Gamle bygninger

Publisert av Riksantikvaren Lag rapport Read in English

Norge har en særpreget trearkitektur, og er blant landene i verden med flest bevarte trehus fra middelalderen. Vi har 28 bevarte stavkirker i tillegg til blant annet stuebygninger, løer, eldhus, stabbur og loft.

Nesten 6000 bygninger er fredet

I Norge er det registrert over 300 000 bygninger som er fra før 1900. Om lag 6000 av disse er fredet i henhold til kulturminneloven. Undersøkelser har vist at så mye som 1 prosent av den eldre bygningsmassen forsvinner hvert år.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

Bygningsarven er en betydelig del av Norges samlede realkapital. Å forvalte gamle bygninger på en god måte dreier seg derfor om å ta vare på en viktig del av samfunnets kapital på en fornuftig måte.

Undersøkelser har vist at bevaring av eldre bygninger kan gi mye mindre forurensning, avfall og energiforbruk enn å rive og bygge nytt. Å styrke bygningsvernet er derfor et viktig bidrag til en bærekraftig utvikling.

Dyrebar kunnskap kan gå tapt

Et årlig tap på 1 prosent av bebyggelsen som er eldre enn 1900, er dramatisk, både med tanke på det økonomiske tapet og de kulturhistoriske verdiene som blir borte. I gamle hus ligger dessuten unik kunnskap om materialbruk.

I generasjon etter generasjon har håndverkere testet ut hvilke materialer som bør brukes, og hvordan de bør behandles. For omtrent 100 år siden ble det brukt 50 forskjellige materialer i byggebransjen. Alle var gjennomprøvde, og håndverkerne kjente deres styrker og svakheter. Nå er det minst 40 000 materialer på markedet. Vi har ikke så god kunnskap om funksjon og holdbarhet over tid.

At gammel bebyggelse blir borte, fører også til økt belastning på miljøet. Selv om andelen nybygg bare utgjør 1 - 2 prosent av bygningsmassen, er bygg- og anleggssektoren en av de mest miljøbelastende bransjene. Byggavfall utgjør totalt 1,5 millioner tonn. Om lag 1 million tonn av dette avfallet kommer fra riving og rehabilitering.

Driftsendringer i jordbruket truer bygningene

Grunnleggende samfunnsendringer som befolkningsvekst, næringsutvikling og utbygging av kommunikasjon, gir press på bygningsarven. Siden byveksten skjøt fart på slutten av 1800-tallet, er de produktive jordbruksarealene rundt den opprinnelige bykjernen for lengst tatt i bruk. Byer og tettsteder vokser seg videre utover i landskapet.

Eldre bygninger kan bli stående og forfalle, eller bli klemt inne mellom ny bebyggelse. En stor del av den eldre bygningsmassen er knyttet til  jordbruket, og er derfor særlig utsatt for de driftsendringene som skjer der.  Andre steder kan bygder og tettsteder være fraflyttet, med den følge at bygninger forfaller. Store inngrep i arealene på grunn av vei- og jernbaneutbygginger er andre eksempler på det presset som kulturminner og kulturmiljøer utsettes for.

Eldre bygninger blir ofte sett på som uhensiktsmessige og derfor uønskede av eiere og utbyggere. Det kan bli vurdert som mer lønnsomt å rive og bygge nytt. Men det er samtidig økt interesse for å ta vare på og sette istand den eldre, verdifulle bebyggelsen. Mange nye virksomheter har fått attraktive lokaler i forlatte industribygninger de siste årene.

Rivingstempoet øker

Dersom utbygging i tettsteder og moderniseringen av jordbruket fortsetter i dagens tempo, er det lite trolig at den høye rivingstendensen av gamle bygninger vil avta.

En god del bygninger har også blitt så kraftig ombygd at de er blitt ugjenkjennelige.

Vernehensyn må innarbeides

For å ta bedre vare på bygningsarven. må vernehensyn innarbeides på alle relevante områder, og på et bredest mulig grunnlag. At kunnskap om kulturhistorisk viktig bebyggelse er tilgjengelig for alle aktører, er en forutsetning for å lykkes.

Eiendomsregister gir viktig kunnskap

De omfattende og i verdenssammenheng unike registreringene som er gjort når det gjelder eldre bebyggelse i Norge, er tilgjengelig for den kommunale forvaltningen i hele landet gjennom Matrikkelen. Matrikkelen er landets offisielle register over fast eiendom. Dette er et viktig verktøy for å få fram kunnskap om kulturminner og kulturmiljøer i det kommunale plan- og byggesaksarbeidet.

Kommunene har en viktig rolle

Kommunene spiller en nøkkelrolle i bygningsvernet gjennom byggesaksbehandlingen, og har i tillegg muligheten til å verne områder ved å bruke plan- og bygningsloven. Da sikres verneverdige bebyggelse mot tilfeldige inngrep.  

Fredning sikrer varig vern

Fredning av byggverk er det sterkeste virkemiddelet for å sikre varig vern. Dette blir brukt for byggverk av nasjonal verdi, og for å sikre geografisk, sosial, tidsmessig og etnisk bredde i den varig vernede bygningsmassen. De siste årene er det gjennomført en rekke landsverneplaner med ulik bygningshistorisk tematikk.

Forskning et viktig innsatsområde

Også når det gjelder bygningsarven er forskning på årsaker til og virkemidler mot naturlig nedbrytning et viktig område for å sikre varig vern. Kunnskap om materialer og opplæring i tradisjonelle håndverksteknikker er satsingsområder.

De raske forandringene i samfunnet bidrar til at presset på deler av bygningsarven øker. Det gjelder blant annet i byer og tettsteder, og i gamle industriområder. Derfor har kulturminneforvaltningen engasjert seg i by- og tettstedsutvikling for å få fram at gamle bygninger kan spille en positiv rolle med tanke på folks identitet og trivsel, og at bevaring og utvikling ikke behøver å være motsetninger.

Det forskes også på miljøregnskap og totaløkonomi for eldre bygårdsbebyggelse for å påvise at bevaring ofte vil være et bedre alternativ enn å rive og bygge nytt.