Genmodifiserte organismer

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Med genteknologi er det mulig å endre arvematerialet til en organisme, for eksempel ved å sette inn et nytt gen. Denne metoden kalles vanligvis genmodifisering og gir genmodifiserte organismer (GMO). Avhengig av hvilke egenskaper GMO-en har fått tilført, kan dette ha ulike virkninger på miljøet som GMO-en settes ut i. Søknader om utsetting av GMO blir derfor vurdert fra sak til sak. 

Funn av ulovlig GMO i Norge

All GMO-er som er omsatt i Norge stammer fra import, ettersom det per i dag ikke er kommersiell produksjon av GMO i Norge.

Per juli 2017 er det fem genmodifiserte planter som er lovlig å omsette i Norge. Dette er genmodifiserte hagenelliker med endret blomsterfarge. Nellikene er godkjent etter EUs utsettingsdirektiv 2001/18/EF (se "Tiltak" for nærmere beskrivelse). Blomstene til disse hagenellikene har forskjellige nyanser av fiolett, som er en ny farge for nelliker. De genmodifiserte hagenellikene omsettes kun som snittblomster til dekorative formål og skal ikke brukes til mat, fôr eller dyrking.   

Noen mat- og fôrvarer i Norge inneholder små mengder av GMO-er som er godkjent i EU, men ikke i Norge. Dette kalles sporforurensninger. Sporforurensninger fører ikke til krav om godkjenning hvis det kan dokumenteres at spormengdene er teknisk uunngåelig eller utilsiktet. Dessuten kan ikke sporforurensningene utgjøre mer enn 0,9 prosent av produktet (se forskrift om fôrvarer § 4a). Hvis GMO-en er ikke godkjent i EU, men har blitt positivt risikovurdert av det europeiske næringsmiddeltrygghetsorganet EFSA, gjelder en lavere terskelverdi på 0,5 prosent. Hvis sporforurensningen overstiger terskelverdiene eller sporforurensningen stammer fra en ikke-autorisert GMO, er det ikke tillatt å omsette produktet. Slike produkter blir fjernet fra markedet når de fanges opp i årlige tilsynsaksjoner (se eksempel fra 2017).

Det er ingen genmodifiserte dyr som er godkjent i EØS. Det har imidlertid blitt gjort funn av genmodifisert selvlysende akvariefisk importert fra USA. Disse har blitt fjernet fra markedet.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

Figuren over viser antall forekomster av GMO i prøver tatt av matvarer. Forekomstene kan deles inn i tre hovedgrupper: GMO ikke påvist (grønn), GMO påvist, men spormengder, under 0,9 prosent (lysegrønn) og ulovlig GMO påvist (oransje). Som grafen viser, er det svært få av prøvene som inneholder GMO. (Tall fra 2009 er ikke tilgjengelig).

Hvordan vurderes miljø- og helserisiko av en GMO?

Alle GMO-søknader i EU-systemet, som Norge er tilsluttet via EØS-avtalen, går gjennom grundige miljø- og helserisikovurderinger av faglige myndigheter i EU-medlemstatene, sentralt i EU og av norske faginstanser. Ved en helserisikovurdering sammenlignes GMO-en med en konvensjonell motpart med tilsvarende genetiske bakgrunn og det vurderes om eventuelle forskjeller har konsekvenser for folke- eller dyrehelse. Ved miljørisikovurderingen vurderes mulige effekter av GMO-en på miljøet etter fastsatte vurderingskriterier. Arten, bruksområdene og hvilke egenskaper som GMO-en har fått, bidrar til å sette rammene for vurderingen. Arter som for eksempel ikke overlever en norsk vinter, ikke har viltvoksende slektninger eller ikke dyrkes kommersielt i Norge, vil i utgangspunktet ha lavere miljørisiko. Videre vil en søknad om å dyrke en genmodifisert plante kreve en mer omfattende miljørisikovurdering enn en importsøknad, ettersom dyrking medfører større eksponeringsrisiko for miljøet. En fargeendret snittnellik som ikke kan spre seg i norsk natur på egen hånd, vil ha lavere miljørisiko enn en oljeraps som er resistent mot ugressmiddel, som overlever norsk vinter, kan spre seg i naturen og kan krysses med viltvoksende slektninger i Norge.   

