Særlig verdifulle områder i Norskehavet

Sularevet/Froan

Sularevet ligger på sokkelen utenfor kysten av Froan i Sør-Trøndelag og består av store forekomster av steinkorallen Lophelia pertusa. Korallrevene danner store konstruksjoner som gjør dem til et egnet leveområde for mange fastsittende og frittlevende organismer som blant annet uer, brosme, lange og sei. Korallrevet er beskyttet mot fiskeriaktivitet som berører bunnen. Froan er også en viktig kasteplass for selarten havert og et sentralt næringsområde for sjøfugl både i og utenfor hekketiden.

Iverryggen

Iverryggen befinner seg på sokkelområdet som ligger i nordøstskråningen av Haltenbanken vest for Vikna i Nord-Trøndelag. Området består av store forekomster av steinkorallen Lophelua pertusa og er beskyttet mot bunntråling.

Mørebankene

Mørebankene er et viktige gyte- og tidlig oppvekstområde for norsk vårgytende sild og sei. På grunn av sildegytinga er spekkhoggeren tilknyttet Mørebankene tidlig på våren. Seien gyter på Mørekysten mellom Stadt og Grip. For sjøfugl er området viktig i forbindelse med næringssøk i og utenfor hekketiden.

Haltenbanken

Haltenbanken er, i likhet med Mørebankene, et viktig gyte- og oppvekstområde for sei og norsk vårgytende sild. Her vil fiskeegg og -larver oppholde seg en tid, før havstrømmene tar med larvene videre nordover. Om vinteren samles også mengder av sjøfugl her.

Sklinnabanken

Sklinnabanken er et viktig gyte- og oppvekstområde for sei og norsk vårgytende sild. Området er, i likhet med Haltenbanken, et viktig oppholdssted for fiskeegg og –larver og er derfor et viktig næringsområde for sjøfugl blant annet hekkende toppskarv om våren. Sklinnabanken er også et viktig område for sjøfuglene alke og svartbak, når de overvintrer på åpent hav.

Vestfjorden og Vesterålen

Vesterålen er historisk og potensielt et svært viktig område for Norges to viktigste fiskebestander; nordøstarktisk torsk og sild. Konsentrasjonen av fiskelarver i Lofoten, Vesterålen og kysten av Sør-Troms er enestående på norsk kontinentalsokkel. Vestfjorden og Vesterålen er også et viktig overvintringsområde for raudåte, en nøkkelart i økosystemet. Området har også stor verdi for mange sjøfuglarter gjennom hele året, fra næringssøk i hekkeperioden, til myting og overvintring. I tillegg er Vestfjorden viktig for sjøpattedyr som havert, steinkobbe, spekkhogger og vågehval.

Jan Mayen med Vesterisen

Dette er et enestående viktig hekkeområde for sjøfugl, med 15 arter som hekker i 22 sjøfuglkolonier. De mest tallrike artene er havhest, alkekonge, polarlomvi og krykkje, men mer sørlige arter som sildemåke og lomvi hekker også der. Drivisområdet (Vesterisen) som danner seg hver vinter i den store kaldtvannsgyren (Arktisk Front) nord for Jan Mayen er et et kjerneområde for kasting av klappmyss. Området er også et viktig yngleområde for grønlandssel. Området er helt vesentlig for de to bestandene, fordi Vesterisen er det eneste området i Norskehavet hvor det danner seg store, stabile arealer av vinterfrossen is.

Eggakanten

Eggakanten strekker fra Stadt til nordvestspissen av Svalbard og har generelt stor produksjon og stort biologisk mangfold. Her er det er høy produksjon av plante- og dyreplankton og store forekomster av korallrev. Kartlegging av havbunnen har avdekket at det kan finnes flere potensielt nye naturtyper og kandidater til ansvarsarter for Norge i området.

Grisehalekorallen (som Norge har et særskilt forvaltningsansvar for) er kun funnet i Bjørnøyraset nord på Eggakanten. Larver av viktige fiskearter som sild og torsk driver nordover i kjernen av Atlanterhavstrømmen. Dypvannsarter som vanlig uer, snabeluer, blåkveite og vassild har viktige gyteområder langs ulike deler av kontinentalskråningen. Eggakanten er også et viktig beiteområde for hval som spiser dyreplankton. Her beiter finnhval i de sørlige delene av området, og blåhval lenger nord (vest og nord av Svalbard). Videre er eggakanten av særdeles stor betydning for en del sjøfuglarter, spesielt alkefugler, havhest, krykkje og lunde.

Arktisk front

Arktisk front er definert som grensen mellom atlantisk – og arktisk vann. Her møtes to store havstrømmer, noe som skaper høy biologisk produksjon produkusjon, og et høyt mangfold av dyrearter med utstrekning gjennom hele Norskehavet. Den høye biologiske produksjonen gjør dette området til et viktig beiteområde for flere hvalarter som blåhval, finnhval, vågehval og nebbhval. Videre nordover langs iskanten til Framstredet nordvest for Svalbard er iskantøkosystemet også av stor betydning som beiteområde for de samme artene, men også for arter som er permanent knyttet til isfylte farvann, slik som den svært sjeldne grønlandshvalen.

Kystsonen

Kystsonen er definert til å være begrenset fra grunnlinja utad til 12 nautiske mil fra grunnlinja, altså den mest kystnære delen av Norskehavet. Også området innenfor SVO Kystsonen er svært viktig, og verdiene i dette området må sees i sammenheng med verdiene i SVO Kystsonen.

Mange arter bruker dette kystnære område som leveområde og område for næringssøk, og særlig finner man mange viktige områder for sjøfugl langs kysten av Norskehavet. Områdene fra Stadt til Runde, Trøndelagskysten med Froan, Vikna og Sklinna, Helgelandskysten med Sømma og Vega, Remman og Vestfjorden er vurdert som særlig verdifulle. Sjøpattedyr som havert, steinkobbe, nise og spekkhogger finnes langs hele kyststrekningen. Tareskog er viktig leveområde for et stort antall marine organismer i kystsonen.
antall marine organismer i kystsonen