Radioaktivitet i saltvannsfisk

Publisert av Statens strålevern

Overvåking av radioaktivitet i fisk og annen sjømat er viktig både for norske forbrukere og land som importerer norsk sjømat. Konsentrasjonene av radioaktivitet i fisk i norske kyst- og havområder er det generelt lave, og ikke forbundet med helsefare.

Lave konsentrasjoner av radioaktivitet i fisk

Norske kyst- og havområder har lave nivåer av menneskeskapt radioaktivitet. Tsjernobyl-ulykken i 1986 har vært hovedkilden til radioaktivt cesium i norske havområder. De laveste nivåene finner vi i Barentshavet. Her ligger nivåene i dag vanligvis ligger under 0,2 Bq/kg.

Høyest konsentrasjoner av cesium-137 i Irskesjøen og Østersjøen

Konsentrasjonene av cesium-137 i torsk er høyere i Irskesjøen og i Østersjøen enn i norske havområder. Irskesjøen har høye nivåer på grunn av utslipp fra Sellafield-anlegget i på vestkysten av Storbritannia, mens Østersjøen har høye nivåer fordi dette området mottok mye radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl-ulykken.

Konsentrasjonen av cesium-137 i torsk i norske og tilstøtende havområder er vist på kartet under.

Konsentrasjon av cesium-137 i torsk i 2013 

Nivået av cesium-137 i torsk har en nedadgående trend. Cesium-137 har en fysisk halveringstid på 30 år, og nedgangen av cesium-137 i torsk er som forventet.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som bilde print Skriv ut

Konsekvenser

Ingen helsefare

Radioaktive stoffer i mat kan gi bidrag til stråledoser til mennesker. Det som bestemmer størrelsen på stråledosen er:

  • hvor høy oppkonsentreringen av det radioaktive stoffet i den marine organismen har vært
  • hvor mye sjømat man spiser
  • hvilken måte sjømaten tilberedes på
  • hvilken stråletype det radioaktive stoffet sender ut
  • hvilken halveringstid det radioaktive stoffet har

Stråledosen for et menneske som spiser vanlige mengder fisk og annen sjømat i Norge er anslått å være omtrent 0,2 mSv per år. Det meste kommer fra naturlig forekommende radioaktive stoffer, som polonium-210. Til sammenligning får gjennomsnittsnordmannen en dose på ca. 5,2 mSv fra forskjellige kilder i løpet av et år.

Flere kilder til radioaktiv forurensning

I de siste tiårene har flere kilder bidratt til menneskeskapt radioaktivitet i det marine miljøet langs norskekysten og i nære havområder. 

De tre viktigste er:

  • nedfall fra atmosfæriske prøvesprengninger på 1950- og 1960-tallet
  • utslipp fra gjenvinningsanlegget for brukt kjernebrensel i Sellafield
  • utstrømming av vann fra Østersjøen som er påvirket av nedfall fra Tsjernobyl-ulykken i 1986

I tillegg til menneskeskapt radioaktivitet er det flere naturlige kilder til radioaktivitet i havet. Oljeproduksjon i norske havområder medfører også utslipp av naturlig forekommende radioaktive stoffer via det produserte vannet som følger med oljen, noe som kan bidra til å øke konsentrasjonen av naturlig radioaktivitet i havet.

Reduserte utslipp av radioaktive stoffer til havet

Det finnes ingen måte å aktivt fjerne radioaktive stoffer som allerede finnes i havet, men det er gjort tiltak for å redusere nye utslipp de seneste årene. Utslipp av cesium-137 fra Sellafield er drastisk redusert siden 1980-tallet.

Stråledoser til mennesker kan begrenses ved å innføre grenseverdier for radioaktivitet i matvarer. Norske myndigheter har en grenseverdi på 600 Bq/kg cesium-137 i sjømat som selges i butikk. De nivåene som måles i sjømat ligger imidlertid langt under denne grensen.

Norge har forpliktet seg til OSPAR-konvensjonen. Konvensjonens mål er at utslippene av radioaktive stoffer skal reduseres gradvis, slik at konsentrasjonen av naturlig radioaktive stoffer i miljøet skal være nær bakgrunnsnivå og nivåene av menneskeskapte stoffer skal være nær null innen 2020.