Miljøgifter i Arktis

Publisert av Norsk Polarinstitutt

Spor av miljøgifter finnes i hele det arktiske miljøet. Finner man en miljøgift her, er det et tegn på at stoffet er lite nedbrytbart, og at det kan fraktes langt med luft- og havstrømmer. Effekter av miljøgifter er påvist i dyr høyt oppe i næringskjedene i Arktis.

Mange forskjellige miljøgifter i Arktis

Kvikksølv, PCB, bromerte flammehemmere og perfluorerte organiske forbindelser (PFAS) er blant de miljøgiftene som regnes som mest problematiske i Arktis. 

Bekymring for kvikksølv

Filmen under viser at det er stor bekymring knyttet til nivåene av kvikksølv i Arktis. Se også rapporten fra AMAP som gir en vurdering av kvikksølvsituasjonen i Arktis. I rapporten går det fram at kvikksølvnivåene i dyr og mennesker øker flere steder, men at det er store variasjoner. Det er funnet større økninger i Canada og på Grønland enn i Nord-Europa. 

Mercury RIsing AMAP from Candofilm on Vimeo.

Som det går fram av grafen under viser målinger i luft på Svalbard ganske stabile kvikksølvnivåer.

Nedgang i blykonsentrasjoner

Tungmetaller transporteres i hovedsak til Arktis fra lavere breddegrader med luft- og havstrømmer. Ved Zeppelinstasjonen på Svalbard viser målinger at konsentrasjonen av bly har gått ned med 30 prosent siden målingene startet i 1994. Mindre bly har sammenheng med at utslippene er betydelig redusert i Europa og Nord-Amerika, etter at bly i bensin ble forbudt i vestlige land. Utslippene har imidlertid økt sterkt i Asia.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som bilde print Skriv ut

Lokal og regional forurensning

Selv om mesteparten av tungmetallene fraktes til Arktis fra lavere breddegrader, finnes det også noen lokale forurensningskilder. 

I et område på 60–80 kilometer rundt kullkraftverkene på Svalbard er det noe lokal forurensning i innsjøsedimentene, men generelt sett er konsentrasjonene av tungmetaller i innsjøsedimenter lavere her enn i Fastlands-Norge. Også jordsmonnet på Svalbard er påvirket av lokal menneskelig aktivitet. I jord fra den gamle russiske gruvebyen Pyramiden er det funnet betydelig blyforurensning fra gammel gruvevirksomhet.

Utslipp fra gruve- og smelteverksdriften i Pechenga-Nikel i Russland bidrar til forurensning i Finnmark. Utslippene av tungmetaller fra Nikel har vedvart de siste årene, og overvåking av tungmetaller i mose har vist økte nikkelnivåer. Overvåking av vannforekomster har vist en generell økning i tungmetallnivåer. Når det gjelder kvikksølv har undersøkelser vist økende konsentrasjoner langs fastlandskysten mot Barentshavet. Kildene til dette er usikre.

Synkende konsentrasjoner av PCB

Konsentrasjonene av PCB i luft ved Zeppelinstasjonen er høyest av alle PCB-målinger fra arktiske luftmålestasjoner. Som det går fram av figuren under, var det en nedgang i konsentrasjonene fra 1999 til 2014. Fra 2004 til 2007 var det en økning, dette skyldtes PCB-forurenset luft fra skogbranner i Øst-Sibir og Alaska.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som bilde print Skriv ut

Fra 2005 til 2008 ble det gjort en landsomfattende undersøkelse av miljøgifter i innsjøsedimenter som også omfattet innsjøer på Svalbard, inkludert Bjørnøya. Nivåene av PCB var høyere her enn på fastlandet. En antatt hovedårsak til de høye nivåene av miljøgifter i Ellasjøen på Bjørnøya er at fuglene vasker seg i innsjøene og at avføringen havner i vannet. Avføringen kan inneholde miljøgifter som blir tatt opp i næringskjeden i innsjøene.

PCB er fettløselig og har en tendens til å hope seg opp i de fettrike marine næringskjedene i Arktis. Forskjellen i nivået av miljøgifter i dyreplankton og rovdyr (for eksempel isbjørn) på toppen av næringskjeden kan derfor bli enorm. Data fra 2010 viser for eksempel at dyreplankton, lodde og polartorsk har 2-30 nanogram PCB per gram fett, mens polarmåke har 1000 ganger mer i blodet.

