Ramsarkonvensjonen

Publisert av Miljødirektoratet

Den internasjonale våtmarkskonvensjonen, Ramsarkonvensjonen, ble grunnlagt i den iranske byen Ramsar i 1971. Norge var blant de første landene som ratifiserte konvensjonen i 1974. Målet er å bidra til bevaring og fornuftig bruk av våtmarker gjennom lokale, nasjonale og globale tiltak.

 

Våtmarker har stor betydning

Siden forhistorisk tid har mennesker bosatt seg nær våtmarksområder. Tilgang på vann og de ressursene som finnes i tilknytning til vann har vært sentrale for overlevelse og fremvekst av menneskelige samfunn. Våtmarker har bidratt til utviklingen ved å utgjøre grunnlaget for fiskeri, jordbruk, skogproduksjon, energiressurser, transport, friluftsliv og turisme. Særlig har elveutløpene vært naturlige handelsknutepunkter. Elvedaler og kystsletter med utbredte våtmarksområder har vært arena for utvikling av menneskenes sivilisasjoner i mer enn 6 000 år

Våtmarker er viktige leveområder for dyr og planter og bidrar til økt velferd for mennesker gjennom vannforsyning, vannrensing, flomkontroll og karbonbinding. Men våtmarker kan også utgjøre attraktive arealer for jordbruk, og til utbygging av veier, boliger og industri. 
Våtmarker er blant verdens mest truede økosystemer og ødelegges raskere enn andre økosystemer. Siden 1900 har 64 prosent av verdens våtmarker forsvunnet, og 40 prosent har gått tapt de siste 40 årene. I tillegg er mange av de gjenværende våtmarkene så degradert at menneskene som lever direkte av disse, ofte de fattigste, blir drevet inn i dypere fattigdom.

Siden stadig flere våtmarksområder forsvinner er det viktig med nasjonale og internasjonale tiltak som bevarer og tar vare på områdene på en fornuftig måte.

Opprinnelig fokuserte Ramsarkonvensjonen på å ivareta våtmarker som leveområde spesielt for vannfugler. Etter hvert har målsettingene blitt utvidet, og i dag omfatter Ramsarkonvensjonen ivaretakelse av våtmarker i bred forstand; både som leveområde for flora og fauna, og som viktig naturressurs for mennesker.

Per 1. februar 2016 har 2.225 våtmarksområder fått status som Ramsarområde. Disse dekker til sammen et areal på 2.145.695 km- eller nesten like stort areal som Grønland.

Forpliktelser knyttet til Ramsarkonvensjonen

De 169 landene som har ratifisert Ramsarkonvensjonen forplikter seg til å følge opp en rekke forpliktelser under konvensjonen, samt de vedtakene landene gjør på partsmøter som avholdes hvert tredje år.

Slike forpliktelser er særlig knyttet til Ramsarkonvensjonens tre hovedmålsetninger:

  • arbeide for bærekraftig bruk av våtmarker i forvaltning og arealplanlegging, blant annet gjennom kartlegging og innføring av verneplaner for våtmarker
  • etablere et globalt nettverk av Ramsarområder som dekker de mest verdifulle områdene internasjonalt innenfor samtlige våtmarkstyper
  • delta i internasjonalt samarbeid for å fremme god forvaltning av våtmarker på tvers av landegrenser og ved å bidra med finansiell og teknisk bistand til utviklingsland.

Minst ett Ramsarområde

Det kreves at landene fører opp minst ett område på listen over internasjonalt viktige våtmarker. Ett sett kriterier er fastsatt for å identifisere slike områder. Områdene skal utgjøre et representativt, sjeldent eller unikt våtmarksområde, eller utgjøre leveområde for truede arter i hele eller deler av deres livssyklus.

Det enkelte medlemsland er pålagt å sikre at den økologiske funksjonen hos områder på Ramsarlisten ikke ødelegges eller blir dårligere. Gjennom å forvalte områdene i tråd med best mulig kunnskap om deres verdi og tålegrenser for bærekraftig bruk skal våtmarkenes kvaliteter sikres for fremtiden.

Partsmøter hvert tredje år

Hvert tredje år holdes det partsmøter under Ramsarkonvensjonen. Det siste ble avholdt i juni 2015 i Uruguay. Her ble det laget en ny strategisk plan for konvensjonens arbeid 2016-2014, som hvert land skal følge opp. For Norges del tar regjeringen sikte på å gjøre dette gjennom den nylig framlagte stortingsmeldingen Meld.St. 14 (2015-2016) Natur for livet Norsk handlingsplan for naturmangfold.

Ramsarkonvensjonen i Norge

I Norge har vi 63 våtmarkssystemer på Ramsarlisten. Ni av disse ligger på Svalbard. Områdene dekker om lag 1600 km2, av disse er om lag 2/3 marint areal.

Miljødirektoratet er norsk vitenskapelig og forvaltningsmyndighet for konvensjonen. Ved siden av å delta på partsmøtene i konvensjonen bidrar Norge internasjonalt blant annet gjennom bistandssamarbeid, miljøvernsamarbeid med Russland og samarbeid med nordiske og baltiske land.