Bunntråling i Barentshavet

Publisert av Overvåkingsgruppen (sekretariat hos Havforskningsinstituttet) Lag rapport

Antall tråltimer i Barentshavet har blitt kraftig redusert i årene fra 1987 til 2016. Dette har sammenheng med en reduksjon i antall trålere, økt bestandsgrunnlag og en effektivisering av fisket, som igjen skyldes effektivisering av leteutstyr og redskap. Dette har bidratt til å redusere påvirkningen på havbunnen.

Fakta om trålfisket

Trålfiske som fisketeknikk har eksistert i ulike former helt siden middelalderen. I Norskehavet og Barentshavet hadde det internasjonale trålfisket et stort oppsving i årene etter andre verdenskrig. Siden den gang har trål vært det dominerende redskap når det gjelder fangst av bunnfisk i disse områdene. Dette gjelder særlig det internasjonale fisket som i det alt vesentlige foregår med trål.

Fram til midten av 1970-årene var det norske trålfisket i begrenset grad regulert. For å verne kystfisket mot norsk og utenlandsk trålfiske, opprettet Norge en særskilt fiskerigrense på 12 nautiske mil i 1961, som i all hovedsak stengte trålerne ute fra området innenfor 12 nautiske mil. Men først ved opprettelsen av en 200-mils økonomisk sone i 1977, som omfattet alle de viktigste fiskefeltene, ble det mulig å innføre et mer omfattende regelverk for å regulere det norske og internasjonale trålfisket. Dette gjaldt særlig tiltak som kvotebegrensninger for å begrense uttaket av fisk generelt og tekniske reguleringer med bestemmelser om minstemål og maskevidde i trålsekken for å unngå fangst av yngel og småfisk.

Andre tiltak har også bidratt til å sette rammer for trålfisket, blant annet ved at det i 1984 ble etablert et program for overvåkning av fiskefelt for å kunne stenge fiskefelt med for stor innblanding av yngel og småfisk i fangstene.

I Norge er deltagelsen i trålfiskeriene regulert med egne konsesjonsordninger, der hovedregelen er at trålfisket skal foregå utenfor 12 nautiske mil av grunnlinjene.

Fiskeredskapen trål

Trål er et kjegleformet fiskeredskap som dras gjennom vannet etter vaiere festet i fartøyet, og kan deles inn i to hovedtyper: bunntrål og pelagisk trål. Bunntrål kan videre deles inn i tre hovedgrupper: enkel-, dobbel- og trippeltrål osv. Bunntrål_skisse.jpg

Bunntrål er en redskap som dras gjennom vannet langs bunnen, der fangsten havner i trålposen bakerst i trålnoten.

Trålredskapen består av en trålnot med en trålpose (eller sekk) bakerst. Trålnoten er festet til sveipeliner som forbinder noten med to tråldører, – en på hver side av trålnoten. Disse holder trålnoten åpen horisontalt når den slepes gjennom vannet. Tråldørene er igjen er festet til et trålvarp (to vaiere) som knytter redskapen til fartøyet. Det er festet kuler til oversiden av trålnotens åpning som gir oppdrift (fløyt) til å holde noten åpen vertikalt. Undersiden av åpningen, grunntauet eller giret, består av et rockhopper-gir som er en kraftig tversgående vaier eller kjetting som går igjennom aksen på små og store gummihjul. Dette giret stabiliserer trålens bevegelse over bunnen, også i fiske på ujevn bunn.  De største tråldørene som benyttes i dag, veier opp mot 5 tonn og kan ha en størrelse på inntil 10 m2. Størrelsen på trålnoten og avstand bakover fra fartøyet vil variere med dyp og tråltype.

Trålredskapen har i årenes løp gjennomgått store forandringer, både med hensyn til størrelse og utforming, som kan variere mye. For enkelte fiskearter er det utviklet egne tråltyper. De viktigste faktorene i utviklingen av trålen har bl a vært fiskens adferd, bunnforhold, seleksjonsinnretninger (rist- og maskeseleksjon) og fartøyenes maskinkraft. Miljøhensyn har sammen med økte drivstoffutgifter bidratt til å utvikle lettere tråltyper. Slepefart under trålfiske varierer vanligvis mellom 1,5 – 5 knop, der mindre reketrålere har lavere fart enn større trålere.

Trålfisket er regulert av en rekke lover og årlige forskrifter. Noen av dem finner du under "Eksterne lenker" nederst på nettsiden.

Status og trend for bunntråling i Barentshavet

Målt i antall tråltimer har det vært en klar nedgang fra 1987 til 2014 i det norske trålfisket med bunntrål i Barentshavet, slik området er definert i forvaltningsplanarbeidet.

