiltak er utredet og i ferd med å bli innført. I tillegg er det økt overvåking og beredskap i området. 

Bakgrunn

Gruvedriften startet i 1654. Fram til 1844 foregikk den på kobber, med røsting og smelting av kobbermalm. I 1851 ble driften lagt om til kisdrift. Kisen som ble eksportert var hovedsakelig råstoff for svovelsyreproduksjon.

I perioden 1931-1962 ble det produsert elementært svovel og kobbermatte etter "Orkla-prosessen" av kobberholdig kis. Denne virksomheten foregikk i smelteverket i Thamshavn. Fra 1974 og fram til nedleggelsen i 1987 ble råmalmen oppredet ved selektiv flotasjon av kobber- og sinkkonsentrat, mens den svovelholdige avgangen ble deponert i dammen i Bjønndalen. Tilsammen er det deponert omlag 3,25 millioner tonn avgang med en midlere sammensetning på 36,3 prosent svovel, 0,24 prosent kobber og 0,32 prosent sink.

Forurensningssituasjonen i Orkla

I tiltaksplanen til Løkken Gruber i 1991 var det en målsetting om å oppnå en gjennomsnittlig kobberkonsentrasjon i Orkla ved Vormstad på 10-12 µg/liter. Dette målet ble nådd i 1992. Våren 1992 fikk tiltaksplanen sin fulle virkning ved at gruvevannet fra Wallenberg gruve ble tatt ut fra pumpestasjonen i Wallenberg sjakt.

Etter 1992 har analyseresultatene ligget rundt 7 µg kobber per liter som årsmiddel, men med maksimalverdier i området 20-30 µg/l. Fram til 2004 var tilførslene av kobber til Orkla redusert med om lag 70 prosent i forhold til 1985-nivået. Etter 2004 har det vært en økning i metallutslippet fra den vannfylte gruva.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

Forurensningssituasjonen i Løkkenområdet

Forurensningssituasjonen i Løkken har gjennom tidene vært meget komplisert. Det har vært flere ulike kilder til forurensning og til tider meget høye utslipp av tungmetaller. Avløpet fra Løkken omfatter gruvevann, sigevann fra velter og i perioder, avløp fra oppredningsverk samt avrenning fra avgangsdeponier.

I Løkken gruveområde er det deponert omkring 6 millioner tonn avfall av forskjellig opphav. Avfallet er deponert gjennom en lang tidsperiode. Løkken gruveområde er det gruveområdet i Norge der det er deponert mest sulfidholdig. Fram til 1984 var gruvevannet største kilde. Etter at Wallenberg gruve ble vannfylt, ble avrenning fra avfall i dagen og spesielt fra avfallet i Løkken sentrum den største kilden.

Norwegian Ammunition Disposal Company A/S (NAD) destruerer militær ammunisjon i Astrup gruve. Vann fra Astrup gruve pumpes til dagen og føres til Wallenberg gruve gjennom en stigort til nivå 380. Vannmengdene fra Astrup representerer ca. 10 prosent av det totale vanntilsiget i Wallenberg og vil sannsynligvis få like lang oppholdstid som vannet som ledes inn fra Løkkenområdet. Denne pumpingen følges av et måleprogram.

Metallinnholdet i gruvevannet fra Astrup gruveområde har ingen sammenheng med virksomheten til NAD, men skyldes forvitringsprosesser som pågår på kisflater i gruva.

Orkla er hovedresipienten for gruvevannet

Hovedresipienten for Løkkenområdet er Orkla som tilføres avrenningen gjennom Raubekken. Etter reguleringen av Orkla i 1981-1985 blandes Raubekken nå inn i hovedstrømmen av vann som går til Svorkmo kraftverk med avløp til Orkla.

Lokalt i Løkken foregår avrenningen i to retninger. Fra veltene i dalsiden renner vannet dels i et dreneringssystem og dels som grunnvann til Raubekken. Fra Wallenbergområdet skjer avrenningen primært til Fagerlivatn som har overløp til Bjørnlivatn. Bekken herfra renner igjen til Raubekken. Gruvevannet pumpes idag til Fagerlivatnet. Når det er overløp fra avgangsdeponiet i Bjønndalen, renner dette vannet til Fagerliområdet.

