Radioaktivitet i havet

Publisert av Statens strålevern Lag rapport Read in English

De viktigste kildene til radioaktiv forurensning i Norge har til nå vært nedfallet etter atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet, vesteuropeiske reprosesseringsanlegg for brukt kjernebrensel og Tsjernobyl-ulykken i 1986. I dag er nivåene av radioaktiv forurensning i norske havområder lave.

Radioaktive stoffer fraktes med havstrømmer

Noen radioaktive stoffer kan fraktes med havstrømmer over lange avstander. For eksempel slipper det britiske reprossesseringsanlegget Sellafield ut technetium-99, som fraktes med havstrømmer fra Irskehavet til Nordsjøen og videre nordover langs norskekysten til Barentshavet. Technetium-99 har en halveringstid på 211 000 år, og vil derfor finnes i havet i svært lang tid.

Strontium-90 i norske farvann kommer for det meste fra Sellafield og nedfall fra atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet. Norskekysten påvirkes også av radioaktive stoffer som langsomt løsrives fra tidligere forurensede sedimenter i Irskesjøen. Disse fraktes så videre med havstrømmene for etter hvert å nå norske kystområder.

I tillegg til menneskeskapt radioaktivitet er det flere naturlige kilder til radioaktivitet i havet. Oljeproduksjon i norske havområder medfører utslipp av naturlig forekommende radioaktive stoffer via det produserte vannet som følger med oljen, noe som kan bidra til å øke konsentrasjonen av naturlig radioaktivitet i havet.

Østersjøen viktig kilde til radioaktivitet 

Østersjøen har høyere konsentrasjoner av cesium-137 og strontium-90 enn mange andre havområder. Årsaken er det store nedfallet etter Tsjernobyl-ulykken i Østersjøen og de tilgrensende landene, og at det er et relativt innelukket hav. Vannutskiftingen går langsommere og forurensninger blir værende lenger her enn i mer åpne havområder.

Radioaktive stoffer føres med havstrømmer fra Østersjøen og nordover langs norskekysten.

Radioaktive stoffer tas i ulik grad opp i planter og dyr

I hvilken grad radioaktive stoffer tas opp i planter og dyr varierer fra stoff til stoff.

  • Technetium-99 tas lett opp i tang og hummer.
  • Det naturlig radioaktive stoffet polonium-210 tas opp i blåskjell og fisk.
  • Cesium-137 tas opp i muskelvevet hos dyr, og det tas opp i noenlunde lik grad hos ulike marine organismer.

Andre radioaktive stoffer, som uran, tas i liten grad opp i organismer som lever i havet. Opptaket avhenger også av hva dyrene spiser og av saltinnholdet i vannet. Fisk som lever i saltvann, tar opp mindre cesium-137 enn fisk som lever i ferskvann.

Tiltak for å redusere nye utslipp

Det finnes ingen måte å aktivt fjerne radioaktive stoffer som allerede finnes i havet, men det er gjort tiltak for å redusere nye utslipp de seneste årene. Utslippene av cesium-137 fra Sellafield er drastisk redusert siden 1980-tallet, og utslippene av technetium-99 fra Sellafield har blitt kraftig redusert siden 2004, da det ble tatt i bruk ny renseteknikk som fjernet technetium-99.

Norge har forpliktet seg til OSPAR-konvensjonen. Konvensjonens mål er at utslippene av radioaktive stoffer skal reduseres gradvis, slik at konsentrasjonen av naturlig radioaktive stoffer i miljøet skal være nær bakgrunnsnivå og nivåene av menneskeskapte stoffer skal være nær null innen 2020.

Overvåkning og grenseverdier

Statens strålevern og Havforskningsinstituttet måler regelmessig innholdet av forskjellige radioaktive stoffer i sjøvann fra norske kyst- og havområder. Dette gjør vi for å dokumentere nivåer i sjømat og følge utviklingen av radioaktive stoffer i havmiljøet.

Grenseverdier og kostholdsråd skal bidra til å begrense stråledoser fra radioaktiv forurensning til befolkningen. Grenseverdien for radioaktivt cesium i saltvannsfisk som selges i butikk, er 600 becquerel per kilo. Nivåene i norsk sjømat ligger langt under denne grenseverdien.