For genmodifiserte planter vil hovedfokus i miljørisikovurderingen være om planten har:

  • fått endret evne til å tilpasse seg sine omgivelser
  • evne til å spre genmaterialet sitt videre 
  • mulige effekter på organismer som kommer i kontakt med planten.

Slike endringer kan være planlagte eller kan oppstå som en utilsiktet og uforutsett endring gjennom fremstillingen av en GMO. Tilstedeværelse og konsekvensene av eventuelle utilsiktede endringer inngår som et sentralt punkt i miljørisikovurderingen av GMO-søknader.

Hvordan kan en GMO påvirke biologisk mangfold i Norge?

Det er visse situasjoner hvor en GMO kan påvirke det biologiske mangfoldet i Norge. Eksempel på en negativ påvirkning kan være spredning av nye trekk fra genmodifiserte planter til ville slektninger. 
Under visse betingelser kan slike trekk gi krysningene (avkommet) konkurransefortrinn. Krysningene kan for eksempel bli mer resistente (motstandsdyktige) mot enkelte ugressmidler eller mer tolerante mot tørke. Disse egenskapene kan føre til at hybridene kan utkonkurrere andre arter i naturlige økosystemer.

Videre kan endring av jordbrukspraksis i land som dyrker genmodifiserte planter illustrere hvordan biologisk mangfold kan bli påvirket i positiv retning: Ved dyrking av arter som er resistente mot skadeinsekter, vil behovet for å bruke store mengder insektmidler være mindre, sammenlignet med gårder som dyrker konvensjonelle sorter. Dette kan føre til større mangfold av insekter på gårdene (Se eksempel fra USA).

EUs søknadssystem for GMO

Norge er en del av EUs søknadssystem for GMO-er gjennom EUs utsettingsdirektiv 2001/18/EF. Alle GMO-er som er godkjent under dette regelverket er godkjent for omsetning i Norge, med mindre norske myndigheter legger ned forbud. De aller fleste GMO-søknader blir i dag sendt inn under mat- og fôrforordningen 1829/2003. Mat- og fôrforordningen er ikke inkludert i EØS-avtalen, noe som betyr at GMO-er godkjent etter dette regelverket ikke er tillatt å omsette i Norge.

Behandling av GMO-søknader i Norge

I Norge reguleres fremstilling og bruk av levende GMO av genteknologiloven. Genteknologiloven har fem vurderingskriterier:

  • risiko for helse
  • risiko for miljø
  • etisk forsvarlighet 
  • produktets bidrag til samfunnsnytte
  • bærekraftig utvikling.

Norske myndigheter har ikke mottatt søknader om utsetting av levende GMO-er direkte fra en søker. Samtlige søknader som er under behandling i Norge har blitt mottatt gjennom EUs søknadssystem. Gjennom bestemmelser i EØS-avtalen har Norge anledning til å begrense eller forby en GMO etter genteknologiloven om den vurderes å være i strid med denne lovens formål.

Regulering av GMO i Norge

Bruk av GMO er regulert av to lovverk i Norge: Levende GMO-er reguleres etter genteknologiloven, mens bearbeidede produkter som er fremstilt av GMO-er reguleres etter matloven
Genteknologilovens formål er å sikre at fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer skal foregå på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger.
Formålet med matloven er å sikre helsemessig trygge næringsmidler og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden, samt ivareta miljøvennlig produksjon.

Følgende instanser er involvert i søknadsbehandlingen av GMO i Norge under genteknologiloven:

  • Miljødirektoratet koordinerer den norske saksbehandlingen under genteknologiloven og koordinerer miljørisikovurderingene. Direktoratet har ansvar for overvåkningsplaner, håndterer miljørisiko og har ansvar for å utarbeide samlet vurdering av søknader med tilrådning til Klima- og miljødepartementet (KLD).
  • Mattilsynet har ansvar for å koordinere helserisikovurderinger etter genteknologiloven, foreta helserisikohåndtering og vurdere virkninger på dagens landbrukspraksis og sameksistens. Mattilsynet har dessuten ansvar for å vurdere dyrevelferd ved søknad som omfatter genmodifiserte dyr.
  • Bioteknologirådet vurderer den enkelte søknad opp mot kriteriene bærekraft, samfunnsnytte og etikk under genteknologiloven.
  • Vitenskapskomiteen for mattrygghet vurderer miljø- og helserisiko av GMO-produkter etter oppdrag fra Miljødirektoratet og Mattilsynet.  

