Bonnkonvensjonen

Publisert av Miljødirektoratet

Bonnkonvensjonen er en global avtale om beskyttelse av trekkende arter av ville dyr som regelmessig krysser nasjonale grenser. Bonnkonvensjonen trådte i kraft i 1979. Til sammen 122 land har sluttet seg til konvensjonen.

To lister

Bonnkonvensjonen opererer med to lister med ulik grad av tiltak:

  • Liste 1 omfatter trekkende arter hvor hele bestanden, eller deler av den, står i fare for å bli utryddet. Medlemslandene er forpliktet til å sørge for å beskytte både artene og deres levesteder gjennom strenge vernetiltak. Listen omfatter blant annet fire hvalarter og tre fuglearter som finnes i Norge.
  • Liste 2 er mer omfattende og inneholder arter som vanligvis ikke er truet av utryddelse. Internasjonalt samarbeid er imidlertid påkrevet for å sikre artene tilstrekkelig vern. Medlemslandene skal bestrebe seg på å inngå regionale avtaler og handlingsplaner som sikrer bestandene. Eksempler på slike avtaler som Norge deltar i er avtalen om vern av flaggermus i Europa, avtalen om vern av albatrosser og petreller, avtalen om vern av vannfugl i Europa og Afrika og avtalen om vern av rovfugler i Europa, Afrika og Asia.

Nasjonale forpliktelser

Bonnkonvensjonen har spesiell fokus på utvikling av handlingsplaner for de listede artene. Det er for eksempel laget internasjonale handlingsplaner for dverggås, åkerrikse og svarthalespove.

Som en oppfølging av internasjonale avtaler og handlingsplaner er det satt i verk arbeide med nasjonale handlingsplaner for en rekke arter i Norge. Foreløpig er nasjonal handlingsplan ferdigstilt for åkerrikse, hubro, hortulan og dverggås. Nye planer under utarbeidelse gjelder for blant andre horndykker og svarthalespove.