Fremmede arter i havet

Publisert av Miljødirektoratet

Arter som spres utenfor sine naturlige grenser ved hjelp av menneskelig aktivitet regnes som fremmede. Felles for de fleste artene som blir introdusert til nye leveområder er at de kan fortrenge artene som naturlig lever der, og at de kan endre økosystemet. Når antallet individer blir høyt kan effektene bli store.

De fleste påvirker lite, noen kan gi dramatiske endringer

Spredning av fremmede arter regnes som en av de største truslene mot artsmangfoldet i naturen. Dette gjelder også for det marine naturmangfoldet, og globalt sett er det store kostnader knyttet til skader og bekjempelse av fremmede arter. Skipstrafikk, oppdrett og tilfeldig utsetting av arter forårsaker en massiv forflytning av marine arter mellom verdens havområder. 

Mange av de fremmede artene klarer ikke å overleve på grunn av forskjeller i temperatur, saltholdighet, mange nye naturlige fiender osv. Men noen greier å etablere seg og reprodusere i sitt nye miljø. Slike arter kan etter en tid forekomme i store mengder. De kan fortrenge stedlige arter og forstyrre lokale økosystemer. De blir det vi kaller invaderende arter.

Siden fremmede arter har utviklet seg i samspill med en rekke andre arter i sitt opprinnelige økosystem, som ikke er til stede i det nye, er det ofte vanskelig å forutse hva slags effekter en fremmed art vil ha. De fleste nye artene har liten påvirkning, men noen få kan gi dramatiske endringer.

En av hovedutfordringene med marine introduserte arter er at det omtrent er umulig å bli kvitt dem, når de først har etablert seg. Det største fokuset må derfor være på å forhindre at fremmede arter slippes ut i våre farvann.

Flest fremmede arter nær kysten

Flere fremmede arter har etablert seg i norske farvann. De fleste er bunndyr og -planter med kysttilknytning, som stillehavsøsters og japansk drivtang. Den amerikanske lobemaneten er et eksempel på en art som lever i de frie vannmassene, og som er funnet i store mengder langs kysten av Sør-Norge.

Introduserte mikroalger fra ballastvann har forårsaket flere store algeoppblomstringer, som har medført store tap for blant annet oppdrettsnæringen. Fremmede arter kan gjøre stor skade på norsk natur ved at de fortrenger arter som lever naturlig her. Stillehavsøstersen har etablert seg i våre farvann og kan blant annet ødelegge badestrender og true vår norske flatøstersbestand.

Amerikansk hummer hører heller ikke til i norske farvann. Hummeren antas å ha blitt sluppet ut fra teiner hvor den er ment lagret til den senere skal kokes og spises. Til nå er det registrert et tredvetalls amerikanske hummere i Norge. Den truer vår egen hummerbestand, som er en annen art (europeisk hummer). Den amerikanske hummeren er større og sterkere enn den europeiske, den kan spre sykdommer til vår hummer, og den kan formere seg med den europeiske hummeren og slik påvirke arten genetisk.

Den mest kjente marine fremmede arten er likevel kongekrabben, som ble satt ut i Murmanskfjorden på 1960-tallet og som har spredt seg til Finnmarkskysten. I områder med stor tetthet av kongekrabbe har man sett at krabben endrer artssammensetningen og økosystemet betraktelig, fordi de spiser store mengder av bunndyrene i fjordene.

Store mengder forflyttes med ballastvann

Hovedmengden av artene som blir forflyttet, blir tatt opp i ballasttankene på skip. Skipene benytter sjøvann som ballast for å sikre stabilitet når de er uten last. De tar inn vann i én havn for så å slippe det ut i en annen. Med sjøvannet som tas inn følger det store mengder marine arter, som så senere slippes ut igjen med ballastvannet. Dette er ofte arter som er helt forskjellige fra de artene som lever i norske sjøområder.

Skipstrafikken står for over 80 prosent av den totale godstransporten i verden. Det antas at det årlig blir overført omtrent fire milliarder tonn ballastvann til nye havområder, og at det til enhver tid er mer enn 4500 arter på reise i ballasttanker.

Norge har flere store havner som tar imot enorme mengder ballastvann. I tillegg har vi en kyststrøm som kan ta med seg fremmede arter som er etablert i Østersjøen og frakte de inn i våre farvann.

De fleste marine organismer har planktoniske livsstadier, det vil si larvestadier hvor de svever eller svømmer fritt i vannmassene. Dette fører til at selv store arter, som fisk og krabbe, lett kan havne inne i ballasttankene. De fleste organismene overlever ikke lengre opphold i tankene, men noen gjør det, og noen av disse igjen kan etablere store bestander i norske havområder, noe som kan gi store økologiske og økonomiske utfordringer.

Også begroing på skipsskrog bidrar til spredning av arter.

Konvensjon mot innføring av fremmede arter via ballastvann

På slutten av 1980-tallet ble problemet med innføring av fremmede marine arter via ballastvann tatt opp i FNs sjøfartsorganisasjon, IMO (International Maritime Organisation).

I 2004 ble Ballastvannkonvensjonen vedtatt av IMOs medlemsland. Konvensjonen har som formål å redusere, og på sikt eliminere, risikoen for spredning av fremmede marine organismer med ballstvann. Den omfatter alle skip i internasjonal fart, og stiller i første omgang krav til at skip må skifte ut ballastvann i åpent hav for å redusere risikoen for spredning. 

Norge var et av de første landene som tiltrådte konvensjonen. Konvensjonen krevde en lovendring, og forskrift om hindring av spredning av fremmede organismer via ballastvann og sedimenter fra skip (ballastvannforskriften) ble vedtatt 1. juli 2010. I forskriften er det blant annet utpekt spesifikke kystnære områder for utskifting av ballastvann.

Konvensjonen har enda ikke trådt i kraft

For at konvensjonen kan tre i kraft må minst 30 land tiltre konvensjonen, og disse må stå for minst 35 prosent av verdens tonnasje. Men når dette vil skje er usikkert. Når konvensjonen har trådt i kraft vil faren for at fremmede marine arter spres til norske havområder reduseres betraktelig, selv om begroing på skrog vil fortsatt være en viktig
innførselsvei som ikke er regulert. 

Når konvensjonen trer i kraft vil krav om rensing av ballastvann bli innført. Før rensekravene er innført skal skip skifte ut ballastvann etter bestemte metoder mer enn 200 nautiske mil fra land, i områder der havdybden er på minst 200 meter. Hvis dette ikke er mulig, skal ballastvannet skiftes ut i områder med en havdybde på minst 200 meter, minst 50 nautiske mil fra land.

Forskrift om fremmede organismer

Forskrift om fremmede organismer er hjemlet i naturmangfoldloven kapittel IV, og har til formål å forebygge introduksjoner av fremmede organismer som kan medføre uheldige følger for naturmangfoldet. Forskriften, som trådte i kraft 1. januar 2016, fastsetter et forbud mot å innføre, omsette og sette ut levende amerikansk hummer. Gjennom dette forbudet ønsker Miljødirektoratet å hindre at det spres flere levende amerikanske hummere i norsk natur.

Handlingsplan mot stillehavsøsters

Miljødirektoratet arbeider, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet, med en handlingsplan mot stillehavsøsters. Den skal etter planen være ferdig sommeren 2016 og vil sannsynligvis inneholde forslag til bekjempningstiltak.