Klimaendringer i Norge

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Gjennomsnittstemperaturen i Norge har økt med over én grad siden 1900 og vi har fått mer nedbør enn tidligere. Norge har et godt utgangspunkt for å tilpasse seg klimaendringene i forhold til mange andre land. 

Gjennomsnittstemperaturen øker

De siste årene har gjennomsnittstemperaturen i Norge stort sett vært høyere enn normalen (1961-1999). Unntaket var 2010, som var et av de kaldeste årene siden år 1900.

I 2014 var temperaturen 2,2°C over normalen, som er det høyeste siden målingene startet. Andre år med høy temperatur er 1934, 1938, 1990, 2006, 2011 og 2015 – med 1,8 °C over normalen.

I 2017 var temperaturen 1,1°C over normalen.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

Arktis varmes opp raskere

Avvikene fra normalen er større i Arktis enn i resten av landet. For eksempel var årstemperaturen målt ved Svalbard lufthavn 4,4°C over normalen i 2017. Høyere temperaturer har gjort at mer snø og is smelter. Også havisens utbredelse og tykkelse minker.

Hva forventer vi i framtida?

Definisjon klimaendring

En endring i klima som enten direkte eller indirekte kan tilskrives menneskelig aktivitet som endrer sammensetningen av den globale atmosfæren. I denne definisjonen observeres endringen i tillegg til naturlig klimavariabilitet over sammenlignbare tidsperioder.

Kilde: FNs klimakonvensjon (UNFCCC)

Gjennomsnittstemperaturen på fastlandet i Norge forventes å øke med 2,3 til 4,6°C innen 2100. Størst temperaturøkning forventes generelt i vinterhalvåret og i Nord-Norge. Framtidens klima vil også gi mer nedbør, spesielt om vinteren. 

På Sør- og Østlandet vil trolig nedbøren om sommeren avta mot slutten av dette århundret.

Ser allerede konsekvenser i norsk natur

Det er allerede observert flere endringer i norsk natur på grunn av klimaendringer, og det forventes store endringer i naturtyper og artssammensetning framover.

Norske havområder er spesielt utsatt for havforsuring, særlig lengst i nord. Årsaken er at kaldt vann kan ta opp mer CO2 enn varmere vann, og at ferskvann fra elver og issmelting svekker havets evne til å nøytralisere forsuringen. Forsuring kan på lang sikt få alvorlige konsekvenser for blant annet dyr med kalkskall.

Klimaendringenes virkninger på naturen må sees i sammenheng med andre påvirkninger som forringelse av leveområder, spredning av fremmede arter, forurensninger og overbeskatning. I noen tilfeller kan klimaendringer forsterke de negative konsekvenser av andre påvirkninger.

Klimaproblemet tett knyttet til samfunnsutviklingen

Det norske samfunnet har gjennomgått store endringer de siste hundre årene. Befolkningen har økt fra 2,3 millioner til 5,3 millioner, og store inntekter fra produksjon av olje og gass har endret både samfunnsstruktur og levesett. Oljeressursene har gjort det mulig å bygge ut velferdsordninger og løfte levestandarden, og ressursforbruket vårt har økt i takt med inntektsnivået. Denne utviklingen har påvirket klimagassutslippene våre.

Bruk av fossilt brensel er den viktigste årsaken til menneskeskapte utslipp av klimagasser. Den norske olje- og gassproduksjon har vært den viktigste grunnen til økningen av de norske utslippene av CO2 siden 1990.

CO2-avgift og kvotesystemet

Det er en nær sammenheng mellom den økonomiske utviklingen, energibruk og livsstil, og utslipp av klimagasser. Kostnadene ved å redusere klimagassutslippene kan variere betydelig fra sektor til sektor. Virkemidlene er derfor i stor grad et kompromiss mellom klimahensyn og økonomi.

90 prosent av utslippene omfattet av virkemidler

Klimakvoter

  • Én klimakvote tilsvarer utslipp av ett tonn karbondioksid (CO2)
  • Å kjøpe klimakvoter innebærer å kjøpe tillatelse til å slippe ut klimagasser
  • Fastlandsindustrien, olje- og gassvirksomheten og luftfarten har plikt til å kjøpe kvoter for sine utslipp
  • Alle andre kan frivillig velge å kjøpe kvoter for sine utslipp

CO2-avgiften, som ble innført i 1991, er et viktig virkemiddel i klimapolitikken. Det generelle nivået på avgiften er 500 kroner per tonn CO2-ekvivalent utslipp. Avgiften omfatter fossile brensler for de fleste bruksområder, og HFK-gasser.

I tillegg ble det i 2005 innført et kvotesystem som krever at man kjøper utslippskvoter på et EU marked, for å få lov til å slippe ut klimagasser. Kvotesystemet omfatter nå de fleste utslipp fra større industribedrifter og olje- og gassvirksomheten – totalt omtrent halvparten av Norges klimagassutslipp.

Mer enn 80 prosent av klimagassutslippene i Norge dekkes av CO2-avgiften eller kvoter. I tillegg brukes direkte regulering gjennom forurensningsloven, standarder, avtaler og subsidier for å begrense utslippene. Utslippene fra jordbruk og fiskeri er de eneste som ikke er regulert gjennom bruk av ulike virkemidler. 

Tilpasning til et klima i endring

I tillegg til å arbeide for å redusere klimagassutslippene, må vi også forberede oss på et klima i endring. Klimatilpasning handler om å gjøre valg som reduserer klimaendringenes negative konsekvenser og utnytter de positive.

Norge har generelt et godt utgangspunkt for å tilpasse seg klimaendringer. Det viktigste vi kan gjøre er å få klimatilpasning inn i samfunnsplanleggingen.