Klima i Antarktis

Publisert av Norsk Polarinstitutt

De siste tiårene er det registrert betydelig oppvarming over deler av Antarktis. Også havtemperaturen øker og noe ismasse forsvinner, mens nedbørsmengdene har endret seg lite. Vi trenger mer kunnskap om endringene som skjer  – og hvilke konsekvenser de får, både for Antarktis og resten av jorda.

Størst endringer ved Antarktishalvøya

Dagens klima i Antarktis og Sørishavet er resultat av et komplekst samspill mellom innlandsisen, havet, havisen og atmosfæren.

Antarktis er det kaldeste kontinentet i verden. Den laveste temperaturen som noensinne er målt på jorda, -89,2 °C er registrert på Vostok, inne på det antarktiske kontinentet. Her når temperaturene aldri opp til 0 °C, selv om sommeren. Temperaturen om vinteren svinger en del, men er ikke over -30 °C på det varmeste, og går under -70 °C på det kaldeste.

Antarktishalvøya, som er den varmeste delen av Antarktis, har et relativt mildt klima, og i kystområdene her ligger temperaturen på rett under 0 °C store deler av året. Selve det antarktiske kontinentet er å regne som en ørken. Inne på platået er nedbørsmengden bare mellom 25 og 50 mm per år, altså svært tørt.

Oppvarming over Antarktishalvøya og Vest-Antarktis

Det er registrert betydelig oppvarming over den antarktiske halvøya, og i mindre grad over resten av Vest-Antarktis, siden tidlig på 1950-tallet.

Den kraftigste temperaturøkningen har skjedd i vestlige og nordlige deler av Antarktishalvøya. Her var det en økning på 0,53 °C per tiår fra 1951 til 2006. Vest på halvøya har temperaturen økt mest om vinteren (1,03 °C per tiår). På østsiden av Antarktishalvøya har temperaturen økt mest om sommeren og høsten (0,41 °C per tiår fra 1946 til 2006).

En rekke nyere studier – basert på bakkemålinger fra stasjoner, automatiske værstasjoner og satellittobservasjoner – tyder på at også Vest-Antarktis har sett en oppvarming de siste tiårene, beregnet til omtrent 0,1 °C per tiår siden 1950.

Det har ikke vært registrert noen statistisk signifikante endringer i overflatetemperaturene i øvrige områder av Antarktis.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som bilde print Skriv ut

 

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som bilde print Skriv ut

Lite endring i nedbørsmengdene

Nedbørstrendene varierer fra region til region. Totalt sett er det registert lite endring i nedbørsmengden i Antarktis siden 1957. På vestsiden av Antarktishalvøya har forskerne registrert en økning i nedbøren. I Øst-Antarktis er det foreløpig ikke entydig dokumentasjon i denne retning, men de siste årene har det vært observert relativt store nedbørsmengder i deler av Dronning Maud Land. Det er uklart om dette kan tilskrives normale variasjoner eller om det er starten på en mer langsiktig trend.

Høyere havtemperatur

Temperaturen i havstrømmen i Sørishavet økte med 0,17 °C på 700-1100 meters dyp mellom 1950-tallet og 1980-tallet, noe som er mer enn det globale gjennomsnittet. Oppvarmingen henger sammen med at havstrømmen har flyttet seg sørover, som følge av at vestavindsbeltet har flyttet seg sørover i samme periode.

Bunnvannet som dannes rundt Antarktis og som strømmer videre nordover til det sørlige Atlanterhavet har blitt varmere, uten at årsakene er godt nok kartlagt. Vannet i den indiske sektoren og Stillehavssektoren av Sørishavet har blitt ferskere – dette gjelder også bunnvannet som dannes her. Langs Antarktishalvøya er det registrert en bemerkelsesverdig sterk oppvarming av de øvre vannmassene, mer enn 1 °C fra 1995 til 1998 om sommeren, noe som trolig kan knyttes til redusert mengde havis om sommeren i dette området.