Nivåene av PCB og dioksinlignende PCB i røye fra Ellasjøen på Bjørnøya overskrider de grenseverdiene EU har satt for mat. PCB i egg fra polarlomvi fra kysten Svalbard ble målt i 1993, 2003 og 2007 og 2014. Målingene har vist at nivåene av PCB er redusert til 1/3 av det de var i 1993.

Stort sett lave nivåer av bromerte flammehemmere

Flere typer bromerte flammehemmere er påvist i sedimenter og en rekke arktiske dyr, blant annet i isbjørn, reinsdyr, fisk, polarmåke og havhest. Bromerte flammehemmere er også funnet i fugleegg fra polarmåke, gråmåke, polarlomvi og krykkje. For polarlomviegg er nivåene av bromerte flammehemmere i 2014 bare 14 % av det de var i 2003, en betydelig nedgang.

Mens en økning i konsentrasjonene vært dokumentert i den canadiske delen av Arktisk de siste 20 årene har forskerne sett en utflating i europeisk Arktis.

Lave, men økende nivåer av stoffgruppen PFAS

Konsentrasjonene av stoffgruppen PFAS i luft ved Zeppelinstasjonen på Svalbard varierer gjennom året. De høyeste konsentrasjonene er målt i sommerhalvåret. Forskerne finner ingen tydelige trender de siste fem årene.

Beregninger har vist at noen luftmasser med svært høye konsentrasjoner av PFAS har kommet fra Alaska/Beringstredet og at noen kommer fra Nord-Russland. PFAS er funnet i alle dyr som har blitt undersøkt.

PFAS (PFOS og PFOA) har lenge vært produsert på grunn av deres spesielle fysisk-kjemiske egenskaper, men det er kun relativt nylig at de har blitt fokus for vitenskapelig forskning. Etter at PFOS ble påvist i dyreliv ble det foretatt en frivillig utfasing av dets hovedprodusent i 2001. PFOA er foreslått for inkludering i Stockholmkonvensjonen og er dermed en viktig miljøgift å sette fokus på. Overvåking viser en nedgang av både PFOS og PFOA i polarmåkeegg fra både Bjørnøya og Kongsfjorden på Svalbard. Det er en betydelig forskjell på mengden av PFOS i egg fra Bjørnøya og Kongsfjorden og den spesifikke årsaken til dette er foreløpig ukjent, men en påvirkende faktor er sannsynligvis at polarmåkene fra Bjørnøya har en diett som inneholder høyere konsentrasjoner av PFOS.

Både dyr og mennesker påvirkes

Dyr og mennesker i Arktis påvirkes av miljøgifter i ulik grad. De høyeste konsentrasjonene finner vi oftest på toppen av næringskjeden. Effektene er likevel ikke nødvendigvis størst her, og vil for eksempel avhenge av hvor godt rustet artene er til å omdanne miljøgifter og skille dem ut.

En gunstig strategi for dyr som lever i Arktis er å bruke fett, både som isolasjon mot kulden og som opplagsnæring for perioder med lite mat. Denne strategien gjelder alle, fra de minste krepsdyrene som hoppekreps til isbjørn, sel og hval, samt mennesker.

En fettrik diett bidrar til at konsentrasjonene av fettløselige miljøgifter blir ekstra høye i de arktiske næringskjedene. De høyeste konsentrasjonene finnes vanligvis hos arter høyt oppe i den marine næringskjeden. Når dyrene bruker av opplagsnæringen sin i perioder knyttet til for eksempel amming, eggproduksjon eller sultperioder, frigjøres miljøgiftene ut i blodet og kan da skape helseproblemer for dyrene.

Oppkonsentrering av miljøgifter i næringskjeden

Isbjørn og andre pattedyr

Isbjørn rundt Svalbard og den østlige delen av Barentshavet har høyere nivåer av miljøgifter enn isbjørn i resten av Arktis. Det er påvist at miljøgifter kan påvirke isbjørn gjennom:

  • hormonforstyrrelse, blant annet med endringer i nivåer av kjønnshormoner og hormoner fra skjoldbruskkjertelen, som er viktige for vekst og varmeregulering
  • svekkelse av immunsystemet, hvilket igjen fører til at dyrene kan være mer utsatt for sykdom
  • nedsatt reproduksjonsevne
  • økt ungedødelighet

Det finnes mye data om effekter av miljøgifter i sel, men lite om hval fra Svalbardområdet. Studier har vist negative sammenhenger mellom nivåer av bromerte flammehemmere og hormoner.

