Kilder til radioaktiv forurensning

Publisert av Statens strålevern

Menneskelig aktivitet gjør at radioaktiv forurensning har blitt tilført norske hav og landområder siden 1950-årene. I tillegg kommer tilførsler av radioaktive stoffer som finnes naturlig i miljøet. 

Atomprøvesprengninger i atmosfæren

I 1950- og 1960-årene ble det foretatt en rekke atomprøvesprengninger i atmosfæren, de fleste på den nordlige halvkule. Globalt sett er disse sprengningene den største kilden til radioaktiv forurensning av miljøet.

Radioaktive stoffer fra prøvesprengningene ble transportert i atmosfæren over store områder, og det radioaktive nedfallet kom vesentlig med nedbør. Dette førte til at steder med mye og hyppig nedbør ble mer forurenset enn steder med mindre nedbør.

De viktigste stoffene fra prøvesprengningene som ga stråledoser til mennesker var jod-131, strontium-90 og cesium-137.

Tsjernobyl-ulykken

Den 26. april 1986 eksploderte én av de fire reaktorene ved kjernekraftverket i Tsjernobyl i Ukraina. Det radioaktive utslippet som fulgte eksplosjonen foregikk fram til 6. mai 1986. Vind førte deler av utslippet til Vest-Europa, og områder som fikk nedbør i dagene etter ulykken mottok de største mengdene radioaktivt nedfall.

Norge fikk mye radioaktiv forurensning etter Tsjernobyl-ulykken. Gudbrandsdalen, Valdres, indre deler av Trøndelag-fylkene og sørlige deler av Nordland var de områdene som ble hardest rammet.

Nedfallet besto av en rekke forskjellige radioaktive stoffer, blant annet jod-131, strontium-90 og to cesiumisotoper (cesium-134 og cesium-137). Av disse er det stoffene med lengst halveringstid, spesielt cesium-137, som bidrar mest til stråledoser til mennesker i Norge i dag.

Utstrømming av cesium-137 fra Østersjøen

Østersjøen er det havområdet som er mest påvirket av Tsjernobyl-ulykken. I den første perioden etter ulykken var den sørlige delen av Bottenviken mest påvirket. Siden vannet i Østersjøen bruker lang tid på å bli skiftet ut tar det relativt lang tid før nivåene synker. Konsentrasjonene av cesium-137 i Østersjøen er ca. 10 ganger høyere enn langs norskekysten.

Cesium-137 strømmer ut fra Østersjøen og føres inn i den norske kyststrømmen og videre mot Barentshavet. Dette er det største bidraget av cesium-137 til norske havområder, sammen med forurensninger fra sedimenter i Irskesjøen.

Sellafield gjenvinningsanlegg for brukt kjernebrensel

Det britiske gjenvinningsanlegget for brukt kjernebrensel, Sellafield, ligger på vestkysten i Storbritannia. Når brukt kjernebrensel prosesseres dannes radioaktivt avfall. En liten del av dette slippes ut i væskeform til Irskesjøen.

De høyeste konsentrasjonene av radioaktivitet ble registrert i norske havområder i 1970- og 80-årene. Dette skyldtes høye utslipp av blant annet cesium-137 og plutonium-239+240 fra Sellafield. En annen Sellafield-relatert kilde er remobilisering av plutonium-239+240 fra forurensede sedimenter i Irskesjøen.

Fra 1994 og frem til 2003-2004 ble betydelig mer technetium-99 sluppet ut fra Sellafield enn tidligere og transportert fra Irskesjøen med havstrømmer inn i Nordsjøen og videre opp langs norskekysten til Barentshavet. Tiden det tar for technetium-99 å nå Barentshavet er anslått til 4-5 år.

Utslippene av technetium-99 fra Sellafield har blitt redusert etter 2004, da en ny rensemetode ble tatt i bruk.

Olje- og gassindustrien

Ved produksjon av olje og gass følger det med vann fra reservoaret. Dette kalles produsert vann og inneholder forhøyede konsentrasjoner av naturlig forekommende radiumisotoper. Av disse har radium-226 og radium-228 lengst levetid.

De målingene som er utført av produsert vann i Norge, viser konsentrasjoner av radium-226 og radium-228 som er ca. 1000 ganger høyere enn det man finner i sjøvann.

Sykehus, forskning og industri

Bruk av åpne radioaktive kilder ved sykehus, forskning og industri kan føre til utslipp av radioaktive stoffer til vann, avløp, luft eller til grunnen. Behandling av avfall som inneholder radioaktive stoffer kan også føre til utslipp. Alle utslipp av radioaktive stoffer, uansett mengde, skal være godkjent av Statens strålevern.

Institutt for energiteknikk

Institutt for energiteknikk driver to forskningsreaktorer, en på Kjeller, ca. 20 km øst for Oslo, og en i Halden. De radioaktive utslippene stammer fra driften av reaktorene, fra produksjon av radiofarmaka som utføres av GE Health AS og fra behandling av radioaktivt avfall som mottas fra brukere over hele landet.

Utslippene fra Kjeller går til Nitelva og utslippene fra Halden til elva Tista. Statens strålevern fører tilsyn med de radioaktive utslippene og Institutt for energiteknikk rapporterer årlig sine utslipp til Strålevernet.