Noe mindre is på land

Nyere forskning viser at Antarktis har mistet ismasse de siste tiårene. Dette gjelder i stor grad et avgrenset område; den antarktiske halvøy og området ved Amundsenhavet i Vest-Antarktis. Ved halvøya er massetapet dominert av breer som har akselerert etter at deres flytende bretunger, kalt isbremmer, har trukket seg tilbake eller gått i oppløsning slik som isbremmene Larsen A i 1995 og Larsen B i 2002. I 2014 startet oppsprekking av Larsen C-isbremmen, i desember 2016 var det kun 20 km som gjenstod før isbremmen løsner og blir omdannet til nå verdens største isfjell. Etter kalving vil delene bli 350 m tykke og ha et areal på omtrent 5000 km², på størrelse med Oslo og Akershus fylker. Isbremmene ved Amundsenhavet har endret seg mindre i areal, men de har blitt vesentlig tynnere som følge av økt issmelting fra varmt dypvann som strømmer inn under isbremmene gjennom fordypninger i kontinentalsokkelen. Når havvannet spiser seg inn under breene gir det mindre motstanden for innlandsisens bevegelse mot kysten, og isfluksen ut i havet har derfor økt betydelig. Innlandsisen i Øst-Antarktis har så langt vært mye mer stabil, men nye observasjoner viser at enkelte bresystem som for eksempel Totten-breen kan være sårbar på samme måte.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som bilde print Skriv ut

Hva kan klimamodeller fortelle oss om framtiden?

Den informasjonen vi har om framtidige klimaendringer i Antarktis bygger på sirkulasjonsmodeller som ser atmosfære, is og hav i sammenheng. Modellene klarer foreløpig ikke å simulere de observerte endringene som har skjedd i Antarktis i løpet av de siste tiårene på en nøyaktig måte, så det er fortsatt stor grad av usikkerhet, spesielt på regionalt nivå (usikkerheten er større jo mindre geografisk område det er snakk om).

Til tross for usikkerheten er det stor enighet i forskningsmiljøene om at dersom utslippene av klimagasser fortsetter å øke i samme tempo som i dag, vil temperaturen over Antarktis øke med flere grader i løpet av dette århundret. Modellkjøringer viser entydig overflateoppvarming over Antarktis fram mot 2100. Økningen ligger i spennet 0,14 til 0,5 °C per tiår over land. Den største økningen er anslått for den høytliggende, indre delen av Øst-Antarktis. Overflatetemperaturen i år 2100 forventes fortsatt å ligge godt under frysepunktet over det meste av Antarktis, og temperaturøkningen forventes ikke å bidra til smelting av innlandsisen utenom i kystsonen.

Generelt sett gjengir klimamodellene nedbørsnivået i det 20. århundre dårlig. Det er utfordrende å beskrive de viktige prosessene som styrer nedbørsbildet på en korrekt måte. Dette gjør naturlig nok at modellkjøringer for framtiden er usikre. De fleste modellene simulerer imidlertid økt nedbør over Antarktis i det kommende århundret, og at det blir større økning om vinteren enn om sommeren. Klimamodellene antyder en nedbørsøkning på 20 prosent sammenlignet med dagens nivå - over kontinentet som helhet.

Modellene forutsier generelt en intensivering av ishavsstrømmen som en respons på den forventede sørlige forflytningen og intensivering av de vestlige vindene over Sørishavet. Oppvarmingen av Sørishavet anslås å fortsette, på nesten alle havdyp. Men oppvarmingen i de øverste lagene forventes å bli svakere her enn i andre havområder. Modellberegninger tyder på en temperaturøkning i bunnvannet på 0,25 °C innen 2100. Dette vil ha betydning for vannets tetthet, og dermed sirkulasjonen i vannmassene.

Store konsekvenser for livet i havet og på land

Dagens klimaendringer, og de endringene som ventes framover, forventes å få store konsekvenser både i, og utenfor Antarktis. Konsekvensene i Antarktis er flerfoldige. På sikt forventes det at havisen vil trekke seg tilbake, og at minkende isbreer vil bidra sterkt til havnivåstigning. Og ikke minst vil livsbetingelsene for planter og dyr endre seg.

Konsekvenser for økosystemet i havet

Havis og krill i Antarktis

  • Krillbestanden er en nøkkelart i det antarktiske økosystemet.
  • Havisen er et spesielt viktig leveområde for krillbestanden her.
  • Eventuelle endringer i utbredelsen av havisen som påvirker krillbestanden vil ha en kjedereaksjon inn i det antarktiske økosystemet - som er kompleks og vanskelig å forutse.