På kartet ser du elva Orkla og Løkken Verk. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere.

Gruvevannet fra Løkken var i sin tid et av de mest forurensede gruveavløp her i landet, med rundt 530 mg kobber per liter og en årlig vannmengde på rundt 500 000 m3. Årsutslippet av kobber var opp til 450 tonn før 1984. Gruvevannet ble ført direkte til Orkdalsfjorden i rørledning ned til Thamshavn i perioden 1952-1984. Orkdalfjorden var betydelig påvirket av dette utslippet.

Forurensningssituasjonen i Løkken har endret seg mye de siste 20-30 årene. Tidlig i 1970-årene var det store tilførsler av forurensinger fra Løkken, ca. 50 tonn kobber og 150 tonn sink per år, og påvirkningen av Orkla var betydelig. I tillegg gikk ca. 250 tonn kobber og 400 tonn sink til Orkdalsfjorden, som var tydelig påvirket av dette. Etter at utslipp av  gruvevann opphørte i 1983, ble veltene de største forurensningskildene.

I 1990 beregnet NIVA at årlig transport ut av gruveområdet var omlag 48 tonn kobber og 71 tonn sink og at bergveltene bidrar med mer enn 85 prosent av kobberavrenningen.

I sin tiltaksplan fra januar 1991 foreslo Løkken Gruber å bruke Wallenberg gruve som "renseanlegg" for det forurensede vannet fra gruveområdet. Dette på bakgrunn av den store reduksjonen i kobberkonsentrasjon som ble påvist ved prøvetaking i Wallenberg sjakt (som etter nedleggelse i 1983 gradvis var fylt opp med vann). I oppfyllingsperioden tok NIVA vannprøver på ulike nivåer for å kartlegge vannkvaliteten. Analyseresultatene viste at det foregikk en renseprosess i vannmassene.

Løkken Gruber ble pålagt å gjennomføre de foreslåtte tiltakene for å redusere tungmetallforurensningen fra gruveområdet. Den forventede effekten av tiltakene var at tilførslene av kobber til Orkla ville reduseres med 60-70 prosent (i forhold til 1985-nivå). Dette ville bidra til å sikre Orklas status som en av landets beste lakseelver. Målsettingen var å oppnå en gjennomsnittlig kobberkonsentrasjon i Orkla ved Vormstad på 10-12 µg/liter.

Gjennomførte tiltak

Tiltaksplanen omfatter et system av grøfter, rør, kummer og pumpestasjon, som samler opp og bringer det tungmetallholdige sigevannet fra det forurensede området (hovedsakelig veltene) tilbake til gruva.

Tiltakene ble gjennomført i 1991-1992 og pumpestasjonen i utløpet av Wallenberg sjakt ble satt i drift i april 1992. Vannet pumpes opp fra nivå 150 og vannivået i gruva styres i området 140. Ved nivå 120 vil det være naturlig overløp fra gruva.

Et område omkring oppredningsanleggene er definert som forurenset område. På den øvre delen av dette området er det laget åpne oppsamlingsgrøfter for rent vann som ledes ned til Raubekken både på søndre og nordre side av det forurensede området.

På den nedre delen av det forurensede området er det gravet drensgrøfter helt ned på fast fjell og forurenset sigevann ledes delvis inn i Gammelsjakta og Gammelgruva via kummer. Resten av sigevannet som ikke kan ledes direkte inn i gruva samles opp i en pumpestasjon nede i Løkkendalen. Denne stasjonen pumper sigevannet inn i Gammelgruva. Undersøkelser foretatt etter 2005 har vist at omkring halvparten av det forurensede drensvannet på Løkkensiden samles opp og føres inn i gruva.