Tråltimer og fangst

Figuren under viser det samlede antall tråltimer, målt fra når trålen settes i sjøen til den trekkes. Den dekker i all hovedsak innsatsen i det norske trålfisket i Barentshavet etter torsk, sei, hyse og reke, inklusive bifangst av andre arter. Antall tråltimer som norske trålere brukte på fiske i Barentshavet per år sank fra en topp på vel 480 tusen timer i begynnelsen av perioden til vel 81 tusen timer i 2013. Innsatsen har økt noe de siste årene og lå i 2016 på et nivå i underkant av 119 tusen timer. Innsatsen i trålfisket etter reke kan under noe bedre økonomiske betingelsermuligens øke noe.

Tråltimer og  fangst_Barentshavet_figur.jpg

Tråltimer og fangst registert på norske trålere i Barentshavet. Fangst representerer summen i fangst av hovedartene torsk, hyse, sei og reke, inkl. bifangst av uer, blåkveite m.v.

Tallene fra 1987 til 2009 er basert på innsendte fangstdagbøker fra norske trålere. Grunnlaget for trålstatistikken ble endret i 2010 ved at den manuelle innsamlingen av fangstdagbøker ble erstattet av elektronisk innsendte fangstopplysninger. Problemer i forbindelse med innføring av elektronisk fangstdagbok i 2010 har ført til at datagrunnlaget er såpass mangelfullt at en har valgt å se vekk fra dette året. Ordningen med elektronisk fangstdagbok omfatter flere trålere fordi en del mindre reketrålere som bare sporadisk sendte inn papirutgaver av fangstdagboken, nå er kommet med.

Fangstene i figuren er basert på sluttseddelstatistikk som viser hva som årlig totalt har blitt fisket med bunntrål, der fangstene av torsk, hyse, sei og reke er de dominerende artene.

Årsaker til trendene

Nedgangen fra 1987 til 2013 skyldes i første rekke en sterk reduksjon i antall trålere, bl.a. som en følge av strukturtiltak for å redusere overkapasitet i flåten. Flåten består i dag av vesentlig større og mer moderne fartøy sammenlignet med 1987. Etter 2000 har nedgangen også sammenheng med redusert innsats i trålfisket etter reke, noe som skyldes redusert lønnsomhet grunnet lavere priser og økte drivstoffutgifter.

Trålaktiviteten vil påvirkes av størrelsen på de årlige kvoter, som igjen vil være en konsekvens av bestandssituasjonen for de kvotebelagte artene trålerne fisker på. Oppbygging av store bestander av torsk og annen bunnfisk har bidratt til en sterk økning i fangst per tråltime, og tilsvarende reduksjon i antall tråltimer. Trålaktiviteten i et havområde kan dessuten påvirkes av vær- og tilgjengelighet på fisk, dvs. hvor konsentrert den fiskbare del av bestanden står i havet. Disse forholdene kan således gi tilfeldige variasjoner fra år til år i fordelingen av den samlede trålinnsatsen mellom de tre havområdene, slik de er definert i forvaltningsplanarbeidet.

Siden 1987 har det også vært en betydelig teknologisk utvikling når det gjelder leteutstyr (sonarer og ekkolodd). Dette har gitt en betydelig økning i fangsteffektiviteten, og som således også har bidratt til å redusere antall tråltimer.

Fokus på reduksjon i drivstoffutgifter har bidratt til en utvikling av lettere trålredskap for å redusere tauemotstand, med redusert bunnpåvirkning som følge. Dette vil være en utvikling som forventes å fortsette.

Bedre navigasjonsutstyr har bidratt til å redusere sannsynligheten for kontakt med koraller og svamper, for å unngå unødig slitasje på redskapen samt unngå å forringe kvalitet og dermed det økonomiske utbyttet av fangsten.

Konsekvenser

Reduksjonen i antall tråltimer i Barentshavet har bidratt til å redusere påvirkningen på havbunnen i dette området. Den norske trålfangsten har utgjort om lag en femtedel av den samlede trålfangsten i Barentshavet. Selv om det må kunne legges til grunn tilsvarende utviklingstrekk i det internasjonale trålfisket som i det norske, gir indikatoren således ikke et dekkende bilde av hvilken effekt det samlede trålfisket kan ha på bunnfauna, bunnfauna som til nå bare i liten grad er kartlagt.

Generelt vil belastningen på havbunnen variere med utbredelsen til de fiskesortene det fiskes på. Den pågående kartlegging av havbunnen har ført til et forbud mot bunntråling i flere områder, som et tiltak for verne sårbare habitater (koraller mm).

Mer om overvåkingen

Vil du vite mer om hvordan overvåkingen skjer, kvalitet og usikkerhet ved dataene osv. kan du lese mer her: