Internasjonal klimapolitikk

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Rammeverket for det internasjonale klimasamarbeidet er FNs klimakonvensjon, hvor 195 land er med.

Se filmen om internasjonale klimaavtaler fra klimafilm.no

Rapportene fra FNs klimapanel utgjør det faglige grunnlaget for de internasjonale klimaforhandlingene. Klimapanelet vurderer all ny forskning som er relevant for å forstå hvordan menneskeskapte utslipp skaper klimaendringer, hvilke virkninger klimaendringer kan ha, og hvilke tiltak og virkemidler som kan redusere klimaendringer og utslipp.

Klimapanelet viser til fire utviklingsbaner, som viser fire svært forskjellige framtider for verden fram til år 2100. Hvis vi lykkes med kraftige reduksjoner i klimagassutslippene, kan vi få en utvikling hvor togradersmålet overholdes.

Hvis vi fortsetter som i dag, og utslippene fortsetter å øke, kan vi få en utviklingsbane med svært dramatiske konsekvenser.

Partskonferanser under Klimakonvensjonen

Partene til FNs Klimakonvensjon møtes hvert år for å vurdere fremgangen i det internasjonale klimasamarbeidet. På disse partskonferansene – kalt Conference of the Parties, COP - deltar statsledere, ministre og embedsverk fra de forskjellige landene.

Konvensjonen har ikke tallfestede utslippsforpliktelser for de enkelte landene. Den slår likevel fast at de industrialiserte landene må «gå foran» ved å gjennomføre nasjonale virkemidler og tiltak.

Etter at klimakonvensjonen ble vedtatt i 1992, er det avholdt 21 partskonferanser. Noen av de viktige er:

  • Kyoto i 1997: Kyotoavtalen forhandlet fram. Avtalen gjelder for perioden 2008-2012 og gir utslippsforpliktelser for mange industrialiserte land
  • Bali i 2007: Klimaforhandlingene ble delt i to hovedspor. Et spor omfatter forhandlinger om en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen, og det andre er rettet mot å etablere forpliktelser om utslippsreduksjoner for alle land, inkludert USA og utviklingslandene
  • København i 2009: Partene lyktes ikke i å konkludere i spørsmålet om en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen. Møtet resulterte imidlertid i København-avtalen, en politisk beslutning som ikke ble formelt vedtatt under Klimakonvensjonen. Avtalen etablerte for første gang at tiltak for utslippsreduksjoner skulle konkretiseres også for utviklingslandene. Tiltakene skulle forankres og følges opp under Klimakonvensjonen
  • Cancún i 2010: Partene framforhandlet et sett av beslutninger som ga sterkere forankring av København-avtalen med utfyllende elementer og regler på flere områder
  • Durban i 2011: Enighet om å forhandle fram en juridisk bindende avtale som skal omfatte alle - et såkalt veikart. Forhandlingene skal avsluttes i 2015 og avtalen skal gjelde fra 2020
  • Doha i 2012: Enighet om detaljene for en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen for 2013-2020. Denne omfatter færre land enn i perioden 2008-2012
  • Paris i 2015: Parisavtalen blir den første rettslig bindende klimaavtalen med reell global deltakelse fra alle land
  • Marrakech i 2016: Første partsmøte under Parisavtalen og starten på å forhandle det nødvendige regelverket for implementering av avtalen.

Les mer om de ulike partskonferansene under.

Partskonferanse i 2011 i Durban i Sør-Afrika

Resultatet fra Durban hadde fire hovedelementer:

  • en ny forpliktelsesperiode under Kyotoavtalen. Det ble lagt opp til at den formelle tallfestingen av forpliktelsene skulle skje på partskonferansen i 2012.
  • et historisk vedtak om å forhandle fram en juridisk bindende avtale som skal omfatte alle – et såkalt veikart. Forhandlingene skal avsluttes i 2015 og avtalen skal gjelde fra 2020.
  • etablering av det grønne klimafondet, som har potensial til å bli et meget stort fond og en hovedkanal for klimafinansiering til utviklingsland.
  • oppfølging av Cancúnavtalen, med blant annet etablering av rammeverk for tilpasning, nytt regelverk for rapportering og kontroll av alle land, samt konkret oppfølging av utslippskutt fram mot 2020.

