Regelverk for lokal luftkvalitet

Publisert av Miljødirektoratet

Forurensningsloven

Forurensningslovens formål er å verne det ytre miljø mot forurensning og redusere eksisterende forurensning. Forurensningsloven har i utgangspunktet begrenset anvendelse overfor forurensning fra samferdsel.

Forurensningsforskriften

Forurensningsforskriftens kapittel 7 om lokal luftkvalitet inneholder krav til overholdelse av grenseverdier for ulike stoffer som bidrar til lokal forurensning. Denne delen av forurensningsforskriften gjelder for all utendørsluft, og forurensningsloven er dermed gjort gjeldende for samferdsel, så langt forskriftens bestemmelser rekker.

Forskriften er en implementering av EUs direktiver for utendørs luftkvalitet. Når det vedtas nye, eller foretas endringer i eksisterende EU-direktiver for luftkvalitet, vil dette bli tatt inn i forskriften.

Gjennom forskriften gjøres kommunene til forurensningsmyndighet for lokal luftkvalitet. Det betyr at kommunene er ansvarlige for at bestemmelsene i forskriften følges opp. Forskriften fastsetter grenseverdier for konsentrasjoner av svevestøv (PM10 og PM2,5), SO2, NO2, bly, benzen, karbonmonoksid og mål for bakkenær ozon i luft.

De som er ansvarlige for forurensningen skal selv sørge for å gjennomføre nødvendige tiltak, slik at grenseverdiene kan overholdes. I tillegg har kommunene myndighet til å pålegge forurenserne å iverksette tiltak for å overholde grenseverdiene. Kommunene har også myndighet til å regulere utslipp fra vedfyring i husholdningene.

Forskriften gir også bestemmelser om måling av luftkvaliteten. Kommunen kan pålegge de som er ansvarlige for forurensningen å gjøre slike målinger.

Produktforskriften

I produktforskriften stilles det krav til kvaliteten på bensin og diesel som brukes i kjøretøyer, inkludert svovelinnholdet. All bensin og diesel skal tilfredsstille et krav om maksimalt svovelinnhold på 10 mg/kg. Hensikten er å redusere de forurensende utslippene.

Vegtrafikklovgivningen

Veitrafikk er den viktigste kilden til lokal luftforurensning. Vegtrafikkloven og veglova er derfor sentrale verktøy for den lokale forurensningsmyndigheten. Lovene inneholder flere tiltak og virkemidler som kan redusere utslippene fra veitrafikken, blant annet piggdekkgebyr, redusert fartsgrense, tidsdifferensierte bompengetakster og midlertidig forbud mot bestemte kjøretøy.

Det arbeides mye med å utvikle regelverket med tiltak som kan virke både på kort og lang sikt.

Folkehelseloven

Lokal luftforurensning gir negative helseeffekter. Den nye folkehelseloven som trådte i kraft 1.1.2012 omfatter også miljøets innvirkning på helsen. Kommunale helsemyndigheter kan derfor anvende dette lovverket på forhold knyttet til lokal luftkvalitet.

Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven er et virkemiddel for en samfunnsutvikling der forebyggende miljøvern inngår som en viktig føring for den regionale og lokale planleggingen. Helseskadelig forurensning fra transport kan for eksempel i mange tilfeller forebygges gjennom god arealplanlegging som bidrar til hensiktsmessig arealbruk og kollektive transportløsninger.

Loven inneholder også regler om konsekvensutredninger for utbyggingstiltak som kan føre til vesentlige miljøkonsekvenser. Dette gjelder for eksempel utbyggingstiltak som kan påvirke den lokale luftkvaliteten.

Rikspolitiske retningslinjer for lokal planlegging

Med hjemmel i plan- og bygningsloven er det laget rikspolitiske retningslinjer for å sikre at nasjonale hensyn blir tillagt vekt i den lokale planleggingen. Det er blant annet vedtatt retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging og for barn og unges oppvekstvilkår.

Samferdselsmyndighetene, fylkeskommunene og kommunene har ansvaret for å løse de areal- og transportmessige utfordringene slik at miljømessige gode løsninger, trygge lokalsamfunn og bomiljø, god trafikksikkerhet og effektiv trafikkavvikling ivaretas gjennom planlegging og tiltaksgjennomføring.

Retningslinje for behandling av luftkvalitet i arealplanlegging

I 2012 kom retningslinjer for behandling av luftkvalitet i arealplanlegging. Dette er statlige anbefalinger om hvordan luftkvalitet bør håndteres i kommunenes arealplanlegging. Det er særlig anbefalt at barnehager, helseinstitusjoner, skoler, boliger, lekeplasser og utendørs idrettsanlegg ikke bygges i områder med dårlig luftkvalitet. Fylkesmannen har grunnlag for å fremme innsigelse i tilfeller der retningslinjen ikke er overholdt.