Kystlynghei

Publisert av Miljødirektoratet

Kystlyngheier er flere tusen år gamle kulturmarkstyper formet av beiting, brenning og slått. I Europa går kystlyngheiene langs en 3 600 kilometer lang strekning fra Portugal i sør til Lofoten i nord. En tredjedel av strekningen ligger i Norge, som derfor har et ekstra ansvar for å ta vare på naturtypen.

Kystlynghei - blant våre eldste kulturlandskap

Langt tilbake i tid var landskapet langs kysten skogkledd. Med ild, øks og beitende husdyr begynte steinalderbøndene å rydde urskogen for å skape lyngheier. Ryddingen startet for omlag 5000 år siden, og i vikingtiden var hele Vest-Europas kyst blitt et åpent landskap.

Kystlyngheiene er derfor en av de eldste typene kulturlandskap vi har.

Brennes med jevne mellomrom

Kystklimaet gjorde at husdyra kunne gå ute på lyngheibeite hele året. For å opprettholde beitekvaliteten, ble lyngheiene brent med jevne mellomrom. Enkelte steder drev de også lyngslått. Etter at saueholdet tok seg opp i Norge på 1990-tallet, har en del kystlyngheier igjen blitt tatt i bruk etter flere tiår med opphør.

Kystlynghei utgjør et viktig bidrag til det biologiske mangfoldet i kyststrøkene. Vegetasjonen i kystlyngheiene er hovedsakelig treløs og preget av lyng og andre dvergbusker. Røsslyng er den mest dominerende planten.

Kystplanter med tilknytning til kulturlandskapet er ofte avhengig av kystlynghei. Også mange arter av fugler og insekter er avhengig av at lyngheiene holdes i aktiv drift.

De lyseste oransje sirklene viser kystlynghei. Trykk "Utforsk kart" for å se kystlynghei og de utvalgte naturtypene i andre deler av landet.

Internasjonalt ansvar

Kunnskapen om de autentiske driftsformene i kystlynghei har holdt seg lenger levende i Norge enn andre steder i Nord-Europa. Norge har ei lang kystlinje med lyngheier, og det er stor variasjon mellom dem. I dag er likevel bare 10 prosent av de tidligere lyngheiarealene igjen.

I de europeiske kyststrøkene langs Atlanterhavet finnes det kulturbetingete lyngheier helt sør til Portugal. Lofoten utgjør nordgrensen, og Norge har dermed de nordligste kystlyngheiene i Europa. De norske kystlyngheiene er viktige for den totale variasjonen innenfor naturtypen. Norge har derfor et internasjonalt ansvar for å ta vare på et representativt utvalg av kystlyngheiene våre.

Endringer i arealbruk

Kystlyngheiene endrer seg når bruken av dem opphører eller endres. Totalt har mer enn 80 prosent av de kulturpåvirkede lyngheiene i Europa gått tapt siden begynnelsen av 1800-tallet. Disse har blitt nedbygd eller omdannet til åker, eng eller skog.

Her i Norge startet denne utviklingen senere, og det er særlig etter andre verdenskrig at mye av kystlyngheiene har forsvunnet. De viktigste årsakene til at kystlynghei forsvinner er gjengroing, tilplanting og spredning av skog, oppdyrking og gjødsling, og nedbygging. Lengst sør i Norge er det i tillegg utfordringer med langtransportert nitrogennedfall, som gir endringer i lyngheiene.

Kystlyngheiene må skjøttes

En gjennomgang av kunnskapen om kystlynghei i Norge har samlet mye informasjon om naturtypen. I tillegg er det laget en nasjonal handlingsplan som beskriver hvordan vi skal ta vare på kystlyngheiene. I 2015 fikk de mest verdifulle kystlyngheiene status som utvalgt naturtype. Det betyr at de får bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging og dyrking.

Flere områder med kystlynghei skjøttes, men svært mange steder har gjengroingen kommet langt. I dag skjøttes mye kystlynghei, både gjennom miljøforvaltningens tilskuddsordning for trua naturtyper og landbrukets miljøvirkemidler.