Forsuringsproblemet i Norge i dag gir redusert vannkvalitet i vann og vassdrag i Sør-Norge, spesielt på Sørlandet. Dette har ført til at mange fiskebestander er redusert eller har gått tapt. Også annet dyre- og planteliv er påvirket av sur nedbør.

• Gå til interaktivt kart

Svovel bidrar mest til forsuring i Norge

Avsetning av svovel er fortsatt av størst betydning for forsuringen i Norge. Det største nedfallet av svovel kommer dessuten over de mest følsomme områdene i Sør-Norge. Siden svovelutslippene reduseres raskere enn nitrogenutslippene, øker den relative betydningen av nitrogen som forurensningskilde.

Nitrogen kan føre til overgjødsling og endringer i vegetasjon

Nitrogen har en mer kompleks økologisk påvirkning på naturen enn svovel, fordi nitrogen også kan virke som gjødsel og skape overgjødsling. Det meste av nitrogenet som avsettes blir tatt opp av planter eller bundet i jordsmonnet. Det nitrogenet som ikke tas opp av planter eller bindes i jorda vil til slutt havne i fjordene våre. Her vil nitrogenet bidra til gjødsling og økt algevektst.

• Se kart som viser avsetning av svovel og nitrogen i Norge

Lav tålegrense i Sør-Norge

Naturens tålegrense er et uttrykk for hvor mye forsuring naturen tåler. Det er en nær sammenheng mellom overskridelser av naturens tålegrenser og skader på naturmiljøet. I Norge er ferskvann mest følsomt for forsuring. Tålegrensene for vannforsuring er satt i forhold til skader på ørret. Områder i Sør-Norge har lav tålegrense for forsuring, fordi jordsmonnet er tynt og berggrunnen består av sure bergarter som gneis og granitt.

• Les mer om overskridelser av naturens tålegrenser

Laksen på Sørlandet har forsvunnet

Sur nedbør er fortsatt en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet i ferskvann i Norge. Mer enn 15 000 fiskebestander er utdødd eller er påvirket av forsuring. 25 laksestammer er tapt, og minst 20 andre er påvirket.

Mindre skader på skogen i Norge

På 1980-tallet førte sur nedbør til omfattende skogdød i grenseområdene mellom daværende Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Polen. Frykten for tilsvarende skader i Norge var stor, og i 1984 ble det opprettet et eget overvåkingsprogram for skogskader.

Det ser ut til at den norske skogen har tålt nedfallet av svovel og nitrogen. Etter en nedgang i skogens vitalitet (målt som kronetetthet) på 1990-tallet, har forholdene bedret seg. De siste årene har skogen i Norge hatt en stabil helsetilstand.

Store økonomiske tap

Skader på fisk og skog fører til betydelige samfunnsøkonomiske tap. De siste årene er det brukt over 80 millioner kroner årlig til kalking av vassdrag. I tillegg til virkningene på naturen gir sur nedbør skader på materialer og kulturminner, som bygninger, skulpturer og bergkunst. Forsuringen medfører derfor store samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Sur nedbør er først og fremst et resultat av forbrenning av fossilt brensel. Rundt 90 prosent av svovelnedfallet og 80 prosent av nitrogennedfallet i Norge kommer fra andre land. Utslipp i Storbritannia, Tyskland og Polen har vært blant de kildene som har bidratt mest. Utviklingen i Europa er derfor viktig for omfanget av sur nedbør i Norge.

De europeiske svovelutslippene har blitt kraftig redusert de siste 20 - 30 årene.Dette skyldes i stor grad installasjon av renseanlegg, samt overgang fra kull til mer svovelfattige brensler. Transportbruken har stor betydning for utslippene av nitrogen.

Kraftverk, industriprosesser, spesielt metallurgisk industri, og transport er de viktigste kildene til utslipp som fører til sur nedbør.

Reduserte tilførsler av svovel og nitrogen til Norge

Tilførslene av svovel og nitrogen til Norge har avtatt i takt med at utslippene i Europa har gått ned. Reduksjonen i totalt nedfall av nitrogen (sum av oksidert og redusert nitrogen) har vært betydelig lavere enn for svovel. Det er flere grunner til det:

• de skadelige effektene av nitrogen kom ikke i fokus like tidlig som for svovel
• internasjonale avtaler for reduksjon av nitrogen ble inngått på et senere tidspunkt
• kildefordelingen og mulighetene for å sette i gang tiltak for å redusere utslippene av nitrogen er forskjellig fra svovel

I 1980 var den samlede avsetningen av svovel i Norge i underkant av 200 000 tonn. I 2008 var den ca 33 000 tonn, en nedgang på over 80 prosent.

I 1980 var den samlede avsetningen av nitrogen i overkant av 100 000 tonn. I 2008 var den ca. 61 000 tonn. Dette er en nedgang opp mot 40 prosent. Sett under ett ble ikke utslippene av nitrogen i Europa redusert før etter 1990. I 1990 var nitrogentilførselen til Norge større enn i 1980. Fra 1990 til 2008 ble tilførslene mer enn halvert, fra 130 000 tonn til 61 000 tonn.

Reduksjon i utslippene av svovel og nitrogen i Norge

Utslipp av svoveldioksid i Norge kommer hovedsakelig fra metallproduksjon, stasjonær forbrenning og andre industriprosesser. Utslippene er betydelig redusert siden 1970-tallet, da utslippene var i størrelsesorden 150 000 tonn per år. I 2009 var utslippene ca. 16 000 tonn.

Kysttrafikk, fiske, oljevirksomhet og veitrafikk er de viktigste kildene til utslipp av nitrogen. I 2009 var utslippene ca. 190 000 tonn, som er 15 prosent lavere enn i 1990.

Sur nedbør er et grenseoverskridende problem i de fleste land i Europa, og derfor har landene gått sammen om å redusere de totale europeiske utslippene av svovel og nitrogen.

Forpliktende internasjonale avtaler

De fleste europeiske land har forpliktet seg til å redusere sine utslipp av forsurende komponenter gjennom konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger. Flere forpliktende protokoller er undertegnet, blant annet Gøteborgprotokollen, som trådte i kraft i 2005. Denne protokollen har fastsatt hvor store reduksjonene i utslipp av svovel og nitrogen i Europa skal være (fram til år 2010).

Norge har forpliktet seg til å redusere utslippene av svoveldioksid til maksimalt 22 000 tonn. Norge skal ikke slippe ut mer enn 156 000 tonn nitrogenoksider (NOx) og 23 000 tonn ammoniakk (NH3). Målene for svoveldioksid og ammoniakk ble nådd i 2006. Målet for nitrogenoksid ble ikke nådd. Utsklippet i 2010 var 189 000 tonn, ca 20 prosent over utslippsmålet.

Kalking er et viktig tiltak

Kalking av vassdrag er et viktig tiltak for å bøte på skadene. Hensikten er å få tilbake dyrelivet i vassdragene.

Kalking skjer enten ved spredning med båt og/eller helikopter én gang per år, eller ved bruk av kalkdoserere som tilfører kalk kontinuerlig og justerer kalkmengden ut fra pH og vannføring i vassdraget.

Kalkmengden kan variere fra noen få tonn og opp til flere hundre tonn. Årlig spres opp mot 50 000 tonn kalk i norske vassdrag og innsjøer. Kalkingen er mest omfattende i Telemark, Agderfylkene og Rogaland.

• Se kart som viser laksevassdrag som kalkes i Sør-Norge