Isbjørn

Publisert av Norsk Polarinstitutt Lag rapport Read in English

Isbjørn (Ursus maritimus) er utbredt rundt hele Arktis, og er det største landlevende rovdyr i verden. Isbjørn fins både på Svalbard og i de isdekte havområdene rundt. Den jakter i all hovedsak ute på havisen, og er avhengig av isdekt hav for å finne tilstrekkelig føde. Klimaendringer med redusert havisutbredelse og miljøgifter er de største truslene for isbjørnen.

Nesten 3000 isbjørner på Svalbard og i Barentshavet

Verdens isbjørnbestand er antatt å være på 20 000 - 25 000 dyr, noe ujevnt fordelt over hele Arktis. Sporing med satellittsendere viser at det er en felles norsk-russisk bestand rundt Svalbard og i Barentshavet. Tellinger av denne bestanden i 2004 anslo antallet isbjørner til nesten 3000.

Det ble gjennomført en ny telling av den norske delen av bestanden i august 2015. Det ble estimert å være i underkant av 1000 isbjørn på norsk side, hvorav i underkant av 300 befant seg på Svalbard, og de fleste oppe i iskanten. Anslaget var høyere enn på norsk side i 2004, men med stor statistisk usikkerhet. Resultatene indikerer at bestanden har klart seg greit gjennom en periode med minkende tilgang til sjøis rundt øyene store deler av året.

I tillegg er det utført tellinger av isbjørnhi på Hopen og enkelte andre steder på Svalbard. Antall hi på Hopen svinger med når isen kommer om høsten. Kommer isen seint, er det færre hi enn når isen kommer tidlig. På grunn av denne koblingen mot klimaendringer overvåkes nå forekomsten av isbjørnhi på Svalbard.

Isbjørn er den eneste av verdens åtte bjørnearter som hovedsakelig livnærer seg på kjøtt, i all hovedsak selkjøtt og -spekk. Jakt- og vandringsmønsteret varierer sterkt fra individ til individ. Noen isbjørner kan bevege seg over områder på størrelse med Norges fastland. I andre tilfeller viser det seg at isbjørnhunner merket i Storfjorden, mellom Spitsbergen og Edgeøya, holder seg i dette området og ikke vandrer ut i Barentshavet.

Stor bekymring når havisen forsvinner

På grunn av skiftende naturvilkår er det ofte stor naturlig variasjon i de biologiske systemene i Arktis. Dette gjør det vanskelig å skille mellom naturlige variasjoner og variasjoner som skyldes menneskelig påvirkning.

Isbjørn er avhenging av havisen

I følge mange klimamodeller ventes en dramatisk reduksjon i havisdekket i dette århundret. Observasjoner de siste få årene viser en klar nedgang i havisdekket i nesten hele Arktis. Klimamodellene gir indikasjoner på at hele polbassenget vil være isfritt sommerstid i løpet av få tiår.

I 2007 utførte amerikanske forskere i US Geological Survey modelleringer av havis og isbjørnens reaksjon på en dramatisk reduksjon i havisdekket. Disse modelleringene viser at to tredjedeler av verdens isbjørner kan være borte innen 2050. Om dette slår til gjenstår å se, men det er stor enighet om at havisdekket vil fortsette å forsvinne.

Isbjørnen er helt avhengig av isdekket for å finne mat. De viktigste byttedyrene til isbjørnen, ringsel og storkobbe, er om mulig enda mer avhengig av havisen. Isbjørnen står på toppen av næringskjeden, og vil fort merke endringer i bestander hos byttedyr.

Høye nivåer av miljøgifter i isbjørn

Hos isbjørn er det dokumentert høye nivåer av miljøgifter og også effekter av miljøgifter. Nye miljøgifter, som noen bromerte flammehemmere og flere fluorforbindelser, øker hos isbjørn, mens "gamle" miljøgifter som PCB og DDT er på vei ned i Arktis.

De nivåene av miljøgifter som er målt hos isbjørn på Svalbard er såpass høye at de har vært knyttet til flere helseeffekter, som redusert immunforsvar og forstyrret hormonbalanse. Vi er imidlertid ennå ikke i stand til å si i hvor stor grad miljøgifter vil påvirke isbjørnens evne til å formere seg, og hvilke konsekvenser denne påvirkningen vil ha på selve bestanden.

Isbjørn truet av mildere klima og miljøgifter

Klimaendringer er kanskje den største trusselen mot isbjørnen. Klimaendringer fører til redusert isutbredelse, seinere islegging og tidligere smelting. Dette forkorter jaktsesongen for isbjørnen, ødelegger leveområdene både for isbjørn og for byttedyrene, og påvirker vandringer og atkomst til hiområder. Muligheten til å i det hele tatt kunne bygge et hi i godt snødekke påvirkes også.