Les mer:

Partskonferansen i 2012 i Doha i Qatar

De viktigste resultatene fra Doha var:

  • endelig vedtak om Kyotoavtalens andre forpliktelsesperiode
  • avslutning av forhandlingene under Baliplanen
  • oppstart av forhandlingene om ny global avtale i 2015 og tiltaksplan for økte utslippskutt
  • bekreftelse av i-landenes løfte om å mobilisere 100 mrd USD fram til 2020
  • vedtak om å utvikle institusjonelle strukturer under Klimakonvensjonen for å håndtere tap og skade som følge av klimaendringer

Les mer:

Partskonferansen i 2013 i Warszawa i Polen

Denne konferansen i november 2013 ble avsluttet over ett døgn etter planen. De viktigste resultatene fra Warzawa var:

  • enighet om plan for videre prosess mot ny klimaavtale i 2015
  • etablering av ny mekanisme for tap og skade knyttet til konsekvenser av klimaendringer
  • gjennombrudd i forhandlingene om utslipp fra skog i utviklingsland

Det ble ingen nye planer for økte utslippskutt på kort sikt og heller ingen nye tallfestede løfter for langsiktig klimafinansiering.

Partskonferansen i 2014 i Lima i Peru

Konferansen ble holdt i desember og ble avsluttet over ett døgn etter planen. De viktigste resultatene fra Lima er:

  • skisse til klimaavtale som skal forhandles om i Paris i 2015
  • føringer for hvordan de nasjonale bidragene skal beregnes. Det skal være mulig å sammenligne de enkelte lands bidrag, slik at vi får et bedre grunnlag for å si noe om den samlede klimaeffekten. Landenes bidrag skal rapporteres til FN i løpet av første kvartal 2015.
  • videreføring av arbeidet for raske utslippsreduksjoner før 2020

Les mer:

Partskonferansen i 2015 i Paris i Frankrike

Konferansen ble holdt i november/desember 2015 og den endelig Parisavtalen ble vedtatt over ett døgn etter planen.

Parisavtalen er den første rettslig bindende klimaavtale med reell global deltakelse fra alle land. Alle land har plikter og rettigheter i den nye avtalen, og alle land skal ha utslippsmål de skal rapportere på.

Avtalen regnes som et gjennombrudd i klimaforhandlingene, fordi andre avtaler under klimakonvensjonen har hovedsakelig bare hatt forpliktelser for industriland.

Parisavtalen skal bidra til økt innsats for utslippsreduksjoner og forsterke arbeidet med klimatilpasning. Avtalen gir også en klar retning for fremtidig klimainnsats og inneholder bestemmelser som gjør at innsatsen vil styrkes over tid.

Partskonferansen i 2016 i Marrakech i Marokko

Konferansen ble holdt 7-18. november 2016, kun få dager etter at Parisavtalen trådde i kraft 4. november. Over 55 land som til sammen står for over 55 prosent av klimagassutslippene hadde da ratifisert avtalen - blant dem de to store utslippsnasjonene Kina og USA, som til sammen står for nesten 40 prosent av verdens klimagassutslipp.

Årets klimatoppmøte ble det første partsmøtet under Parisavtalen. En viktig del av møtet var derfor å starte forhandlingene rundt et mer detaljert regelverk, slik at landene vet hvordan de skal gjennomføre avtalen. Dette gjelder områder som utslippsreduksjoner, rammeverket for måling og rapportering, gjennomgangen av kollektiv framgang, klimatilpasning, klimafinansiering og teknologioverføring.

Neste partskonferanse vil bli ledet av Fiji, men organisert i Bonn, Tyskland 6-17. november 2017.

Andre møter under Klimakonvensjonen

I tillegg til partskonferansene holdes en rekke møter og konferanser under Klimakonvensjonen for å diskutere mer tekniske spørsmål og forberede saker til partskonferansene.