Sjøfugl

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Norske kyst- og havområder er blant de mest næringsrike i verden og har et mangfoldig og rikt fugleliv. Dette gjør Norge til en sentral sjøfuglnasjon, og særlig nordområdene er viktige leveområder for sjøfugl. 

Sjøfugl - en verdifull ressurs

Sjøfugl har alltid vært en høyt skattet ressurs i Norge. Tidligere hadde sjøfugl en økonomisk verdi, og inntekter fra egg og dun kunne utgjøre en betydelig andel av årsinntekten. I Nord-Norge er det lang tradisjon for å nyttegjøre seg disse ressursene og man har hatt flere såkalte egg- og dunvær lang kysten. Eggvær i form av måkekolonier har alltid gitt stort utbytte i Nord-Norge.

Mye sjøfugl i nordområdene

Vi regner med at ca. 5,5 millioner par hekker i norske ansvarsområder. Det tilsvarer 24 prosent av de nordøstatlantiske sjøfuglbestandene. I tillegg kommer 1,5 millioner par i russiske deler av Barentshavet, som deler av året også bruker norske farvann. Spesielt nordområdene (nord for polarsirkelen) er viktige områder for sjøfugl.

Barentshavet har en av verdens høyeste tettheter av sjøfugl. Om sommeren huser havområdet omlag 20 millioner sjøfugl. Mange av sjøfuglbestandene har stor nasjonal og internasjonal betydning, og Barentshavet er derfor viktig i global sammenheng. På Svalbard og Jan Mayen hekker mer enn tre millioner par, og omtrent to millioner par hekker langs kysten av fastlandet. Dette gjør Norge til en viktig sjøfuglnasjon, og vi har derfor et betydelig internasjonalt ansvar for å forvalte sjøfuglbestandene våre.

Sjoefugl_SEAPOP_2015-01.png

Norges ansvar gjelder særlig bestandene av havhest, storskarv (den marine underarten carbo), toppskarv, praktærfugl, fiskemåke, sildemåke (den nordlige underarten fuscus), polarmåke, svartbak, ismåke, polarlomvi, alkekonge, teist og lunde. For alle disse artene er det slik at mer enn 25 prosent av den europeiske bestanden hekker innenfor våre landegrenser. Da er også de arktiske områdene tatt med i regnestykket.

Bare i tiårsperioden SEAPOP (det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl) har vart, har det vært en tilbakegang på 30 prosent i hekkebestandene på det norske fastlandet (dvs. fra 2005). Hele 16 av de 28 helt marine sjøfuglartene som oppholder seg i norske farvann i løpet av året er på den norske rødlista. Det vil si at de regnes som nær truet, sårbar, sterkt truet eller kritisk truet.

Særlig bekymringsfull er situasjonen for to arter som hekker på fastlandet; lomvien som er kritisk truet og krykkja som er sterkt truet. Det samme gjelder tre arter på Svalbard; ismåka som er oppført som sårbar og polarlomvi og polarmåke som begge er nær truet. 

Press fra mange ulike påvirkningsfaktorer

Endringer i klima, fiskerier, fiskebestander og tareskoger påvirker sjøfulgenes næringssituasjon. 

Mange av sjøfuglene er kresne - de spiser ikke hva som helst - og er dessuten øverst i næringskjeden. Det gjør at de er følsomme for forurensning, klimaendringer og endringer i næringsgrunnlaget. Sjøfugler er derfor gode indikatorer på tilstanden i havet. For eksempel kan vi ved å følge med på hvordan bestanden av toppskarv endrer seg fra år til år si noe om hvordan det står til med seien, siden toppskarv lever av ungsei i tareskogen.

Flere av sjøfuglartene har vært i kontinuerlig tilbakegang siden overvåkingen startet for 30-50 år siden. Problemene for lomvi og lunde på fastlandet ble først registrert på 1960-tallet. Lomvien var allerede da under stort press på grunn av jakt, fangst og forstyrrelser i hekkekoloniene. Den ble også tatt som bifangst i fiskeredskap. Vi fikk derfor en tilbakegang på 40 prosent i bestanden fra 1964 til 1974. Sammen med kollapsen i bestanden i 1986/87 dannet dette grunnlaget for dagens kritiske situasjon. 

I dag er nok trusselbildet for sjøfuglene noe annerledes. Vi har fått en langt mer bærekraftig fiskeriforvaltning som har gjenoppbygget mange av fiskebestandene, men samtidig har forbudet mot utkast av bifangst og fiskeavfall ført til at det nå er mindre mat for blant annet måker og havhest. I tillegg er det dårlig tilgang på flere viktige fiskearter i Nordsjøen. Dette gjelder spesielt tobis og yngre årsklasser av torsk, sei og nordsjøsild. Tobis er en samlebetegnelse for flere arter innen silfamilien og utgjør en viktig matkilde for sjøfugl.

