Grong Gruber

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

I 2006 var kobberavrenning ut av gruveområdet ved Grong Gruber redusert med omlag 90 prosent i forhold til 1985. Overvåking av gruveområdet ble avsluttet i 2006. Undersøkelsene viste da at vannkvaliteten i vassdragene var god.

Bakgrunn

Grong Gruber ligger omlag 17 kilometer øst for Røyrvik sentrum. Produksjonen startet i 1972, og stanset i 1998. Det ble produsert kobber- og sink-konsentrater på basis av en kobber- og sinkholdig svovelkismalm. Råmalmsbrytningen de siste årene var rundt 600 000 tonn per år. Til sammen ble det tatt ut 11,3 millioner tonn råmalm.

I tillegg drev Norsulfid AS en gruve i Gjersvik, ca. 15 km vest for Røyrvik sentrum. Driften her startet i 1992. Omlag 125 000 tonn av det årlige råmalmsuttak kom herfra, og ble transportert til oppredningsverket i Grong Gruber med bil.

All avgang ble deponert i den østlige delen av Huddingsvatnet nær gruva. Helt fra virksomheten startet er malmen oppredet ved selektiv flotasjon, og svovelkis er deponert sammen med avgangen. Problemer knyttet til partikkelspredning ble merkbare kort tid etter at deponering startet, og spredte seg gradvis nedover hele vassdragsstrekningen ned til utløpet av Vektarbotn. I den øvre delen av gruva nære dagen var drensvannet surt (se foto), men dette vannet hadde avløp til gruva under driften. 

Hele Huddingsvatnet har et areal på 6,4 kvadratkilometer og var opprinnelig nesten delt i to separate deler av en rekke øyer og grunne sund. Den østre delen av innsjøen der avgangen er deponert er 2,8 kvadratkilometer og hadde opprinnelig et maksimalt dyp på mer enn 20 meter.

Huddingsvassdraget er en del av et større vassdrag der Renselelva og Orvasselva er de største tilløpene og Huddingselva er det samlede avløpet. Huddingselva renner til Vektaren som renner til den store innsjøen Limingen, som har naturlig avløp til Sverige. Vektaren er regulert, og vann som naturlig renner til Namsen er overført hit. Denne vannmengden føres tilbake til Namsenvassdraget fra Limingen, som også er regulert, ved at vann overføres til Tunnsjøen gjennom et kraftverk mellom de to innsjøene. 

På kartet ser du Grong Gruber og Huddingsvatn. Du kan zoome i kartet for¨å utforske nærmere.

Forurensningsproblemene knyttet til utslipp i Huddingsvatnet

Forurensningsproblemene ved Grong Gruber var hele tiden knyttet til utslipp av avgang i Huddingsvatnet. Et hovedproblem var at avgangen ble spredt langt utenfor deponeringsstedet i østre del av innsjøen. Det ble funnet tegn på spredning av avgang langt nedover i Huddingsvassdraget, og det var først og fremst mineralpartiklene i avgangen som ga problemer ved blant annet tilslamming. Etter deponering av avgang siden 1972, er praktisk talt hele bunnen i den østre delen av Huddingsvatnet dekket med avgang.

Det er ikke påvist sur avrenning fra gråbergvelter ved gruva, og pH-verdien i gruvevannet var i alle år tildels langt over sju.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

Gjennomførte tiltak

Avgangsdeponeringen ved Grong Gruber kan i tid deles i to perioder, deponering til innsjø/vassdrag og deponering i dam.

Utover i 1980-årene ble problemene knyttet til partikkelspredning så store at det ble vedtatt et omfattende tiltak for å få kontroll med spredningen. I 1989-1990 ble det bygget en dam som skiller de to delene nesten fullstendig (mer enn 90 prosent). Hovedstrømmen av vann gjennom Huddingsvatnet ble samtidig redusert betydelig ved at elvene som munner ut i innsjøen ble avledet ved sjeteer. En spesiell lukekonstruksjon ved utløpet av deponiområdet Østre Huddingsvatn bidro også til redusert partikkeltransport ut av deponiområdet. Under flomperioder ble det ikke overløp fra deponiområdet før vannstanden i Østre og Vestre Huddingsvatn var utjevnet.

Etter at dette tiltaket ble gjennomført kan avgangsdeponiet ved Grong Gruber betraktes som en kunstig bygget avgangsdam. 

Effekt av tiltak

Forurensningsproblemene i Huddingsvassdraget på grunn av gruveutslippene har vært helt annerledes enn dem vi har i øvrige norske gruvevassdrag. I Huddingsvassdraget var det tilsynelatende avgangsutslippet og partikkeltransporten som ga negative effekter, mens det i andre områder er oppløste tungmetaller som gir problemer. 

Under driften kunne det påvises forhøyede tungmetallkonsentrasjoner i vassdraget. Metallinnholdet i vannmassene var imidlertid bundet i partikler. Etter driftsstans påviste Norsk institutt for vannforskning (NIVA) at tungmetallkonsentrasjonene var synkende.