Overvåkningsplaner

Alle søknader om utsetting av GMO-er går gjennom grundige helse- og miljørisikovurderinger. I tillegg skal alle GMO-er som markedsføres ha overvåkningsplaner. Disse skal spore og identifisere direkte eller indirekte, umiddelbare, forsinkede eller uforutsette effekter på folkehelse, dyrehelse eller miljøet. Alle GMO-er skal ha en generell overvåkningsplan, som har som mål å avdekke mulige uforutsette konsekvenser når produktet omsettes. Hvis det har blitt identifisert potensiell risiko eller avdekket vitenskapelig usikkerhet under risikovurderingen, må søker utarbeide en saksspesifikk overvåkningsplan, som skal etterprøve antagelsene og konklusjonene til risikovurderingen. Et eksempel på dette er maisen MON 810, som har fått innført det insektdrepende stoffet Bt, som beskytter planten mot larvene til enkelte sommerfuglarter (målinsekter). Ettersom dyrking av slik mais kan bidra til at målinsektene utvikler resistens mot Bt over tid, er søker bl a pliktig til å levere årlige rapporter om resistensutvikling hos målinsektene i områdene der MON 810 dyrkes i EU.

Tilsyn med GMO

Et viktig tiltak er å føre tilsyn med GMO. Tilsyn utføres av Miljødirektoratet og Mattilsynet. Miljødirektoratet har ansvar for å utføre tilsyn med genmodifiserte produkter som ikke skal brukes til mat eller fôr. Dette gjelder for eksempel genmodifiserte blomster og akvariefisk. Miljødirektoratet har ansvar for å formidle informasjon om eventuelle ulovlige produkter til importører, forhandlere og forbrukere. Mattilsynet har fått delegert ansvaret fra miljømyndighetene til å utføre tilsyn på levende GMO som skal brukes til mat, fôr og såvarer.

Regelverk for GMO

Norske lover og forskrifter

Genteknologiloven med forskrifter er rammen for regulering av levende GMO i Norge. EUs utsettingsdirektiv 2001/18/EF er implementert gjennom genteknologiloven og norsk saksbehandling følger bestemmelsene fra begge. Lovens formål er å sikre at fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer skal foregå på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte og i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger.

Genteknologiloven har tre sentrale forskrifter:

  • Forskrift om konsekvensutredning etter genteknologiloven beskriver rammeverket for hvordan søker skal redegjøre for risikoen for og omfanget av de miljø-, folke- og dyrehelsemessige virkninger som kan oppstå ved bruk av produktet og ved utilsiktet spredning. I tillegg gir forskriften føringer for vurdering av produktets bidrag til bærekraftig utvikling, etiske aspekter forbundet med bruken og eventuelle positive eller negative samfunnsmessige følger (Les mer om konsekvensutredning på Miljødirektoratets nettsider).
  • Forskrift om forbud mot genmodifiserte produkter lister opp GMO-produkter som er ulovlig å omsette i Norge.
  • Forskrift om merking, transport, import og eksport av genmodifiserte organismer har som formål å forenkle transport og import av GMO og å sikre forbrukernes valgmulighet og sporbarhet. Produkter som består av eller inneholder GMO merkes med «inneholder genmodifiserte organismer» (Les mer om merking på Miljødirektoratets nettsider)

Internasjonale konvensjoner om GMO

FNs konvensjon om biologisk mangfold er implementert av Norge. Norge er også part til Cartagenaprotokollen, som ligger under konvensjonen. Cartagenaprotokollen regulerer handel og bruk av levende GMO-er (omtalt i protokollen som "living modified organisms", LMO). Avtalen tar utgangspunkt i at GMO ikke skal skade biologisk mangfold eller helse. Protokollen gir regler for hvordan levende GMO skal vurderes og håndteres og hvilken type informasjon som må følge GMO-er når de krysser landegrensene. En viktig del av protokollen er å bidra til å øke partlandenes kompetanse på risikovurdering av GMO.