Sjøfugl

Miljøovervåkning av sjøfugl har vist at polarmåke, storjo og ismåke er utsatt. Forskning har avdekket en rekke effekter hos polarmåke. Effektene er knyttet til endringer i leverenzymaktivitet, vitaminer, hormoner, immunsystem, stoffskifte og temperaturregulering, regulering av gener, eggstørrelsen, reproduksjon samt adferd og overlevelse.

Samlet utgjør effektene en stor belastning for polarmåkene, særlig i hekketiden. Ismåken er enda mer utsatt enn polarmåken. Årsaken er at den spiser på flere nivåer - også høyt oppe i næringskjeden. Dyreplankton, små fisk og åtsler av marine pattedyr inngår i menyen, og dermed får ismåken i seg fett fra pattedyr med høye konsentrasjoner av miljøgifter.

Studier har vist at egg med mye miljøgifter har tynnere eggeskall enn normalt, og dermed går fortere i stykker. Nivået av miljøgifter i ismåkeegg er høyere enn de som er målt i polarmåkeegg. Det er derfor mulig at helseskadelige effekter også kan forekomme hos ismåker, men dette er ikke undersøkt.

Fisk

Til tross for at høye nivåer av miljøgifter er dokumentert i flere røyebestander på Svalbard, er det gjort lite for å undersøke hvilke effekter dette eventuelt har for fiskebestandene. 

Mennesker

Urfolk i Arktis er spesielt utsatt for miljøgifter fordi de spiser spekk og fett fra hval og sel som kan inneholde miljøgifter. Når kvinner er gravide eller ammer overføres miljøgiftene til fosteret eller spedbarnet. Filmen under forteller mer om dette.

AMAP: Inuit diet and hazardous substances from miljøstatus.no on Vimeo.

For fastboende på Svalbard er situasjonen en annen. Det er relativt lave nivåer av miljøgifter i fisk og reker fra havområdene rundt øygruppen. Unntaket er torskelever, hvor det fortsatt er forhøyede verdier av organiske miljøgifter. Kvinner i fruktbar alder og barn frarådes derfor å spise torskelever. I stor blåkveite kan kvikksølvnivåene overskride grenseverdier EU har satt for mat. Man anbefaler gravide og ammende å unngå blåkveite som veier mer enn 3 kg.

De høyeste miljøgiftnivåene i matråvarer rundt Svalbard finnes i spekk fra sjøpattedyr og egg fra polarmåke og ismåke. Men siden disse ikke brukes i det norske kostholdet, anses det ikke som et problem for fastboende på Svalbard.

Tett befolkede og industrialiserte deler av verden viktige kilder

Det er få lokale kilder til utslipp av miljøgifter i Arktis. De miljøgiftene vi finner her, har som hovedregel egenskaper som gjør at de kan fraktes over lange avstander med luft- og havstrømmer.

Miljøgiftene kommer først og fremst fra tett befolkede og industrialiserte deler av verden. Sigevann fra avfallsfyllinger, avløp fra byer, forbrenning av avfall, bruk av plantevernmidler, lakk – og maling, avløpssystemer fra industribedrifter og fabrikker av ulike slag - alt dette kan gi utslipp av miljøgifter.I mange produkter vi bruker daglig er det små mengder av miljøgifter. Selv små mengder gjør utslag når mange mennesker bruker dem og rester havner i avløpsvannet. Miljøgiftene fraktes med luft- og havstrømmer til Arktis.

Enkelte steder i Arktis kan lokal aktivitet medføre forurensning. Gruvevirksomhet er vanlig flere steder i Arktis, som på Svalbard, på Kolahalvøya og i Sibir. Dette er lokale kilder til utslipp av miljøgifter som PAH, tungmetaller og PCB. Også avfall og kloakk fra bosetningene i Arktis er en kilde til utslipp av miljøgifter. En annen kilde er turisme, og den store økningen i cruisetrafikk. Et cruiseskip med flere tusen mennesker om bord er en liten by i Arktisk sammenheng. Utslippene fra skipene, for eksempel av eksos og gråvann, kan spores. Eksempelvis er det funnet siloksaner, en miljøgift fra kosmetikk, i ubebodde fjorder på Svalbard, der cruiseskip er en mulig kilde. Sysselmannen på Svalbard vurderer å forby utslipp av gråvann og kloakk nærmere enn 500 meter fra land for å unngå effekter lokalt i nasjonalparkene og fuglereservatene. 

Selv om "gamle" miljøgifter som PCB ikke lenger brukes aktivt i produksjonsprosesser eller i nye produkter, utgjør fortsatt utslipp som skjedde for mange år siden et miljøproblem, og vil gjøre det i lang tid framover. I en rapport fra 2013 anslår UNEP at 60 prosent av de globale kvikksølvutslippene til luft er en slik remobilisering av gamle utslipp.

