Utviklingsbaner (RCPer) - hvilket klima får vi i framtida?

Publisert av Miljødirektoratet

Når FNs klimapanel beskriver hvilke klimaendringer vi kan få i framtida, viser de hvordan klimaendringene kan utvikle seg  avhengig av hvor mye klimagasser vi slipper ut. 

I den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel viser de til fire utviklingsbaner, såkalte Representative Concentration Pathways (RCP). Utviklingsbanene viser flere svært forskjellige framtider for verden fram til år 2100.

For å beregne hvordan menneskelig aktivitet påvirker klima, har forskerne lagt ulike faktorer som klimagassutslipp, forurensning og endringer i land- og havområder inn i modellene. Disse faktorene påvirker jordens klima.

Hvilken utviklingsbane verden vil følge, er blant annet avhengig av hvor mye fossile brensler vi bruker og hvordan landarealene forvaltes.

Flere veier til ulike framtider

Utviklingsbanene representerer et spekter av mulige framtidige klimagassutslipp, som fører til gitte konsentrasjoner av klimagasser i atmosfæren, med tilhørende global temperaturøkning. Hvis vi lykkes med kraftige reduksjoner i klimagassutslippene, kan vi få en utviklingsbane som overholder togradersmålet.

Figuren over viser utviklingsbanene – fra en fremtid med lave utslipp til en hvor dagens utslippsvekst får fortsette.

I utslippsbanene ligger det også ulike antakelser om befolkningsvekst, økonomisk vekst, teknologisk utvikling og annen innovasjon.

Det er også flere veier til lavutslippsbanene. De viser at jo lenger vi venter med å redusere utslippene, jo mer krevende blir det å få til tilstrekkelige utslippskutt senere. Sannsynligheten for at vi når togradersmålet øker dersom vi klarer å kutte utslippene tidlig i dette århundre.

Landområder varmes opp mer enn havområder

Når vi snakker om klimaendringer, snakker vi ofte om gjennomsnittsverdier. Bak gjennomsnittet for en hel planet vil det være store forskjeller mellom de ulike regionene.

Fordi havoverflaten tar opp varme fra lufta og fører varmen nedover i dypet, vil oppvarmingen over havene bli mindre enn oppvarmingen over land. Kontinentene varmes opp fortere enn havet, fordi landjorda ikke transporterer varmen like raskt nedover.

Oppvarmingen vil skje raskere og kraftigere jo lenger nord man kommer, spesielt nord for polarsirkelen. Mindre havis og snø gjør at mer solenergi tas opp, fordi overflaten som var hvit og reflekterte mye solenergi tidligere, blir mørkere og absorberer mer av energien. Dette vil ha en selvforsterkende effekt.

De to jordklodene over viser forskjellen i temperaturøkning dersom vi følger to forskjellige utviklingsbaner - lavest utslipp til venstre og høyeste utslipp til høyre.

Også på kloden til venstre ser vi en temperaturøkning som gjør at vi får betydelige klimaendringer, selv om de blir mindre alvorlige enn på kloden til høyre. Kloden til høyre viser utviklingsbanen med de høyeste utslippene, der den globale temperaturøkningen kan bli mer enn 4 °C i løpet av dette århundret.

Figurene viser også at landområdene varmes opp mer enn havene, og at oppvarmingen blir høyest i arktiske områder.

Jordklodene over viser endringer i nedbør for utviklingsbanen med de laveste utslippene (til venstre) og de høyeste utslippene (til høyre). Mange tørre områder vil få mindre nedbør, mens mange områder med mye regn, får mer. Men det vil være betydelige forskjeller mellom regionene og store lokale forskjeller innenfor en region.