Det er beregnet at drøyt 6 millioner m3 gruverom i Wallenberg er fylt med vann, og at årlig tilsig av forurenset vann er mellom 500 - 600 000 m3. Gruvas volum er derfor meget stort i forhold til årlig tilsigsmengde og vannet får lang oppholdstid i gruva. Teoretisk oppholdstid er 8 år, men den praktiske oppholdstiden er omkring ett år. Årsaken er at inngående vann fra Løkkensiden beveger seg i de to øverste nivåene i gruva fram til pumpestasjonen i Wallenberg sjakt.

Fra toppen av Wallenberg sjakt ledes det oppumpede vannet ut i Fagerlivann via en dykket ledning og renner derfra via overløp i rør til Bjørnlivann og videre til Raubekken. I tillegg er Bjørnlivann hevet med 1 meter i henhold til lokale krav. Dette er gjort for å øke oppholdstiden i vannet og derigjennom redusere utslippet ytterligere.

Effekt av tiltak

Ved å føre forurenset vann inn i Gammelgruva og å pumpe vann ut ved Wallenberg sjakt, får vi en gjennomstrømning av forurenset vann i gruva. Gruva fungerer da som et "renseanlegg" der kobber skal holdes tilbake i gruva. Det ser ut til at dette skyldes kjemiske prosesser når det forurensede vannet passerer gjennom gruva og har lengre tids kontakt med ulike bergarter. De kjemiske prosessene fører til at kobber adsorberes på pyritt og tildels sinkblende. Samtidig frigjøres noe jern og sink. Jernet frigjøres som toverdig. I utgående vann fra gruva foreligger jernet nesten 100 prosent som toverdig.

Gruvas evne til å fjerne kobber benyttes gjennom å føre forurenset overflatevann fra Løkken inn i gruva, mens vann som har passert gruva pumpes ut fra Wallenberg sjakt. Utpumpet vann har inneholdt betydelig mindre kobber enn det som fantes i vannet som er ført inn.

Forbruket av pyritt og basisk bergart ved reaksjonene fører til at «renseeffekten» av at vannet passerer gruva er tidsbegrenset. Det var man klar over da tiltaket ble sett i drift i 1992. Allerede i 1995 så man at spesielt jernkonsentrasjonene var økende. I 2002 og 2004 var det i tillegg situasjoner med kraftig pH-fall i utgående vann. En følge av dette var at kobberkonsentrasjonene økte kraftig. Økt surhet førte også til kraftig økning i aluminiumkonsentrasjonene. I 2005 innså en at tiltaksplanen fra 1992 gradvis var i ferd med å svikte og at det var nødvendig å planlegge for nye tiltak av hensyn til Orkla.

Utslipp av vann fra Wallenberg gruve til Fagerlivatnet og sekundært til Bjørnlivatn fører til en meget synlig utfelling av jern i begge vann.

Bekken som kommer fra Vedmyrtoppen på sørsiden av fylkesveien ledes inn i dreneringssystemet ved Gammelsjakta og går derved direkte inn i gruva. I snøsmelteperioden om våren er dette vannet stort sett rent smeltevann. Fra og med våren 1994 har det blitt ledet direkte til Raubekken.

Videre oppfølging

Tungmetallavrenningen fra Løkken gruveområde har vært det største forurensningsproblemet fra norske kisgruver. Selv om de gjennomførte tiltakene har ført til en kraftig reduksjon i kobbertilførselen, vil Løkkenområdet fremdeles bidra med avrenning til Orkla. Orkla er et av landets viktigste laksevassdrag. Forurensninger som har effekter på fisk kan derfor få alvorlige konsekvenser.

Renseeffekten av de tidligere gjennomførte tiltakene er tidsbegrenset. Slik forurensingssituasjonen har utviklet seg de senere årene, kan det se ut som renseeffekten er i ferd med å forsvinne. Uten nye tiltak kan det forventes en markant økning i metallbelastningen på Orkla. Nye tiltak er utredet, og Nærings- og fiskeridepartementet har laget en tiltaksplan. Disse tiltakene er nå i ferd med å bli gjennomført.