Slåttemyr

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Slåttemyr er en av de mest truede naturtypene vi har i Norge. Regelmessig slått gjennom hundrevis av år har formet slåttemyrene. Disse myrene er ofte svært artsrike, og de er blant annet viktige levesteder for fugler og sjeldne orkidéer.

Sterkt truet naturtype

Utmarksslåtten var sentral i det tradisjonelle jordbruket i Norge i lang tid, og myrene var blant de viktigste slåttearealene.Det var de relativt kalkrike jordvannsmyrene med bra gressvekst som var de viktigste områdene å holde i hevd og ryddet for kratt og slått med ljå.

Da utmarksslåtten opphørte som driftsmetode, startet mange av myrene å gro igjen med busker og andre arter som lever i mer høyvokst og tett vegetasjon. Fordi slåttemyra kan preges av slåtten i lang tid, er det mulig å ta vare på verdiene i slåttemyra selv lenge etter at man har stanset med slått.

Slåttemyrene er formet gjennom flere hundre år med menneskelig påvirkning og representerer en viktig del av natur- og kulturarven vår. Ved flere slåttemyrer kan man fremdeles finne rester av høyløer - bygninger som blant annet ble brukt for å holde høyet tørt.

Hjem for sjeldne arter

Artssammensetningen i slåttemyrene varierer med pH og fuktighet i jorda og hvor godt slåttemyra er holdt i hevd. Typiske arter på slåttemyr er arter som liker slått og fukt, for eksempel myrstjernemose, hårstarr, gulstarr, breiull og bjønnbrodd. Kalkrike slåttemyrer er særlig kjent for sine vakre og sjeldne orkidéer, deriblant flere marihandarter. Slåttemyr er også viktige trekk- og hekkeområder for fugl, som for eksempel dobbeltbekkasin.

Verdifulle slåttemyrer har gjerne jevn og slett struktur uten mye tuer og busker. I dag bruker vi disse kjennetegnene, sammen med lokalhistorie og kulturminner, for å finne ut hvor det tidligere har vært slåttemyr.

De oransje symbolene viser noen verdifulle slåttemyr i Norge. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på "Utforsk kart".

I løpet av første halvdel av 1900-tallet skjedde det store omlegginger i jordbruksdriften i Norge. Den tradisjonelle ljåslåtten på slåttemyrene avtok gradvis, og hadde stort sett opphørt rundt 1950.

Kunstgjødsel og mer produktive gressorter ble etter hvert vanligere i bruk på innmarka, og da var det ikke lenger behov for den arbeidskrevende utmarksslåtten.

Få myrer blir slått

I dag blir bare et fåtall myrer slått, og slåttemyr er en sterkt trua naturtype. Noen slåttemyrer ligger i verneområder og blir skjøttet av forvaltningen. Andre blir slått av grunneiere på eget initiativ. Den største trusselfaktoren for slåttemyrene er gjengroing, men også grøfting og nedbygging, tilplanting og oppdyrking har påvirket eller ødelagt områder av slåttemyr.

Kan fortsatt restaureres

I 2009 ble det utgitt en handlingsplan for slåttemark og slåttemyr, som et verktøy i arbeidet med å ta vare på disse sjeldne naturtypene. Målet med planen er å få de mest verdifulle områdene i skjøtsel.

Slåttemyr ble vedtatt som utvalgt naturtype i 2011. Det betyr at slåttemyr har fått bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging og oppdyrking. I dag kan man søke om tilskudd til skjøtsel av slåttemyr, både gjennom miljøforvaltningens tilskuddsordning for trua naturtyper og landbrukets miljøvirkemidler. Se fordeling under indiaktoren om skjøttede naturtyper i kulturlandskapet.

Riktig skjøtsel er viktig for å ta vare på slåttemyr og de artene som lever der (se faktaboks).