Radioaktivitet i havet

Publisert av Statens strålevern Lag rapport Read in English

De viktigste kildene til radioaktiv forurensning i Norge har til nå vært nedfallet etter atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet, vesteuropeiske reprossesseringsanlegg for brukt kjernebrensel og utslipp fra Tsjernobyl-ulykken i 1986. I dag er nivåene av radioaktive stoffer i norske havområder lave.

Radioaktive stoffer kan fraktes med havstrømmer

Noen radioaktive stoffer kan fraktes med havstrømmer over lange avstander. For eksempel slipper det britiske reprossesseringsanlegget Sellafield ut technetium-99, som fraktes med havstrømmer fra Irskehavet til Nordsjøen og videre nordover langs norskekysten til Barentshavet. Technetium-99 har en halveringstid på 211 000 år, og vil derfor finnes i havet i svært lang tid.

Strontium-90 i norske farvann kommer for det meste fra Sellafield og nedfall fra atmosfæriske atomprøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet. Norskekysten påvirkes også av radioaktive stoffer som langsomt løsrives fra tidligere forurensede sedimenter i Irskesjøen. Disse fraktes så videre med havstrømmene for etter hvert å nå norske kystområder.


Østersjøen viktig kilde til radioaktivitet 

Østersjøen har høyere konsentrasjoner av cesium-137 og strontium-90 enn mange andre havområder. Dette skyldes det store nedfallet etter Tsjernobyl-ulykken i Østersjøen og de tilgrensende landene, og at det er et relativt innelukket hav. Vannutskiftingen går derfor langsommere og forurensninger blir værende lenger her enn i mer åpne havområder. Radioaktive stoffer føres med havstrømmer fra Østersjøen og oppover langs norskekysten.

Radioaktive stoffer tas i ulik grad opp i planter og dyr

I hvilken grad radioaktive stoffer tas opp i planter og dyr varierer fra stoff til stoff. For eksempel tas technetium-99 lett opp i tang og hummer. Polonium-210 tas opp i blåskjell og fisk. Andre radioaktive stoffer, som uran, tas i liten grad opp i organismer som lever i havet.