Jordens klima har endret seg merkbart i løpet av de siste drøyt hundre årene. Målinger viser at middeltemperaturen har økt med ca. 0,74°C.

Grafen viser at middeltemperaturen varierer mye fra år til år. Værfenomener som El Niño og La Niña samt kortvarige endringer i solas strålingsintensitet antas å være viktige årsaker til disse variasjonene.

Gjennomsnitt for flere år gir grunnlag for mer mer robuste konklusjoner, enn variasjoner fra år til år. Den langsiktige trenden de siste hundre årene har vært en stigning. Tiåret 2000-2010 var varmere enn 1990-årene, som igjen var varmere enn 1980-årene. I følge NOAA var årene 2005 og 2010 de varmeste med 0,64°C over gjennomsnittet for perioden, mens 2011 var det 11. varmeste året.

Temperaturendringene i ulike deler av verden kan ha forskjellig fortegn. Hvis vi ser på 2011 var den globale middeltemperaturen relativt lav i forhold til de seneste årene, mens i Norge som helhet føyer 2011 seg inn i rekken av de varmeste årene som er registrert.

• Se kart over temperaturavvikene for 2011, produsert av NASA

Menneskeskapte klimaendringer

FNs Klimapanel regner det som meget sannsynlig - mer enn 90 prosent sannsynlig - at mesteparten av klimaendringene de siste 50 årene er menneskeskapte. Det er også meget sannsynlig at gjennomsnittstemperaturen på den nordlige halvkule var høyere i perioden 1950 - 2000 enn i noen annen femtiårsperiode de siste 500 årene.

Konsentrasjonen av de naturlige klimagassene CO2, metan og lystgass i atmosfæren har økt markant som et resultat av menneskelig aktivitet siden 1750, og overstiger nå langt de førindustrielle verdiene. Dette har økt atmosfærens drivhuseffekt, og regnes som hovedårssaken til den globale oppvarmingen.

De fleste utslippsscenariene fra klimapanelet viser vekst i CO2-utslippene utover i det 21. århundret. Dette vil gi fortsatt vekst i konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Klimapanelet har beregnet at dette vil føre til en økning i den globale middeltemperaturen på så mye som mellom 1,1°C og 6,4°C innen 2100, og en økning i havnivået på mellom 18 og 59 cm.

• Les mer om globale klimaendringer

Globale klimaendringer kan medføre alvorlige økologiske og helsemessige konsekvenser, og også få store økonomiske ringvirkninger.

For økosystemer vil klimaendringene kunne komme raskere enn systemene klarer å tilpasse seg. Det vil være en fare for at en rekke truede arter utryddes. Regionale endringer i nedbørsmønstre vil endre vilkårene for jordbruket. Ekstreme værforhold som storm og flom kan få endret hyppighet og styrke. Sykdommer som malaria og tropefeber kan forflytte seg til nye områder som en konsekvens av varmere klima.

Tap av landareal og risiko for flom

Økninger i havnivået vil føre til tap av landareal og økt risiko for flom. Mange av verdens mest mangfoldige og produktive økosystemer ligger nær kysten. I de fleste land er det også ved kysten vi finner de største befolkningskonsentrasjonene.

Anslagsvis halvparten av verdens befolkning bor i kystsonene, og mye av den økonomiske aktiviteten er konsentrert her. Hvis havnivået stiger med en meter, vil så mye som 80 prosent av Marshall-øyene og 17 prosent av Bangladesh forsvinne under vann.

Værforholdene mer ekstreme

Det forventes at naturkatastrofene vil øke både i grad av alvorlighet og hyppighet i årene framover. Slike naturkatastrofer vil kunne ha store demografiske konsekvenser og føre til stor sosial uro.

Utviklingsland mest sårbare

Utviklingsland er generelt mer sårbare enn industriland. Dette skyldes både at de fleste utviklingsland ligger i de regionene som er mest utsatt for de negative virkningene av klimaendringer, og at de har mindre ressurser til å takle konsekvensene av klimaendringer.

