Det internasjonale samarbeidet om beskyttelse av ozonlaget startet med Wienkonvensjonen i 1985. To år senere ble Montrealprotokollen undertegnet. Disse to internasjonale avtalene er hittil de eneste som er undertegnet av alle verdens land. Omlag 98 prosent av de ozonreduserende stoffene har blitt faset ut siden avtalene ble underskrevet.
Montrealprotokollen har konkrete mål med tidspunkt for reduksjon og stans av hvert enkelt ozonreduserende stoff. Protokollen er utarbeidet i regi av FNs miljøprogram, UNEP.
Protokollen er endret fire ganger og kravene har blitt skjerpet underveis. Alle verdens land har ratifisert Montrealprotokollen av 1987. Senere endringer i protokollen er ratifisert av færre land.
Rask reduksjon i utslipp av ozonreduserende stoffer globalt
Verdenssamfunnets oppfølging av Montrealprotokollen har medført en rask reduksjon av utslippene. Siden ozonreduserende stoffer har lang levetid i atmosfæren, tar det likevel lang tid før ozonlaget er tilbake på samme nivå som før 1980.
Selv om over 98 prosent av de ozonreduserende stoffene er faset ut, er det fremdeles noen utfordringer knyttet til håndtering av de stoffene som ikke lenger er i bruk, og utfasing av de siste stoffene som fortsatt er i bruk, spesielt HKFK.
U-land har flere års utsettelse
U-landene har 10 års utsettelse for sine utfasingsplaner av ozonreduserende stoffer i forhold til kravene for i-land. Mens i-landene for eksempel stanset bruken av KFK fra 1996, stanset u-landene bruken i 2010. U-landene stoppet også bruk av flere av de andre ozonreduserende stoffene i 2010. Overgangen til ertatningsstoffer synes å gå bra for de aller fleste landene.
Montrealprotokollen har en økonomisk støtteordning til u-land som skal bistå landene økonomisk og teknisk med utfasing av ozonreduserende stoffer. Mer enn 2,5 milliarder dollar er overført til u-landene gjennom denne ordningen.