Miljøgifter langs kysten

Publisert av Miljødirektoratet Read in English

Nivåene av miljøgifter langs norskekysten går hovedsakelig nedover, men i enkelte fjorder og havner er miljøgifter fortsatt et stort problem.

Bedre miljøtilstand i forurensede fjorder

Miljøgifter som havner i norske kystområder, kan komme fra både industriutslipp her hjemme, og de kan være fraktet hit med hav- og luftstrømmer. Miljøgiftene kan finnes igjen i dyr, løsmasser som havner på sjøbunnen (sedimenter), i lufta og i vann.

I de åpne havområdene rundt Norge er det stort sett lave konsentrasjoner av miljøgifter.

I noen områder er imidlertid nivåene av enkelte miljøgifter fortsatt høye. Det gjelder spesielt havner og fjorder som er påvirket av utslipp fra industri og husholdninger.

Gammel industri skaper fortsatt problemer

Tungindustri som smelteverk, båtbyggerier og skipsverft ga tidligere store utslipp av tungmetaller og PAH til norske fjorder. Kobberutslipp fra gruver og kromgarverier har også forurenset mange områder.

Områder rundt skipsverft og båtopplagsplasser er forurenset på grunn av bruk av miljøgifter som TBT.

I dag er det gjennomført store utslippsreduksjoner mange steder i Norge, men tilførsler fra gamle avfallsdeponier og utlekking av miljøgifter fra sedimenter og forurenset grunn, er fortsatt et alvorlig problem.

Industrien i grenlandsområdet har for eksempel sluppet ut miljøgifter, blant annet dioksiner, i flere tiår. Mange av fabrikkene er nå stengt.

Overvåking viser at tiltakene i grenlandsområdet fungerer, og konsentrasjonene av miljøgifter har gått ned i flere marine organismer. For eksempel er nivåene av heksaklorbenzen nå ca. en tiendedel av hva de var for 25 år siden. Nivåene av flere andre miljøgifter har stabilisert seg, men er fortsatt på et uakseptabelt høyt nivå.

Mindre tungmetaller i Sørfjorden

Sørfjorden, som ligger ved Hardanger i Hordaland, og den gamle industrikommunen Odda, er et annet område som har vært spesielt forurenset på grunn av utslipp fra industrien.

Nivåene av tungmetaller har vært overvåket siden 1970-årene og flere tiltak for å redusere utslippene er gjennomført. Odda smelteverk er nedlagt, og den forurensede sjøbunnen ved Eitrheimsvågen er dekket til.

Tiltakene har gjort at metallinnholdet i Sørfjorden i dag er redusert. Overvåkingen viser at nivåene av både bly og kadmium i blåskjell går ned.

Tradisjonelle miljøgifter stabile eller går ned

Overvåkning viser at nivåene av tradisjonelle miljøgifter som PCB, PAH og TBT langs kysten er stabile eller går ned. Nedgangen av PCB i blåskjell i Indre og ytre Oslofjord er et eksempel.

TBT-nivåene i blåskjell har også over lengre tid vært nedadgående langs norskekysten.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som bilde print Skriv ut

Noen av tungmetallene, som for eksempel bly, er også på vei ned. Kvikksølv, kadmium og krom er fortsatt et problem enkelte steder.

Kvikksølvnivåene i torskefilet fra Indre Oslofjord er for eksempel jevnt økende. De økte nivåene i Indre Oslofjord kan imidlertid også delvis forklares ved at fisken som er fanget, er større nå enn den var i tidligere overvåkning. Det er også funnet høyere nivåer av kadmium i krabbe fra Bodø til Lofoten.

I dag er det avfallsdeponier nær sjøen og utlekking fra sedimenter som bidrar mest til metallforurensningen i norske fjorder.

Finner nye stoffer i miljøet

Arbeidet med å forby og redusere utslippene av mange av de tradisjonelle miljøgiftene har altså gjort at vi finner lavere nivåer av flere av disse stoffene i miljøet. Samtidig kommer det stadig nye til. Nyere undersøkelser viser at mange av de nye stoffene kan gjenfinnes i enkelte kystnære områder, blant annet høye nivåer av bromerte flammehemmere.

De høyeste nivåene av de nye stoffene finnes igjen i områder som ligger i nærheten av lokale utslippskilder, men nivåene øker også andre steder. Dette er fordi stoffene brytes sakte ned i miljøet og kan transporteres over store avstander.

I Borgundfjorden ved Ålesund er det funnet spesielt høye nivåer av flammehemmerne HBCD og PBDE i sedimentene. Det er også påvist høyere nivåer av stoffene i marine organismer.

Lokale utslipp og forurensning fra kilder langt unna

I tillegg til utslipp fra industrien, bidrar også utslipp fra mennesker og urbanisering til utslipp av miljøgifter. Jordbruk gir utslipp av kjemiske plantevernmidler, og tidligere bruk av plantevernmiddelet DDT skaper problemer i flere fjorder.

