Kobber og legemidler i fiskeoppdrett

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Bruk av kobber og legemidler i fiskeoppdrett kan ha negativ effekt på dyre- og plantelivet på sjøbunnen og særlig i nærheten av anleggene.


Kobberimpregnering mot begroing av nøter 

Mange oppdrettere bruker kobberimpregnering for å hindre begroing av nøtene. I 2013 ble det omsatt 1239 tonn kobber til dette formålet. Rundt 80-90 prosent av kobberet lekker ut i sjøen fra merdene 1.

I høye nok konsentrasjoner kan kobber både føre til skade på følsomme arter og gi skadelige langtidsvirkninger i vannmiljøet. Myndighetene forventer at oppdretterne finner mer miljøvennlige metoder, slik at bruken av kobber kan reduseres. Oppdretterne plikter å måle nivå av kobber i sedimentet under og i områdene rundt oppdrettsanleggene.

Rensefisk og legemidler mot lakselus

Oppdretterne kan både bruke biologiske behandlingsmetoder som rensefisk, eller kjemikalier for å holde lakselusnivået i anleggene lave.

Brukt riktig er rensefisk et miljøvennlig alternativ for å avluse oppdrettslaks fordi man reduserer antallet kjemiske lusebehandlinger. Rundt halvparten av oppdrettsanleggene benytter i dag rensefisk, som er en samlebetegnelse for rognkjeks og flere arter leppefisk som spiser lus av oppdrettsfisk.

Berggylten regnes som den beste lusespiseren og er mer robust enn grønngylt og gressgylt, som også brukesmot lakselus. Bruk av leppefisk er mindre effektivt i den kalde årstiden enn i sommerhalvåret, siden leppefisk tåler kaldt vann dårligere enn laksen. De har derfor ofte problemer med å overvintre i merdene.

Bruk av rognkjeks er økende, fordi den tåler de kalde temperaturene bedre, - men denne har en del utfordringer med sykdom. Bruk av rensefisk har en del utfordringer innen fiskevelferd.

Kjemikaliene som brukes mot lakselus er giftige for lakselusa, og kan også skade krepsdyr og annet liv i sjøen. Forbruket av lakselusmidler har vært høyt siden 2009 og økningen fortsetter. Økningen skyldes blant annet mer resistens. Vi ser også at kombinasjonsbehandling med flere lakselusemidler er blitt mer vanlig fordi lakselusa i flere områder har utviklet resistens mot legemidlene.

Bruk av azametifos, cypermethin, deltamethrin og teflubenzuron har i 2015 en svak nedgang, mens bruk av diflubenzuron, emamektin og hydrogenperoksid øker. Siden 2013 har hydrogenperoksid vært det klart mest benyttede middelet mot lakselus. Hydrogenperoksidløsningen som benyttes ved behandling løser seg normalt lett i vann og er nedbrutt i løpet av en uke. Partikler i vannet, som for eksempel fôrrester, kan øke nedbrytningstiden.

Enkelte studier tyder på at strandreker og pungreker kan få økt dødelighet ved langtidseksponering, men det er behov for mer forskning for å se på miljøpåvirkningen fra hydrogenperoksid.

I dag rapporteres det om økende grad av resistensutvikling for enkelte lakselusemidler, og det er store utfordringer knyttet til lusebehandlingen. Vi trenger gode avlusningsmetoder og å redusere bruken av medikamenter til behandling mot lakselus.

Legemidler og kjemikalier mot sykdommer

Også andre legemidler og kjemikalier som brukes for å bekjempe sykdommer hos oppdrettsfisk kan ha negative effekter på miljøet. Det er derfor viktig å få både sykdom og parasitter under kontroll, slik at man i størst mulig grad unngår bruk av miljøfarlige stoffer.