Det skjer store klimaendringer i Sørishavet som vil ha betydelige konsekvenser for det marine økosystemet der. I løpet av de siste 50 årene har en rekke endringer blitt dokumentert, spesielt på vestsiden av Antarktishalvhøya hvor oppvarmingen har vært størst, og hvor havisutbredelsen er redusert. Forskerne har observert en nedgang i krillbestanden, og mindre primærproduksjon i havet i noen områder. Samtidig har de også observert en økning i primærproduksjonen i andre områder. Enkelte arter har også flyttet leveområdene sine sørover.

Havisutbredelsen ved Antarktishalvøya har blitt redusert med rundt 40 prosent de siste 25 årene. De delene av økosystemet som som er tilknyttet isen påvirkes av av dette, spesielt vest for Antarktishalvhøya. En mulig nedgang i mengden krill ved Antarktishalvøya kan skyldes mindre havis i dette området. Krill ser ut til å være avhengig av is for å overleve tidlig i utviklingsstadiet.

Tilbaketrekningen av isen, og nedgangen i krillbestanden ved Antarktishalvøya, har hatt betydelige negative effekter på den isavhengige Adéliepingvinen. Andre pingvinarter, som for eksempel bøylepingvinen, beveger seg derimot sørover inn i nye leveområder etter hvert som isen forsvinner og nye gode hekkeområder med tilgang til matressurser blir tilgjengelige.

Konsekvenser for økosystemer på land og ferskvann

I økosystemene på land og i ferskvannet i Antarktis har forskerne observert en rekke forandringer som følge av klimaendringer. Oppvarming og økt tilgang på smeltevann har gitt bedre forhold for flere virvelløse dyr og planter.

Forekomsten av de to plantene Deschampsia antarctica og Colobanthus quitensis har økt i noen kystnære områder. Oppvarming framskynder vekst og spredning av allerede etablerte planter, og økt nyetablering av frøplanter.

Endringer i temperatur og nedbør har også økt den biologiske produksjonen i innsjøer, hovedsakelig fordi innsjøene er dekket av is i en kortere periode enn tidligere. Noen innsjøer har blitt saltere på grunn av tørrere klima.

Noen negative konsekvenser er for eksempel knyttet til at lokale smeltevannskilder forsvinner, og økt uttørking som følge av lavere luftfuktighet. I tillegg kommer menneskelig aktivitet i Antarktis som bidrar til fysisk ødeleggelse av leveområder og introduksjon av fremmede arter.

Det er sannsynlig at samvirke mellom klimaendringer og annen menneskelig påvirkning kan ha betydelige konsekvenser for miljøet og økosystemer.

Internasjonalt samarbeid for å øke kunnskapen

Manglende kunnskap er en grunnleggende hindring for å få en full forståelse av klimaendringer i Antarktis – i dag og i framtiden. Økt kunnskap er også nødvendig for å kunne si mer om hvordan klimaprosessene i Antarktis påvirker de globale klimaprosessene. En rekke forsknings- og overvåkingsprosjekter har blitt satt i gang de senere årene for å øke kunnskapen.

Det tredje internasjonale polaråret

Det tredje internasjonale polaråret foregikk i perioden 2007-2009. Klima var hovedfokuset, og en intens internasjonal og tverrfaglig forskning og datainnsamling som kan gi grunnlag for bedre klimamodeller og prognoser ble gjennomført. Norsk Polarinstitutt gjennomførte et International Polar Year-prosjekt på Fimbulisen i 2010-2011.

ICE-iskoller

ICE-iskoller er et klimaprosjekt som studerer iskollene (på engelsk kalt ice rises) på isbremmens overflate langs brekanten i Antarktis. Målet er å finne ut om, og i så fall hvordan, disse «øyene» påvirker hvor raskt isen beveger seg mot havet, noe som igjen kan få betydning for smelting av is og om havet stiger eller ikke. Prosjektet er en del av ICE-senteret på Norsk Polarinstitutt.

Internasjonal vitenskapskomite for Antarktis

Den internasjonale vitenskapskomiteen for Antarktis har sammenstilt en klimautredning for Antarktis (Antarctic Climate Change and the Environment, 2009) hvor all kjent og dokumentert kunnskap om klimaendringer og effekter av disse i Antarktis er samlet.