Sør-Gjæslingan kulturmiljø

Publisert av Riksantikvaren Lag rapport

Sør-Gjæslingan er et fiskevær som har nasjonal verdi. Det fredete området består av over 80 små øyer og holmer. Sør-Gjæslingan er et eksempel på mange hundre års fiskeværhistorie langs kysten, og har vært ett av de største og viktigste fiskeværene sør for Lofoten.

Kommune: Vikna
Fylke: Nord-Trøndelag
Fredning vedtatt i statsråd 01.10.2010 (
se forskrift)

Sør-Gjæslingan var et levende fiskevær fram til 1978. Det er ingen fastboende på Sør-Gjæslingan i dag. Kulturmiljøet dekker et areal på 14,22 kvadratkilometer. Fredningen omfatter både land og sjøområder.

Det markerte brune området viser det fredete kulturmiljøet Sør-Gjæslingan. Klikk på symbolet i det markerte området for mer informasjon hos Kulturminnesøk. Du kan også zoome i kartet for å utforske nærmere.

Verneverdier

Verneverdiene er knyttet til et mangfoldig, særpreget bygningsmiljø og til spor i landskapet som viser hvordan folk har drevet jordbruk og utnyttet havets ressurser.

Bygningsmiljøet på Sør-Gjæslingan består av rorbuer, fiskemottak, salteri, trandamperi, forsamlingshus, skole, brygger, moloer, rekker av fiskehjell samt væreierboligen. Bolighusene brukes til fritidshus, mens Kystmuseet driver en sommerbutikk og utleie av rorbuer til turister.

Flere av bygningene er istandsatt.

Byggeskikken

Bygningene på Sør-Gjæslingan er for det meste små, enkle og nøkterne. De har gjerne bare en eller en og en halv etasje. Noen få bygninger, som for eksempel væreierboligen, er større.

Dette er et område nesten uten skog, og bygningsmaterialer måtte fraktes fra indre strøk eller samles opp fra sjøen. Folk bygde derfor få og små hus og materialene ble utnyttet så langt som mulig.

Kulturhistorie

Det er funnet spor etter mennesker på Sør-Gjæslingan som er fra yngre steinalder (ca. 4000 – 1800 f.kr). På den tiden sto sjøen høyere enn i dag og det var sannsynligvis de rike fiskeplassene som trakk folk hit.

Første gang vi hører om fastboende er i 1645. Disse var stort sett fiskerbønder eller fiskere uten rettigheter til jord.

Væreierens inntekter kom fra oppkjøp og foredling av fisk, som så ble solgt videre. I 1878 ble det satt i gang industriell trandamping på Sør-Gjæslingan.  I tillegg til salg av fisk drev væreieren landhandel der fiskerne fikk kjøpt det meste av det de trengte. Det fantes også manufakturhandel og urmaker, og tidvis kom det tilreisende kramkarer.

Sør-Gjæslingan ble formelt fredet som egg- og dunvær i 1875, men allerede i 1855 fantes en avtale mellom væreier og leiliendinger om innsamling og foredling av egg og dun.

Aktiviteten på Sør-Gjæslingan har vært knyttet til svingningene i fisket. I dårlige perioder kom bare noen få hundre fiskere, i gode perioder opp mot 5000. Etter andre verdenskrig og fram mot 1970 var skreifisket dårlig. Væreieren gikk konkurs i 1978.

Tidlig på 1970-tallet begynte fraflyttingen for alvor og etter 1975 oppløses hele samfunnet på Sør-Gjæslingan.

Kulturlandskapet

Vegetasjonen på Sør-Gjæslingan er sterkt påvirket av havet, men også av landbruksutnyttelsen gjennom flere hundre år. De fleste øyene har vært beitet, og de bebodde øyene har i tillegg vært slått og i noen grad oppdyrket.

Lyngheier – en truet landskapstype

Øygruppen tilhører de trebare kystlyngheiene som finnes på vestkysten av Norge, fra Lista i sør til Lofoten i nord. Lyngheiene i området er dominert av røsslyng, krekling og einer. På flere av øyene er det også områder med myrdannelse.

Lyngheiene er i hovedsak skapt av mennesker. I det milde klimaet fikk dyra gå ute på beite så mye som mulig. Røsslyngen har nesten like høy fôrverdi om vinteren som om sommeren.

Det blir stadig mindre lyngheier her i landet og ellers i Europa. På Sør-Gjæslingan er det særlig gjengroing som gjør at lyngheiene er i ferd med å forsvinne.

(Kilde: Sør-Gjæslingan. Forvaltnings- og skjøtselsplan).