• Les mer om konsekvenser av globale klimaendringer

Klimaendringene er vevd tett sammen med samfunnsutviklingen. Hvor mye mennesker påvirker klimaet avhenger blant annet av befolkningsvekst, forbruksmønster, energiforbruk og transportbruk.

Mer enn 9 milliarder mennesker i 2050

Folketallet i verden er mer enn fordoblet siden 1950. Framskrivninger gir et anslag på over 9 milliarder mennesker i år 2050, før veksten flater ut. Befolkningsveksten er ujevnt fordelt, og det forventes at 95 prosent av veksten kommer i utviklingslandene.

Endret forbruksmønster og økonomisk vekst gir større miljøbelastning

Utviklingen i dagens forbruksmønster er langt fra bærekraftig. De industrialiserte landene har et særskilt ansvar for å endre dette mønsteret. I vår del av verden har forbruket økt jevnt i takt med inntektsnivå og levestandard. De grunnleggende behovene våre er dekket, og er endret i retning av høyere kvalitet og mer luksus.

Liberaliseringen av verdenhandelen har ført til økt vekst i den totale vare- og tjenesteproduksjonen. Dette kan igjen føre til bedre velferd for verdens befolkning, men vil også bidra til økt transport, økt forbruk av ressurser, økte belastninger på det biologiske mangfoldet og økte utslipp av forurensende stoffer og klimagasser.

Liberaliseringen bidrar også til flytting av forurensende industri til land med mindre strenge utslippskrav. For at liberaliseringen skal ha en positiv nettovirkning på miljøet, må den følges av en tilstrekkelig kraftfull miljøvernpolitikk, globalt og nasjonalt.

De gassene som først og fremst bidrar til drivhuseffekten er CO2, metan, lystgass og fluorholdige gasser. Konsentrasjonen av disse gassene i atmosfæren er nå den høyeste som har vært registrert de siste 650 000 årene.

I følge FNs klimapanel sin fjerde hovedrapport fra 2007 vil konsentrasjonen fortsette å øke. Hvor stor økningen blir vil blant annet avhenge av utviklingen i utslippene. Veksten i utslippene har fortsatt etter 2007, med et lite avbrekk i forbindelse med den økonomiske krisen.

Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren har økt etter 2007, men ikke med samme hastighet som utslippene. Dette skyldes at rundt halvparten av de menneskeskapte utslippene av CO2 blir tatt opp av økosystemene i havet og jord/vegetasjon.

• Søk på klimagassutslipp fra ulike land hos Klimakonvensjonen
• Finn flere figurer hos Global Carbon Project

Klimaendringer er et globalt miljøproblem som krever forpliktende globalt samarbeid. Dette samarbeidet skjer innenfor rammen av FNs klimakonvensjon.

Kyotoavtalen

Klimakonvensjonen omfatter Kyotoavtalen som gir utslippsforpliktelser for industrilandene. Det forventes at avtalen vil føre til at industrilandenes samlede utslipp av de viktigste klimagassene reduseres med 5 prosent under 1990-nivå i en forpliktelsesperiode som går fra 2008 til 2012.

Den prosentvise størrelsen på forpliktelsene varierer fra land til land. Norge har forpliktet seg til å ikke øke utslippene med mer enn 1 prosent fra 1990 til 2008-2012.

Kyotoavtalen trådte i kraft 16. februar 2005. I alt 192 land samt EU har sluttet seg til avtalen. USA, som er et av de landene som har høyest utslipp av klimagasser per innbygger i verden, har valgt å stå utenfor.

Tekniske tiltak - mer fundamentale tiltak

Virkemidlene som brukes i klimasammenheng bærer preg av at dette er en kompleks problemstilling som berører mange deler av samfunnet. I stor grad er det fokus på tekniske tiltak. Det er innenfor dette feltet det er mest realistisk å få utrettet noe på kort og mellomlang sikt.  

En løsning på klimaendringene som miljøproblem ville imidlertid trolig kreve mer fundamentale tiltak som griper inn i måten store deler av samfunnet er organisert på.