Næringsmangel gjør sjøfugl mer sårbare for blant annet predasjon og forurensning. Dette viser at bildet er langt fra entydig. Vi finner heller ingen enkle sammenhenger mellom tilstanden i de marine økosystemene og i sjøfuglkoloniene. Årsakssammenhengene ser ut til å være komplekse, og i mange tilfeller er det snakk om indirekte påvirkninger gjennom næringskjeden. 

Økosystembasert forvaltning og internasjonalt samarbeid

Miljødirektoratet er ansvarlig forvaltningsmyndighet for sjøfugl i Norge, inkludert Svalbard. Det er store utfordringer knyttet til forvaltningen av de sjøfuglbestandene Norge har felles med andre land. 

For å sikre sjøfuglbestandene er det nødvendig med en helhetlig økosystembasert forvaltning, noe som innebærer løpende involvering fra alle relevante sektorer. Miljødirektoratet er faglig rådgiver og koordinator for arbeidet.

For å kunne forvalte sjøfuglene på en god måte må vi ha kunnskap både om sjøfuglenes utbredelse og hva som styrer bestandenes utvikling. Nøkkelen til å få slik kunnskap ligger i å koble lange tidsserier for et utvalg sjøfugl med data for variasjoner i sjøfulgenes miljøbetingelser. Overvåknings- og kartleggingsprogrammet SEAPOP arbeider med dette. 

Norge deltar aktivt i internasjonalt sjøfuglsamarbeid

Norge deltar i internasjonalt samarbeid for å overvåke og forbedre miljøsituasjonen i våre nære havområder. Sammen med andre land rundt Nordsjøen er vi med i arbeidet med Nordsjødeklarasjonene om beskyttelse av Nordsjøen. Vi har også undertegnet OSPAR-konvensjonen om vern av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren. Begge disse samordner overvåking av sjøfugl. I Barentssamarbeidet og miljøsamarbeidet med Russland arbeides det blant annet med å utvikle og styrke russisk forvaltning og felles kartlegging og overvåking av sjøfugl.

Vi deltar i følgende internasjonalt samarbeid: 

  • Den blandede norsk-russiske miljøvernkommisjonen, som har hatt en egen havmiljøgruppe og ekspertgruppe på sjøfugl siden 1989.
  • Nordsjømøtet, Nordisk råd og Nordisk Ministerråd, som tar opp sjøfugl som felles nordisk tema med jevne mellomrom. Et produkt av dette er Nordisk handlingsplan for sjøfugl som kom ut i 2010.
  • OSPAR-konvensjonen, hvor Norge som medlemsland har særlig ansvar for truede arter og leveområder i Norge. For sjøfugl gjelder dette blant annet stellerand og nordlig sildemåke.
  • Arktisk råd, som arbeider det med sjøfugl innenfor de to ekspertgruppene AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme) og biomangfoldgruppen CAFF (Conservation of arctic flora and fauna). Sistnevnte har også en egen sjøfuglgruppe kalt Cbird som arbeider med forvaltning av sjøfugl i Arktis. Det er fokus på circumpolare handlingsplaner for utvalgte arter som lomviartene, ærfuglartene og ismåke. I tillegg er det et nytt fokus på ”birds of arctic conservation concern – BACC”, altså arter som trekker ut av Arktis.
  • Bern-konvensjonen, Bonn-konvensjonen med underliggende regionale avtaler, samt Ramsar-konvensjonen med flere. 

Vi er juridisk forpliktet av konvensjonene vi deltar i, mens avtalene innebærer løsere forpliktelser, men ofte tettere relasjoner mellom samarbeidspartnerne og mer konkrete forventninger.

Mer kunnskap om hvor sjøfuglene er utenom hekkesesongen

Et av de store kunnskapshullene vi har er hvor sjøfuglene befinner seg utenom hekketiden. I 2014 ble det derfor satt i gang et prosjekt for å kartlegge hvor norsk sjøfugl holder til  – og samtidig følge med på bestander fra våre naboland som kommer inn i norske havområder. Dette gjøres ved å sette lysloggere på et stort antall sjøfugl fra norske, russiske, islandske, færøyske og britiske hekkekolonier og følge dem samtidig over flere år.

Prosjektet vil blant annet avdekke trekkruter og vinterområder, og hvordan disse endrer seg over tid. Kunnskap om hvor sjøfuglene til enhver tid oppholder seg gjør det også i større grad mulig å finne ut hvilke miljøfaktorer - både naturlige og menneskeskapte - som påvirker dem mest utenom hekketiden.