Miljøgifter

Isbjørnen spiser selspekk. Dette gjør at høye nivåer av fettløselige miljøgifter hoper seg opp i isbjørn, samtidig som de også har høye nivåer av mer vannløselige fluorforbindelser. Miljøgiftnivåene hos isbjørn er generelt høyere enn hos andre arktiske arter. PCB-nivåene i isbjørn på Svalbard er like høye som de som er målt i isbjørn i Canada og Øst-Grønland, men lavere enn i Alaska. Derimot er nivåene av bromerte flammehemmere høyere i isbjørn fra Svalbard, Øst-Grønland og Hudson Bay-området, enn hos isbjørnbestander i de andre områdene. Nivåer av kvikksølv er generelt lavere hos isbjørn fra Svalbard enn hos isbjørn i andre områder.

Det antas at transport, spredning og opptak av organiske miljøgifter og kvikksølv i isbjørn vil påvirkes av klima og klimaendringer. Isbjørnen er mer sårbar for effekter av miljøgifter under lange isfrie perioder når de må tære på sitt eget fettlager. Bruk av fettreserver fører til mobilisering av fettløselige miljøgifter. Da blir de transportert fra fett til viktige organer som lever, blod og hjerne.

Jakt

Over hele Arktis er isbjørnen i utgangspunktet fredet, men inuitsamfunnene i Nord-Amerika og på Grønland får lov til å drive en viss jakt. Jakten er kvoteregulert og det er en betingelse at man vet nok om bestanden til at man kan dokumentere at fangsten er bærekraftig. Noen steder fortsetter kvotefangsten selv om kunnskapsgrunnlaget ikke er tilstrekkelig, som for eksempel på Øst-Grønland og enkelte bestander i Canada. Ett og annet dyr felles også ulovlig i Nordvest-Russland.

På Svalbard er det ikke lov å jakte på isbjørn. Det gjør at bjørnene på Svalbard tilhører den siste, store isbjørnbestanden i verden som ikke beskattes.

Nesten hvert år avlives isbjørn på Svalbard i nødverge, advarselen gjelder derfor hele året og hele Svalbard. Foto: Inger Lise Næss, Norsk Polarinstitutt

Nesten hvert år avlives isbjørn på Svalbard i nødverge, advarselen gjelder derfor hele året og hele Svalbard. Foto: Inger Lise Næss, Norsk Polarinstitutt

Stort internasjonalt fokus på isbjørn

Den internasjonale isbjørnavtalen fra 1973 er tiltrådt av alle land som har isbjørnbestander; Grønland (tidligere Danmark), Canada, USA, Russland (tidligere Sovjet) og Norge. Avtalen forbyr jakt på isbjørn, med unntak for en begrenset kvote til urbefolkning. Den forbyr også salg av skinn og andre isbjørnprodukter. Avtalen pålegger landene å drive løpende forskning og overvåking som grunnlag for å forvalte isbjørnbestandene.

Verdens naturvernunion (IUCN) endret i 2006 isbjørnens rødlistestatus fra å ikke være truet eller sårbar til å være sårbar (i kategori VU A3c). Dette betyr at en analyse viste at det er sannsynlig at isbjørnbestanden vil kunne reduseres med mer enn 30 prosent i løpet av tre generasjoner (det vil si 45 år). Etter denne endringen i rødlistestatus har flere land justert sin forvaltning av isbjørnen. I Norge var isbjørnen allerede fredet.

Det store internasjonale fokuset har ført til at de landene som har signert isbjørnavtalen har blitt enige om å møtes mer jevnlig. Etter at avtalen ble signert i 1973, ratifisert i 1976, og bekreftet på nytt i 1981, møttes ikke partene før USA ba om et uformelt møte i 2007. På dette møtet ble Norge, som signatarnasjon til avtalen, bedt om å innkalle partene til nytt partsmøte. Det første offisielle partsmøtet etter 1981 ble avholdt i Tromsø i mars 2009, og her ble nasjonene enige om å starte utviklingen av en sirkumpolar handlingsplan, og om å møtes annenhvert år. Partsmøter ble avholdt i Iqaluit i 2011, i Moskva i 2013, og det foreløpig siste møtet ble holdt på Grønland i september 2015. Neste møte skal holdes i 2017, antagelig i USA.

Overvåking av isbjørnbestanden i Barentshavet

Den norsk-russiske isbjørnbestanden i Barentshavet er gjenstand for kontinuerlig forskning og overvåking. Beregninger av bestandsstørrelsen er basert på flytellinger. Isbjørnen overvåkes også gjennom merking og gjenfangst. For å gi et overblikk over vandringsmønstrene og hvordan isbjørnen bruker leveområdet sitt, blir noen dyr utstyrt med satellittsendere. Det blir også tatt blodprøver, fettprøver, hårprøver og en liten tann for aldersbestemmelse.

Prøvene benyttes til en rekke studier på miljøgifter, genetikk, helse, studier på hva bjørnene spiser med mer. I tillegg skaffer vi oss en viss kjennskap til utviklingen i for eksempel antall unger som fødes, og hvor mange av disse som overlever. Vandringsmønstre og valg av leveområder studeres ved å utstyre binner med satellittsendere.

Isforholdene rundt Svalbard overvåkes også, dette gir oss et bilde av hvor mye klimaendringene forandrer isbjørnens leveområder og jaktvilkår.