Kyotoprotokollen

Publisert av Miljødirektoratet

Kyotoprotokollen, eller Kyotoavtalen, er en juridisk bindende avtale som setter tallfestede og tidsbestemte forpliktelser for hvor mye klimagassutslipp industrilandene må kutte. Avtalen ble vedtatt i 1997, og til sammen har 191 land og EU ratifisert avtalen.

Partene til FNs klimakonvensjon (UNFCCC) møtes hvert år for å vurdere framgangen i det internasjonale klimasamarbeidet. Kyotoprotokollen ble ferdigforhandlet og vedtatt på partsmøtet i Kyoto i Japan i desember 1997.

Avtalen innebar opprinnelig at 37 industriland skulle redusere utslippene av klimagasser med minst fem prosent i forhold til hva utslippene var i 1990. Dette skulle skje i perioden 2008-2012. Utslippsforpliktelsene under Kyotoprotokollen gjelder bare industriland som er inkludert i klimakonvensjonens Annex I.

På partsmøtet i Doha i 2012 ble det enighet om å forlenge Kyotoprotokollen med en ny forpliktelsesperiode for 2013-2020. Denne omfatter færre land enn den første perioden.

Klimagasser

  • Gasser i atmosfæren som slipper inn inngående varme fra sola, samtidig som de tar opp en del av den utgående varmestrålingen fra jorda. Dette fører til at gjennomsnittstemperaturen på jorda øker. Se også drivhuseffekten
  • Karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O) og f-gasser som KFK, HKFK, HFK, SF6 regnes som de viktigste klimagassene
  • Vanndamp er den gassen som har størst oppvarmingseffekt, men regnes ikke blant de klimagassene det er mulig å begrense utslippene av

Innholdet i Kyotoprotokollen

Kyotoprotokollen setter tallfestede utslippsforpliktelser for industrilandene. Den første perioden fra 2008 til 2012 omfattet de seks viktigste klimagassene:

  • Karbondioksid (CO2)
  • Metan (CH4)
  • Lystgass (N2O)
  • Hydrofluorkarboner (HFK)
  • Perfluorkarboner (PFK)
  • Svovelheksafluorid (SF6)

Gassen trinitrogenfluorid (NF3) er inkludert i avtalens andre forpliktelsesperiode fra og med 2013. Gassene sees under ett, og utslippene veies sammen ved å bruke verdier for globalt oppvarmingspotensial (GWP) for en 100-års periode.

Utslippsforpliktelsene under avtalen er forskjellige fra land til land. Forpliktelsene er et resultat av forhandlingsprosessen opp mot avtalen, som blant annet tar hensyn til hvor vanskelig det er for landene å oppnå forpliktelsene.

Tabellen under viser noen lands forpliktelser i de to periodene.

Globalt oppvarmingspotensial (GWP)

Klimagassers angitte oppvarmingseffekt på atmosfæren, over et valgt tidsrom, sammenlignet med CO2.

Fordi gassene har ulik levetid i atmosfæren, vil GWP for de ulike gassene variere avhengig av tidshorisonten. I Kyotosammenheng benyttes et tidsperspektiv på 100 år.

Les mer om GWP og drivhuseffekten

Tre fleksible mekanismer

Kyotoprotokollen åpner for at land kan innfri forpliktelsene sine ved bruk av tre fleksible mekanismer:

1. Felles gjennomføring

Felles gjennomføring-mekanismen (Joint Implementation) åpner for at land kan bli godskrevet utslippsreduksjoner innenfor egne grenser ved å investere i prosjekter som reduserer utslipp i andre land som har forpliktelser under Kyoto. Det kan foregå ved at myndighetene i to eller flere land samarbeider om finansiering av og støtte til investeringsprosjekter som kan redusere de totale utslippene. Enkeltbedrifter i landene kan også samarbeide og rapportere til myndighetene.

Felles gjennomføring utnytter fordelen av at det i noen land er billigere å redusere utslipp enn i andre land. Investoren kan bli kreditert for hele eller deler av utslippsreduksjonen.

2. Den grønne utviklingsmekanismen 

Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism) gjør det mulig å godskrive utslippsreduksjoner ved å investere i prosjekter som reduserer utslipp i utviklingsland som ikke har forpliktelser under Kyotoprotokollen. Prosjektene bidrar til bærekraftig utvikling i utviklingslandet, samtidig som klimagassutslippene reduseres. Ordningen bidrar til overføring av penger og teknologi fra industriland til utviklingsland.

Private selskaper og organisasjoner kan også investere i og gjennomføre slike prosjekter. Salg av klimakvoter skal føre til at prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført, blir realisert. Ett eksempel kan være at man bygger ut vind- eller vannkraft, selv om det er dyrere enn kullkraft.

FN har et omfattende system for å sikre at slike prosjekter faktisk begrenser utslippene av klimagasser. Blant annet må det dokumenteres at prosjektet ikke ville blitt gjennomført uten salg av klimakvoter. Klimakvotene blir først utstedt når prosjektet har gitt målbare, reelle utslippsreduksjoner.