Miljøgifter fraktes også over lange avstander til norske hav- og kystområder med hav- og luftstrømmer. En del miljøgifter fraktes også ut i havet via elver.

Langtransporterte tungmetaller, som bly og kadmium, som tilføres norskekysten via elver, er redusert med 60-70 prosent siden begynnelsen av 1990-årene. Dette skyldes hovedsakelig utslippsreduksjoner innenfor industrien. Både rensetiltak, prosessomlegging og lavere aktivitet i en del næringer har gjort at utslippene har gått ned.

Utfasing av blyholdig bensin har i tillegg redusert utslippene av bly fra veitrafikk kraftig.

For kvikksølv er det ingen klar trend, men i mange områder har nivåene gått ned. Stoffer som PCB, som kan fraktes langt med luftstrømmer, tilføres også langveisfra.

Nye stoffer brukes i forbrukerprodukter

Mange av de nye kjemiske stoffene, som bromerte flammehemmere og per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS-er) brukes mye i forbrukerprodukter, som tekstiler og elektriske og elektroniske produkter - som kretskort, PCer, radio og TV.

PFOS er en perfluorert forbindelse som ikke brytes ned i naturen og vil bli værende i miljøet i svært lang tid. Det kan binde seg til proteiner i blod og undersøkelser viser at stoffet hoper seg opp næringskjeden. I 2007 ble brannskum med PFOS forbudt i Norge. I 2010 kom det globale forbudet mot miljøgiften.

I dag synker nivåene av PFOS langs kysten over hele landet.

For å unngå at stoffer fra slike produkter havner i naturen, er det viktig at avfallet tas forsvarlig hånd om.

Miljøgifter samles opp i næringskjeden

En del miljøgifter brytes svært langsomt ned i naturen, og kan hope seg opp i næringskjedene. De farligste stoffene, som PCB og dioksiner, kan gi skader selv i små konsentrasjoner.

Miljøgifter som hoper seg opp i næringskjedene har ført til høye nivåer av miljøgifter hos noen rovdyr, som for eksempel isbjørn. Innholdet av kvikksølv og kadmium i enkelte sjøfugler og pattedyr er så høyt at det kan innebære helseeffekter, både for dyr og mennesker som spiser dem.

Miljøgifter kan påvirke livet i havet på mange måter, og kan blant annet føre til misdannelser og endret reproduksjonsevne. Dette kan få betydning for artenes naturlige forekomst og utbredelse.

Høye nivåer av TBT i purpursnegl fører til forstyrrelser av kjønnsutvikling og forplantningsevne (imposex). Dette er et eksempel på hvordan noen stoffer kan få alvorlige konsekvenser for hele bestander.

Advarsler mot sjømat i noen fjorder og kystområder

Selv om miljøgiftproblemet langs norskekysten har blitt bedre, er det fortsatt høye konsentrasjoner av miljøgifter i fisk og skalldyr i enkelte fjorder. Mattilsynet advarer derfor mot å spise en del sjømat.

Rundt 30 fjorder har slike advarsler, og de fleste av advarslene er innført på grunn av PCB og PAH.

I tillegg er det en generell advarsel om å ikke spise torskelever, som gjelder langs hele kysten.

Mattilsynet har også gitt advarsler mot stor kveite fra norskekysten på grunn av høye kvikksølvnivåer.

Utfasing, opprydding og forbud mot flere miljøgifter

Tiltak for å få ned utslippene fra metallurgisk industri og smelteverk har virket positivt i mange områder. 29 områder med forurenset sjøbunn langs norskekysten har også fått egne tiltaksplaner for opprydding i miljøgifter.

I første omgang er i alt 17 av de 29 områdene prioritert for videre undersøkelser.

Flere steder pågår det fortsatt undersøkelser, mens opprydningen er i gang eller i ferd med å avsluttes i andre områder. Opprydningen i Tromsø, Oslo og Harstad er ferdig.

I tillegg er opprydning i forurenset grunn, reduksjon eller utfasing av miljøgifter i produkter, industriutslipp og utslipp fra landbruk viktige tiltak for å redusere utslipp av miljøgifter til vann.

Internasjonalt samarbeid

OSPAR-konvensjonen er en juridisk bindende avtale som regulerer internasjonalt samarbeid om beskyttelse av det marine miljøet i det nordøstlige atlanterhavsområdet. Overvåkingsresultatene fra Norge rapporteres hit.

EU-regelverket (REACH), Langtransportkonvensjonen (LRTAP) og Stockholmkonvensjonen regulerer også arbeidet for å stanse bruk og utslipp av kjemikalier.

Norge har jobbet aktivt for en global avtale om å redusere kvikksølvutslippene, og i januar 2013 ble det enighet om en bindende global miljøavtale for å redusere bruk og utslipp av kvikksølv (Minimatakonvensjonen).