Bernkonvensjonen

Publisert av Miljødirektoratet

Bernkonvensjonens formål er vern av ville dyr og planter i Europa og deres levesteder. Medlemslandene skal legge særlig vekt på truede og sårbare arter. Konvensjonen trådte i kraft i 1979. 

En regional konvensjon for bevaring av natur

Bernkonvensjonen er et bindende verktøy innen naturforvaltning og naturvern. Den dekker mesteparten av den gjenværende naturarven i Europa og strekker seg også til noen land i Afrika. Det er den eneste regionale konvensjonen i sitt slag i verden. Den har som mål å sørge for bevaring av ville dyr og planter og deres naturlige leveområder, i tillegg til å fremme europeisk samarbeid over landegrensene innen disse temaene. Mange arter og leveområder er truet i Europa. For å sikre at disse ikke går tapt, skal Bernkonvensjonen sikre at det tas spesielle hensyn til dem. 

Femti land og EU har skrevet under konvensjonen og dermed forpliktet seg til å:

  • fremme nasjonale naturverntiltak
  • ta hensyn til påvirkningen av planlegging og utbygging i naturen
  • fremme utdanning og informasjon om bevaring av natur
  • koordinere forskning

Forpliktelser knyttet til Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonen var i sin tid et viktig grunnlag for at speilvendingsprinsippet ble innført i europeisk naturforvaltning vedrørende jakt og fangst. Det vil si at alle virveldyr, unntatt fisk, er fredet med mindre det er fastsatt jakttider for dem. Konvensjonen legger til grunn at hvert enkelt partsland har ansvar for å sikre levedyktige ville bestander av de artene som omfattes av liste II. Gjennom et pan-europeisk samarbeid blir det i økende grad utarbeidet handlingsplaner for utvalgte arter. For norske arter gjelder dette blant annet åkerrikse, dverggås, bjørn, ulv, gaupe og jerv.

Partsmøter hvert år

Konvensjonen forvaltes av en komité som består av representanter for medlemslandene og land med observatørstatus. Komiteen har årlige partsmøter og skal sikre at medlemslandene lever opp til konvensjonens bestemmelser. Komiteen fortolker konvensjonens bestemmelser og foreslår tiltak for å styrke implementeringen av konvensjonen i landenes lovverk og praksis. Faglig kvalifiserte frivillige organisasjoner (NGO-er) har anledning til å delta på partsmøtene som observatører. NGO-enes rolle i komiteen er ofte å fungere som korreks eller som varsler i enkeltsaker hvor organisasjonene mener at landene ikke overholder bestemmelsene i konvensjonen.

Fire lister med tiltak

Bernkonvensjonen opererer med fire lister med ulike tiltak:

  • Liste I omfatter om lag 700 plantearter, både karplanter, moser og alger, som medlemslandene skal totalfrede. I Norge finnes det 52 arter som skal totalfredes.
  • Liste II omfatter om lag 700 dyrearter som skal beskyttes mot fangst, jakt og innsamling av egg. Dette inkluderer pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk, insekter, bløtdyr, pigghuder, koraller og svamper. 145 fuglearter, 30 pattedyrarter, et krypdyr, en amfibieart, fire øyenstikkerarter, fem billearter og tre sommerfuglarter finnes i Norge. Medlemslandene er forpliktet til å frede artene og til å sikre deres leveområder.
  • Liste III omfatter de fleste av de europeiske dyreartene som ikke står på liste II. Dessuten er noen fiskearter med, blant annet laks. Artene på liste III kan bare utnyttes på en slik måte at bestandene ikke blir truet. Reguleringen kan skje ved fastsettelse av fredningstider, regulering av jakt, midlertidig eller lokale forbud mot utnyttelse og kontroll med innenlands handel.
  • Liste IV omfatter fangstredskaper og jaktmetoder som skal være forbudt. Medlemslandene blir blant annet pålagt å forby bruk av limpinne til fangst av småfugler, fotsakser, giftig åte og snarer til fangst av pattedyr. 

Bernkonvensjonen i Norge

Bernkonvensjonen ble åpnet for undertegning den 19. september 1979, og Norge undertegnet samme dato. Konvensjonen ble ratifisert i 1986 og trådte i kraft 1. september samme år. Konvensjonen omfatter ikke Svalbard og Jan Mayen. Konvensjonens bestemmelser må nedfelles i norsk lovgivning for å få rettsvirkning i Norge.

Konvensjonen har hatt vesentlig betydning for utformingen av viltloven, som ble vedtatt i 1981 og som blant annet innførte prinsippet om at alle landpattedyr, fugler, amfibier og krypdyr er fredet, dersom det ikke særskilt er åpnet for jakt, fangst eller innsamling av enkelte arter. Viltloven gir også hjemmel til å forby og regulere jakt og fangstmetodene i samsvar med konvensjonen.

Konvensjonen har hatt stor innvirkning på norsk rovviltforvaltning, fordi den ikke tillater ordinær jakt og fangst på ulv, jerv og bjørn. Konvensjonen har også hatt betydning for utformingen av enkelte deler av naturmangfoldloven, som ble vedtatt i 2009, og som blant annet erstattet den gamle naturvernloven samt deler av viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven.

Klima- og miljødepartementet er den ansvarlige myndigheten for konvensjonen og har delegert forvaltningsansvaret til Miljødirektoratet. Direktoratet har ansvar for at konvensjonen blir iverksatt i Norge.