Noen prosjekter under Den grønne utviklingsmekanismen har vært kritisert for at de ikke har bidratt til utslippsreduksjoner og bærekraftig utvikling. Det pågår et kontinuerlig arbeidet for å forbedre prosjektene og regelverket i Den grønne utviklingsmekanismen.

3. Internasjonal kvotehandel 

Mekanismen handler om internasjonal handel med utslippskvoter (Emissions trading). En slik kvotehandel innebærer at det settes et tak på utslipp, slik at et land som slipper ut mindre enn landets utslippsgrense kan selge overskuddet av kvoter til andre som ikke har klart å holde seg under utslippsgrensen.

Bruken av disse såkalte Kyoto-mekanismene skal være et supplement til nasjonale tiltak. Kyotoprotokollen åpner til en viss grad opp for at tiltak innen skogbruk og arealbruk kan brukes for å oppnå utslippsreduksjonene.

Det er lagt begrensninger på overføring og bruk av kvoter som er til overs fra første forpliktelsesperiode, såkalt «hot air».

De fleste land (inkludert Norge) har sagt at de ikke vil kjøpe kvoter som er overført.

Skog og arealbruk med i avtalen

En del av utslipp og opptak av klimagasser fra sektoren "skog og andre landarealer" regnes med i industrilandenes utslippsforpliktelser. Det er først og fremst skogarealene som inngår i landenes forpliktelser.

Under Klimakonvensjonen rapporterer Norge på utslipp og opptak i alle de seks arealkategoriene som er definert av FNs klimapanel - skog, dyrket mark, beite, bebyggelse, vann og myr, og annen utmark. Disse dekker hele Norges landareal.

I tillegg rapporteres det på lagring av karbon i treprodukter. Gjennom Kyotoavtalen har Norge forpliktet seg til å rapportere på utslipp og opptak av klimagasser som følge av direkte menneskelige inngrep igangsatt etter 1990.

I Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode (2013-2020) skal Norge rapportere på utslipp og opptak fra påskoging (planting av skog på nye arealer), avskoging, forvaltning av dyrket mark og forvaltning av beite.

I tillegg er det særskilte regler for hvordan opptak i eksisterende skog etablert før 1990 skal regnes med. Utslipp og opptak fra de øvrige arealene inngår ikke i Norges forpliktelse.

Regelverket for eksisterende skog

De fleste land, inkludert Norge, kunne i den første forpliktelsesperioden (2008-2012) maksimalt godskrive opptak av karbon i eksisterende skog tilsvarende tre prosent av landets totale klimagassutslipp i 1990.

I den andre forpliktelsesperioden er det gjort noen endringer i godskrivningen fra opptak i eksisterende skog. Taket for bokføring av opptak fra skogtiltak er hevet til 3,5 prosent av de samlede utslippene fra andre sektorer i 1990, når også kreditter for eventuelle felles gjennomføringsprosjekter (Joint Implementation) innen skogforvaltning inkluderes.

For Norges del vil det si ca. 1,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i året frem til 2020.

Kyotoprotokollen viktig – selv om utslippskuttene er begrenset

Selv om den andre forpliktelsesperioden under Kyotoprotokollen bare omfatter rundt 10-13 prosent av de globale utslippene, innebærer avtalen nye folkerettslige utslippsforpliktelser for en gruppe med land. Forpliktelsene er tuftet på et internasjonalt regelbasert system. Dette har stor verdi i seg selv, og for klimaforhandlingene generelt.

Norge og Kyotoprotokollen

Siden år 2000 har Norge deltatt i et av Verdensbankens karbonfond (Prototype Carbon Fund) som omfatter pilotprosjekter for felles gjennomføring i Øst-Europa og grønne utviklingsmekanismer i utviklingsland. I tillegg har Norge hatt bilaterale avtaler med land i Øst-Europa.

Gjennom arbeidet har Norge blitt involvert i prosjekter i blant annet Mexico, Polen, Costa Rica, Burkina Faso, Romania, Slovakia, Kina og India. Norge har også deltatt i kapasitetsbygging i en rekke utviklingsland, hovedsakelig gjennom multilaterale organisasjoner. Erfaringene er nyttige for å lage regler og retningslinjer for denne type samarbeid.

Utslippene større enn kvotene

De årlige utslippene i Norge er større enn den tildelte kvoten fra FN. Norge må derfor kjøpe flere klimakvoter. Det er flere måter å gjøre dette på:

  • Deltakelse i EUs kvotesystem gjør at Norge gjennom bedriftenes kvotekjøp netto får tilført kvoter som kan brukes opp mot vår forpliktelse under Kyotoprotokollen
  • Vi inngår også avtaler om kjøp av klimakvoter fra utlandet

Alle transaksjoner av klimakvoter mellom land eller bedrifter blir kontrollert av den internasjonale transaksjonsloggen (ITL). De nasjonale kvotehandelsystemene er utformet for å kunne fungere sammen med det internasjonale kvotehandelsystemet under Kyotoprotokollen.

I november 2015 leverte Norge oppgjør for den første forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen (2008-2012) og innfridde løftet om å overoppfylle utslippsforpliktelsen med ti prosent.