Etter at tiltakene var gjennomført i 1988-89 ble forholdene i vassdraget gradvis bedre, og fra 1993 beskriver NIVA en positiv utvikling i vassdraget.

I en rapport som oppsummerer undersøkelser gjennomført i perioden 1970-2003, konkluderer NIVA med at de biologiske forhold i vestre Huddingsvatn viser en ytterligere forbedring. Dette ses best på forekomster av dyreplankton som nå er fullstendig normalisert, både kvalitativt og kvantitativt. Marflo og enkelt andre bunndyr er imidlertid ennå ikke kommet tilbake, noe som sannsynligvis skyldes avgangsslam i sedimentet. I 2003 var prøvefiske i vestre Huddingsvatn på nivå med fangster i perioden før gruvedriften. Ørekyte ble første gang observert i Huddingsvatn i 1975. Det er uklart om dette har noen påvirkning på aurebestanden.

Det er gjennomført undersøkelser i Gjersvika (Limingen) der det var drift i perioden 1993-1998. Biologiske undersøkelser her viser ingen effekter på bunndyr, dyre- eller planteplankton. Effekter av gruvedriften i vannmassene i Gjersvika utenfor gruveområdet kan ikke påvises.

Ved avvikling av driften i 1998 stoppet også deponering av avgangsmasser i østre Huddingsvatn. NIVAs undersøkelser viser at østre Huddingsvatn i 2003 fortsatt var sterkt preget av den tidligere deponeringen, med et meget fattig dyre- og planteplankton liv. Bunndyrene er praktisk talt eliminert bort på grunn av store mengder avgang i bunnmaterialet. Det finnes innvandret fisk som oppholder seg en periode i deponiet. Den fysisk/kjemiske vannkvaliteten i deponiet blir gradvis bedre fordi konsentrasjoner av metall, sulfat og kalsium avtar. Siktedypet i 2003 var meget godt, noe som tyder på en beskjeden partikkelspredning.

Avgangsdeponiet i Østre Huddingsvatn vil avgi metaller i lang tid framover, fordi forvitringen av sulfidmineraler også pågår under vann, men i mye mindre omfang enn i luft. Metalltransporten fra deponioverflaten vil avta over tid, noe en observerte i årene fram til 2006, som var det siste året som Grong Gruber hadde ansvaret for miljøundersøkelsene. Stikkprøver NIVA tok ved utløpet av Østre Huddingsvatn og i Huddingselva høsten 2011 bekreftet også dette.

Gjennomførte tiltak etter avvikling av driften

Bedriften gjennomførte tiltak med noen tekniske endringer i forhold til avviklingsplanen fra 1995. Tradisjonelle tiltak som vannoppfylling og propping av gruveganger ble gjennomført sammen med en generell opprydding i gruveområdet. Det var planlagt et kontrollert overløp fra gruva.

I august 1999 fikk imidlertid gruva et uventet overløp fra sjakt nummer fire i dagbruddsområdet. Det viste seg at denne sjakten ligger lavere enn vannstanden i dagbruddet. Overløpet kom etter en tid med kraftig regnvær. Overløpsvannet følger terrenget og grøfter i myra nedenfor og går ut i Orvasselva. Orvasselva renner ut i Orrvatnet. Situasjonen ble derfor vesentlig annerledes enn forventet.

Overvåkingsprogrammet ble utvidet slik at det også omfattet overløpet fra sjakt nummer fire, og kjemisk/biologiske undersøkelser i Orrvatnet. Undersøkelser av fiskebestanden i august 2001 viste at Orrvatn har en tett aurebestand som ligger på grensen til overbefolkning. Fisken har imidlertid normalt god kondisjon og mageprøver som ble tatt viste et rikt og variert næringstilbud. Undersøkeler av fisk i 2005 viste ingen endringer av betydning sammenlignet med tidligere.

Ulike tiltak har blitt gjennomført for å begrense tilførselen av vann fra Orelva. Avrenning fra dagbruddet og øvre deler av gruva skjer nå stort sett gjennom stigort fire, en mindre lekkasje ved proppen i rampen kan observeres, men den var av mindre betydning i den tiden undersøkelsene pågikk.

Overvåkingsprogrammet ble avsluttet i 2006. De siste undersøkelsene viste at vannkvaliteten både i Huddingsvassdraget (hovedvassdraget) og i Orelva (tilførselselv) var god. Kobberkonsentrasjonene er henholdsvis 1,98 mikrogram per liter og 3,6 mikrogram per liter, og pH-verdien var over sju.

NIVA skriver i sluttrapporten at vannkvaliteten i overløpsvannet fra gruva er omtrent som forventet, ut fra hva en kan oppnå ved vannfylling av en kisgruve som tiltak mot forurensning.