Den delen av stratosfæren hvor det finnes mest ozon kalles ozonlaget. Ozonlaget er ca. 15 til 35 km over bakken. 90 prosent av all ozon i atmosfæren finnes her. Ozon produseres og brytes ned kontinuerlig i en naturlig prosess. Utslipp av ozonreduserende stoffer har forstyrret denne balansen.

Langsom forbedring til 2050 -2070

Når utslippene av ozonreduserende stoffer reduseres endres konsentrasjonene først i den nedre delen av atmosfæren (troposfæren). Overvåkingsresultater rundt i verden viser at konsentrasjonene av de fleste ozonreduserende stoffene nådde sitt maksimum rundt 1995, og at de har begynt å minke sakte de senere årene|.

Dersom alle land følger kravene i Montrealprotokollen, med alle vedtatte endringer, forventes det at konsentrasjonen av ozonreduserende stoffer vil være tilbake på 1979-nivået i 2050. Ozonlaget forventes å være nærmest restituert i 2050 - 2070. Virkningen av økt drivhuseffekt og utslipp av metan og lystgass kan imidlertid påvirke gjenoppbyggingen av ozonlaget, men det er usikkert hvordan.

Det er klor og brom som er de aktive komponentene ved nedbryting av ozon. Disse frigjøres under nedbryting av ozonnedbrytende stoffer som haloner og KFK. Nivået av klor i stratosfæren forventes å ha nådd sin topp rundt 2005, mens nivået av brom forventes å stige noe mer før det begynner å falle.

Til tross for en omfattende reduksjon av produksjon av produkter som inneholder ozonreduserende stoffer tar det tid før konsentrasjonen av klor og brom i stratosfæren vil gå ned. Dette har sammenheng med stoffenes lange levetid i stratosfæren. I tillegg fortsetter utslipp i form av lekkasje fra store mengder eldre kjøleutstyr og isolasjonsprodukter lenge etter at produksjonen har stoppet. 

Ozonlaget over Norge har stabilisert seg, men er fortsatt tynnere enn i 1979

Norsk institutt for luftforskning (NILU) måler kontinuerlig ozonlagets tykkelse over Oslo og Andøya på oppdrag fra Klima- og forurensningsdirektoratet.

Resultatene tyder på at ozonlaget var på sitt tynneste i perioden 1988-1997, og at ozonlaget i har begynte å stabilisere seg etter dette. Både i Oslo og på Andøya er det imidlertid store variasjoner, både fra år til år og i løpet av året. Disse store variasjonene er typiske for ozonlaget på høye breddegrader, spesielt i Arktis, og er med på å gjøre trenden mer usikker enn på lavere breddegrader. 

Selv om gjennomsnittsverdiene tyder på en stabilisering av ozonlaget har vi de senere årene sett en større hyppighet av sterk ozonnedbryting om vinteren/våren. Dette har sammenheng med ekstremt lave temperaturer i de høyere delene av atmosfæren (stratosfæren).

Innholdet av klor- og bromkomponenter i atmosfæren ser ut til å ha stabilisert seg og vi kan forvente en nedgang de kommende tiårene. Likevel vil det ennå i mange år være nok av disse stoffene til å gi kraftig nedbrytning av ozon når temperaturene i stratosfæren blir meget lave. Slike ekstremt lave temperaturer i den arktiske stratosfæren var sjeldne tidligere, men dette ser ut til å skje hyppigere.

En mulig årsak til de lave temperaturene i stratosfæren kan være økt drivhuseffekt som forhindrer transport av varme oppover fra atmosfærens lavere luftlag (troposfæren). Effekten av økte utslipp av klimagasser på stratosfærens temperatur og kjemi er imidlertid komplisert og den videre utviklingen av ozonlaget i Arktis er mer usikker enn på lavere breddegrader.

Størst ozonreduksjon over polare strøk

På grunn av perioder med ekstremt lave temperaturer i stratosfæren, er ozonreduksjonen størst over polare strøk. Slike ekstremt lave temperaturer oppstår oftere i Antarktis enn i Arktis. I Antarktis oppstår det et stort område med meget tynt ozonlag om våren, også kjent som "ozonhullet".

