Slåttemark

Publisert av Miljødirektoratet

Slåttemarkene er ugjødsla enger som tradisjonelt ble slått for å skaffe vinterfôr til husdyrene. Svært mange arter har slåttemarkene som leveområde. I dag har både slåttemarkene og mange av artene som lever der, blitt sjeldne

Få slåttemarker igjen

Slåttemarker, også kalt slåtteenger, må bli slått regelmessig, for ikke å gro igjen. Tradisjonelt har mange slåttemarker også blitt beitet av husdyra om våren og høsten. Bortsett fra husdyrbeite, ble ikke slåttemarkene gjødslet. Lauveng er en type slåttemark med spredte lauvtrær, der lauvet blir høstet som fôr til dyrene i tillegg til at gresset blir slått. Bruk av slåttemarker har foregått i flere hundre år i Norge, og har også satt preg på kulturarven vår.

Man regner med at det i Norge var mest slåttemark i drift i siste halvdel av 1800-tallet. I mange hundre år var store arealer i Norge slåttemark, men i dag regner vi med at mesteparten av de opprinnelige slåttemarkene er borte. Naturtypen er derfor sterkt truet. Norge har likevel mye slåttemark igjen i forhold til mange andre land i Europa.

Sjeldne og trua arter

Skjøtsel skaper bestemte forhold som gjør at mange plantearter trives godt. Flere av de sjeldne artene som lever i slåtteeng, har vanskelig for å leve andre steder.

Så mange som 50 plantearter kan ha sitt levested på én kvadratmeter slåttemark. I tillegg til å være smakfullt dyrefôr, finnes flere av de eldste og mest velkjente medisin- og krydderplantene våre i slåtteengene. Prestekrage, rødknapp, gulmaure, perikum, knoppurt og blåklokke er noen av artene som lever der.

Med plantemangfoldet følger også et stort antall insekter. For eksempel er en del arter av humler, bier og sommerfugler avhengige av slåttemarkene. I tillegg finnes mange sjeldne sopp i denne naturtypen.

De oransje symbolene viser noen verdifulle slåttemarker i Norge. Zoom i kartet for å utforske nærmere, eller klikk på "Utforsk kart".

Endringer i arealbruk 

Effektiviseringen av jordbruket har gjort at tradisjonell høsting av ugjødslede slåttemarker nærmest har opphørt. Når skjøtselen opphører, gror slåttemarkene igjen og de fleste slåttemarker går etter hvert over til skog. Planteartene som bare kan overleve på lyse og åpne områder, går dermed tapt.

Gjengroing er den viktigste årsaken til at slåttemarker forsvinner, men oppdyrking, gjødsling og nedbygging fører også til tap av slåttemark. Slike påvirkninger er spesielt vanlige i lavlandet, der arealpresset er sterkest.

Slåttemarkene må skjøttes

I 2009 ble det gitt ut en nasjonal handlingsplan for slåttemark, lauveng og slåttemyr. Hensikten er å få i gang skjøtsel av alle de mest verdifulle områdene. I 2011 ble de mest verdifulle slåttemarkene vedtatt som utvalgt naturtype. Dette betyr at de får bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging og oppdyrking. I dag kan man søke om tilskudd til skjøtsel av slåttemarker, både gjennom miljøforvaltningens tilskuddsordning for trua naturtyper og landbrukets miljøvirkemidler. Riktig skjøtsel er viktig for å ivareta slåttemarkene og artene som lever der.

Det er kartlagt mer enn 1500 verdifulle slåttemarker i hele landet. Av disse gis det årlig tilskudd til skjøtsel av nesten 600 slåttemarker. Figuren viser at antallet slåttemarker som holdes i drift har gått kraftig opp siden handlingsplanen kom.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som bilde print Skriv ut