Baselkonvensjonen

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Baselkonvensjonen skal beskytte mennesker og miljø mot negative effekter fra farlig avfall. Konvensjonen regulerer grensekryssende transport av farlig avfall. Landene som har sluttet seg til konvensjonen forplikter seg også til  sluttbehandle og håndtere farlig avfall på en miljømessig forsvarlig måte.

Baselkonvensjonen skal hindre ulovlig forsendelse av farlig avfall

Arbeidet med å utforme Baselkonvensjonen startet i 1989, og konvensjonen trådte i kraft i 1992. Bakgrunnen for den internasjonale avtalen var flere uheldige hendelser knyttet til økt transport av farlig avfall over landegrensene i 1980-årene.

Nye og strengere miljøkrav i industrialiserte land på denne tiden førte til en sterk økning i mengden farlig avfall som oppstod, fordi kategorien omfattet flere typer avfall enn tidligere. Siden kostnadene forbundet med håndtering av farlig avfall er høyere enn for annet avfall, førte dette til at aktørene så etter rimeligere måter å kvitte seg med avfallet på.

Mange aktører fraktet derfor farlig avfall til fattigere land, både i og utenfor Europa. Disse landene hadde ikke tilstrekkelige anlegg til å behandle avfallet på miljømessig forsvarlig måte. Når dette ble avdekket førte det til stort internasjonalt press for å få i stand en internasjonal avtale som forbød slik virksomhet.

Norge ratifiserte Basel-konvensjonen i 1990. Flere land har etter hvert knyttet seg til konvensjonen, som nå har 174 medlemsland.

Konvensjonen har to grunnpilarer 

1. Baselkonvensjonen regulerer grensekryssende transport av farlig avfall. Det er innført en pliktig notifikasjonsprosedyre mellom medlemslandene for grensekryssende transport av farlig avfall.

Det er i utgangspunktet ulovlig å sende farlig avfall fra et land som har ratifisert konvensjonen til et land som ikke har ratifisert konvensjonen, med mindre det finnes en spesiell avtale på forhånd. Bestemmelsen om notifisering, som kalles "prior informed consent", er tatt inn i konvensjonen for å begrense transporten av farlig avfall til fattige land i størst mulig grad.

2. Medlemslandene forplikter seg til å sluttbehandle og håndtere farlig avfall på en miljømessig forsvarlig måte. Det forventes at medlemslandene skal behandle avfallet i nærheten av der det oppstår og redusere grensekryssende transport av farlig avfall.

Landene skal også søke å hindre at farlig avfall oppstår. Streng kontroll av farlig avfall er viktig: fra avfallet oppstår, til det lagres, transporteres, behandles, gjenbrukes, gjenvinnes og sluttbehandles.

Forbud mot å eksportere farlig avfall til land under utvikling

I 1994 ble et viktig tillegg til konvensjonen vedtatt, det som omtales som BAN amendment. Tillegget er et forbud mot å eksportere farlig avfall fra industrialiserte land til land under utvikling. Tillegget har ikke trådt i kraft enda. På Basel-konvensjonens partsmøte i 2011 ble medlemslandene enige om hvor mange ratifiseringer som trengs før forbudet trer i kraft. 

I dag mangler 12 land for en slik ikrafttredelse, men det forventes at forbudet trolig kan tre i kraft internasjonalt om noen år. Norge og EU har allerede et slikt forbud

Eksempler på farlig avfall som reguleres av Baselkonvensjonen:

  • oljeholdig avfall
  • blybatterier
  • persistente organiske stoffer (POPs)
  • polyklorinerte bifenyler (PCB)
  • kjemikalieavfall fra industriell virksomhet

Noen andre områder Baselkonvensjonen har involvert seg i:

  • håndtering av elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall) som mobiltelefoner og datamaskiner
  • skip som skal til opphugging
  • håndtering av kvikksølvavfall og asbestavfall
  • ulovlig dumping av farlig avfall