Samtidig utvikler industrien stadig nye stoffer som skaper problemer. De nordiske landet er flinke til å kartlegge forekomst av nye miljøgifter i Arktis gjennom regelmessige screeninger. Dette er avgjørende for å kunne holde oversikten og få tidlig varsel om nye, farlige stoffer.

Internasjonalt samarbeid, miljøovervåking og forskning

Miljøgiftene i Arktis kommer hovedsakelig langveis fra, og fra mange forskjellige kilder. Internasjonalt samarbeid er derfor nødvendig for å bedre situasjonen. Vi trenger også mer kunnskap om effektene av miljøgifter i Arktis. Både overvåking av miljøet og forskning vil kunne bidra med det.

Internasjonalt samarbeid

Når Norge og andre land undertegner konvensjoner og jobber aktivt for å oppfylle forpliktelsene sine i form av forbud og utfasing, fører dette til reduksjoner i bruk, utslipp og tilførsler av miljøgifter. Undersøkelser viser også at nivåene av stoffer det er innført forbud mot avtar. Dette gjelder for eksempel PCB og klorerte plantevernmidler.

De landene som har undertegnet Stockholmkonvensjonen har forpliktet seg til å kutte utslipp eller fase ut enkelte persistente organiske miljøgifter fra industri eller andre aktiviteter. Norge har undertegnet konvensjonen og vi har per i dag forpliktet oss til å fase ut 22 miljøgifter, både "gamle" som PCB og dioksiner og "nye", blant annet noen bromerte flammehemmere og PFOS. Gjennom Baselkonvensjonen arbeider landene med ulike tiltak for å sikre håndteringen av farlig avfall. Konvensjonen krever at myndighetene har oversikt over, og kontroll med, eksport og import av farlig avfall.

Arktisk råd er et politisk samarbeidsorgan som omfatter alle de arktiske landene. Her møtes landene og representanter for urfolkene blant annet for å samarbeide om overvåking av miljøgifter. Arbeidsgruppen AMAP har som oppgave å oppdatere rådet om utviklingen i klima, forurensning og effekter på helse og miljø. Rådets internasjonale innflytelse og betydning har blitt vesentlig styrket de senere årene, og i mange tilfeller har landene lyktes med å finne løsninger på felles problemer og å påvirke internasjonale avtaler og konvensjoner. For eksempel har data fra Arktis hatt betydning i utvikling av Stockholmskonvensjonen og forhandlingene om en kvikksølvkonvensjon som ble undertegnet høsten 2013. I 2017 vil AMAP gjennomføre en ny vurdering av de stabile organiske miljøgiftene (POPs) i Arktis.

Der det er kjente lokale problemer er det i noen tilfeller etablert egne samarbeidsprosjekter. Pasvikprogrammet er et eksempel på et slikt prosjekt, som har undersøkt lokale og regionale miljøeffekter av gruve- og smelteverksdriften i Pechenga-Nikel i Russland.

Miljøovervåking og forskning

Overvåking av miljøgifter i luft, vann, dyr og planter er et nødvendig hjelpemiddel for å kunne si noe om tilstanden i dag og utviklingen framover. En rekke ulike institusjoner i Norge driver derfor regelmessig miljøovervåking i arktiske områder. Dette gjelder blant annet Norsk institutt for luftforskning, Akvaplan NIVA, Norsk institutt for sjømat og ernæringHavforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt.

Miljøgifter i luft måles blant annet på Zeppelinstasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard. Miljøgifter i innsjøsedimenter på Svalbard og i ulike dyregrupper på land, i innsjøer og i havet overvåkes også.

I tillegg til den regelmessige overvåkingen, pågår en rekke ulike forskningsprosjekter. Et eksempel på et slikt forskningsprosjekt, COPOL, vises på videoen under fra Norsk Polarinstitutt.

Råd til forvaltning og befolkning

Forskning er viktig for å kunne si noe om hvordan vi påvirkes av miljøgifter. Med kunnskap om hvordan ulike dyr påvirkes av miljøgifter kan forskerne blant annet gi råd om mat vi bør holde oss unna.

For eksempel har forskere i Tromsø funnet ut at det er mulig å forebygge mødres eksponering for miljøgifter gjennom kostholdsråd. Ved å fraråde urfolk i arktiske strøk å spise for eksempel grindhval og selspekk, så de at konsentrasjonene av giftstoffer i kroppen gikk ned.