Selv om ozonnedbrytingen i Arktis er mindre enn i Antarktis er den likevel betydelig. I Arktis rammes også mange flere mennesker av økt UV-stråling enn i de nærmest ubebodde områdene i sør. Forsterkning av drivhuseffekten kan øke faren for dannelse av ozonhull i nordområdene i fremtiden.

Reduksjon i ozonlaget fører til at større doser skadelig ultrafiolett stråling (UV-B) når jordoverflaten.

Økologiske effekter

Økt UV-stråling kan føre til skader på planter og dyr. Skader på planter vil kunne gi reduserte avlinger og svikt i matvareproduksjon. Havets økosystemer vil også kunne skades. Dette kan blant annet ramme planteplankton. De polare marine økosystemene ligger i de områdene hvor UV-stråling forventes å øke mest.

Helseeffekter

Økt UV-stråling kan svekke immunsystemet og faren for hudkreft og infeksjonssykdommer øker. Det er også økt fare for skader på øynene, spesielt grå stær.

Effekter på materialer

Materialer vil brytes ned raskere utendørs, spesielt plast. Generelt får utendørsmaterialer kortere levetid.

De stoffene som har størst ozonreduserende effekt er KFK og haloner. Tidligere ble KFK og haloner brukt i stor utstrekning over hele verden. I 1986 ble var forbruket av KFK rundt 1,1 million tonn. Disse stoffene er nå forbudt i alle industrialiserte land.

Bruksområdene var mange og omfattet drivgass i spraybokser, blåsemiddel i skumplast og kuldemedium i kjøle- og fryseanlegg. I tillegg ble stoffene brukt som løsemiddel, til tøyrens og til brannslukning. Stoffene var mye brukt fordi de er lite giftige, svært stabile, ikke brennbare og dessuten billige å produsere. Men nettopp det at stoffene er så stabile, viste seg å være fatalt for jordens ozonlag.

HKFK har en mye lavere ozonreduserende evne enn KFK og ble tatt i bruk som erstatningsstoff etter at KFK ble forbudt. Bruken av HKFK økte mye etter dette, men har i flere år blitt regulert gjennom en utfasingsplan. Fra og med 1. januar 2010 er det ikke lenger tillatt å importere og bruke HKFK i Norge.

Det produseres ikke ozonreduserende stoffer i Norge. De stoffene som brukes, er importert. Fra 1986 til 2009 ble forbruket av ozonreduserende stoffer i Norge redusert med mer enn 99 prosent.

I 2009 importerte Norge rundt 291 tonn HKFK. De øvrige ozonreduserende stoffene brukes til laboratorieformål eller som innsatskjemikalie i industrien. Denne bruken medfører ikke utslipp av betydning.

Norge har oppnådd gode resultater i reduksjon og stans i bruk av ozonreduserende stoffer, og oppfyller alle forpliktelser i Montrealprotokollen og EUs reduksjonsmål. All import og eksport av ozonreduserende stoffer ble forbudt fra 1. januar 2010.

Montrealprotokollen

Alle verdens land har ratifisert Montrealprotokollen av 1987 om vern av ozonlaget. Senere endringer i protokollen er ratifisert av færre land. Montrealprotokollen har konkrete mål med tidspunkt for reduksjon og stans av hvert enkelt ozonreduserende stoff. Restitueringen av ozonlaget avhenger av at alle land følger opp bestemmelsene i Montrealprotokollen.

FNs miljøprogram, UNEP, har beregnet at uten Montrealprotokollen ville mengden av ozonreduserende gasser i stratosfæren i år 2050 ha vært 5 ganger større enn i dag. UV-B strålingen på jorden ville vært dobbelt så sterk på midlere breddegrader på nordlige halvkule og fire ganger så sterk på sørlige halvkule. Forekomsten av hudkrefttilfeller ville ha økt med millioner av tilfeller.

• Les mer om Montrealprotokollen

Norge følger EUs mål for reduksjon

Norges mål for reduksjon og stans av forbruket av ozonreduserende stoffer ble skjerpet etter at EU 29. juni 2000 vedtok en ny og strengere forordning om ozonreduserende stoffer. EUs forordning krever raskere reduksjon enn Montrealprotokollen.

Innføring av EU's regelverk i Norge skjedde fra 1. januar 2003, med en egen forskrift for ozonreduserende stoffer. Fra 1. juli 2004 ble denne erstattet av produktforskriften.