Avrenning av tungmetaller fra nedlagte kisgruver

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Det finnes flere tusen steder i Norge der det har pågått gruvedrift. Områdene er spredt over store deler av landet, og det finnes spor etter tidligere tiders gruvedrift i samtlige fylker. De gruveområdene som har størst potensial for forurensning følges opp regelmessig.

Ulike metaller i avrenningen fra gruver

Sporene etter gruvedriften er svært forskjellige. Noen steder står store gruveanlegg igjen, andre steder er det bare noen sjakter, stoller eller steinhauger som forteller om gruvedriften. Gamle gruver og gruveavfall kan også være kulturminner, og mange nedlagte gruver omfattes av lokale historiske interesser.

Kobber, sink, kadmium , bly, jern og nikkel

I norsk gruvevirksomhet har metallene kobber, sink, kadmium , bly, jern og nikkel vært særlig aktuelle. Konsentrasjonen i avrenningen fra gruvene avhenger av malmtyper og deponeringsforhold. Vanligvis er det høyest konsentrasjoner av jern, kobber og sink i avrenningen.

Kobber som regel største forurensningskilde

Kobber er som regel det metallet som har størst betydning i forurensningssammenheng. Kobber er akutt giftig for vannlevende organismer, og er av stor betydning for livsvilkår og reproduksjon av fisk. I sigevannet fra en avfallstipp ved en kobbergruve kan vi finne svært høye kobberkonsentrasjoner. Avfallstippen vil ofte være en vesentlig kilde til forurensningen fra gruveområdet.

Kartet viser Løkken Gruber, som er det gamle gruveområdet som har størst forurensningspotensial i Norge. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere. Du kan også gå til Mer kart og funksjoner for å utforske de andre store gruveområdene.

To typer jern i sigevann

I sigevann fra gruveområder kan jern forekomme i to tilstandsformer; som toverdig eller treverdig jern. Jernet vil ofte være toverdig. Vannet er da fargeløst og ofte sterkt surt, med en pH-verdi på mindre enn tre. Etter hvert som sigevannet fortynnes i en nærliggende bekk, øker pH-verdien og jernet oksideres til treverdig og felles ut. Dette er synlig som okerutfellinger. Vi kan da se et gulbrunt belegg.

Gruveforurensning kan skade økosystemet

Når surt, tungmetallforurenset vann fra gruveområder kommer ut i vassdragene, kan det få skadelige konsekvenser. Elver, innsjøer og våtmarksområder påvirkes lett av slik forurensning, og forurensningen kan ha negative effekter på store deler av økosystemet.

For mye kobber kan skade fisk og annet liv i vassdragene

Fisk vil kunne overleve i et vassdrag med kobberinnhold på 10 til 15 mikrogram per liter. I noen tilfeller er det funnet gode fiskeforekomster i vassdrag med kobberinnhold på 30 til 50 mikrogram kobber per liter. Forskjellige fiskearter har ulik toleranse overfor metaller. Laksen er sannsynligvis den av våre fiskearter som tåler tungmetaller dårligst.

Spesielt følsomme virvelløse dyr og begroing kan påvirkes ved enda lavere kobberkonsentrasjoner enn 10 mikrogram per liter.

Vassdrag i områder som drenerer mineralholdige bergarter vil normalt ha høye bakgrunnsverdier av metaller, spesielt kobber og sink. I disse vassdragene må vi akseptere høyere metallkonsentrasjoner enn i andre vassdrag.

Avrenningen av tungmetaller varierer

Avrenning av tungmetaller fra kisgruveområder vil kunne variere fra år til år. Dette skyldes i stor grad naturlige variasjoner i nedbørsmengder og temperatur. Store nedbørsmengder vil som oftest føre til at avrenningen av tungmetaller øker, og at mer tungmetaller havner i vassdragene.

Erfaringsmessig vil store deler av den totale årsavrenningen av tungmetaller fra gruveområder komme i forbindelse med vårflommen.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

Mange tiltak er gjennomført, behov for nye vurderes noen steder

Målet for arbeidet med nedlagte gruver er at utslipp av kobber skal reduseres, slik at kobberkonsentrasjonen er rundt 10 mikrogram per liter i nærmeste vassdrag. Målet skal sikre at biologisk liv opprettholdes til tross for avrenning fra gruveområdet. Det er tatt utgangspunkt i kobberkonsentrasjonen, fordi kobber er en akuttvirkende gift for vannlevende organismer. Kobberkonsentrasjonen er derfor av stor betydning for fiskens livsvilkår og reproduksjon.

Ni gruveområder prioritert for tiltak

De ni gruveområdene som har størst potensial for forurensning følges opp regelmessig. Dette dreier seg om Folldal Verk, Grong Gruber, Killingdal gruve, Kjøli gruve, Løkken Gruber, Nordgruvefeltet, Skorovas Gruber, Storwartzområdet og Sulitjelma Gruber. Av disse er det Løkken Gruber som har størst forurensningspotensial. Det er gjennomført tiltak ved alle de ni gruveområdene bortsett fra Storwartzfeltet, hvor det er store kulturminneinteresser.

Det første organiserte arbeidet i de prioriterte områdene startet i 1989/90 ved Kjøli gruve. Fra et tiltak settes i gang til det avsluttes, kan det gå fra noen få måneder til flere år. Deretter følger en overvåkingsperiode for å dokumentere tiltakets effektivitet.

Noen av tiltakene har vært svært vellykkede. I andre tilfeller kreves ytterligere tiltak for å nå målsettingene.

Å unngå inngrep kan være en løsning

For å begrense forurensningsproblemene i tilknytning til nedlagte kisgruver er det viktig å unngå situasjoner som kan føre til spredning av forurensede masser og økt vanngjennomstrømning. Det beste tiltaket kan være å unngå inngrep.

La avfallsmassene ligge

Avfallsmasser fra gamle kisgruver kan se velegnet ut for både veibygging og masseutfylling, eller som tilslagsmateriale i betong og asfalt. Disse avfallshaugene bør likevel få ligge i fred, slik at forurensningen ikke øker eller spres. Avfallsmassene kan også være uegnet til byggeformål. Betong laget av svovelholdige masser kan for eksempel smuldre opp etter kort tid.

Unngå at vann renner gjennom området

Det er viktig å hindre at overflatevann strømmer gjennom områdene og river med seg masser og forurensning. Endring av vassdrag eller grunnvannsnivå i områder med kisgruver kan medføre økt forurensning.

Vann fra gruveområder bør ikke brukes til drikkevann eller vanning.

Tilgang på luft må hindres

Tildekking av masser med duk og/eller tett morene og oppfylling av gruveganger med vann bidrar til å stanse oksydering og syredannelse.

Ta kontakt med fagfolk

Ta kontakt med Direktoratet for mineralforvaltning eller Miljødirektoratet i forkant, hvis det er nødvendig å iverksette tiltak eller inngrep ved gamle kisgruver.