Nesten alt norsk avfall behandles her i landet. Noen typer farlig avfall, for eksempel blyholdige batterier, krever spesielt tilpasset teknologi for å kunne bli forsvarlig gjenvunnet eller destruert. Dette avfallet blir eksportert hvis Norge mangler riktig behandlingsteknologi, eller hvis vi ikke har tilstrekkelig behandlingskapasitet.

Mesteparten av det ordinære avfallet vi eksporterer går til materialgjenvinning eller energiutnyttelse i EU-land. Noen prosessbedrifter, både i Norge og i utlandet, har spesialisert seg på behandling av visse typer avfall. Disse importerer avfall fra hele verden.

Import og eksport av avfall skaper konkurranse og åpner for flere behandlingsmuligheter for avfallet. Dette kan bidra til bedre utnyttelse av ressursene i avfallet. Samtidig fører import og eksport av avfall til økt transportbehov og energibruk.

Illegal eksport av avfall

Illegal eksport av avfall forekommer, og slik eksport fra Norge til mindre ressurssterke land har blitt avdekket av myndighetene.

Det er forbudt å eksportere brukte gjenstander som er i dårlig stand eller inneholder forbudte stoffer til utviklingsland. Mange mindre ressurssterke mottakerland kan ikke sikre tilfredsstillende avfallsbehandling. Eksport av avfall som inneholder forbudte stoffer kan dermed representere en fare for helse og miljø dit de kommer.

Når myndighetene oppdager ulovlig eksport av avfall i Norge blir avfallet stanset. Dersom myndighetene oppdager ulovlig eksport i transittland skal avfallet sendes tilbake til avsenderlandet for behandling.

Transport av avfall over grensene påvirkes av markedspriser. Både avgiftsystemene og andre kostnader varierer fra land til land. Kostnadene ved avfallsbehandling vil være med på å avgjøre hvor en eksportør ønsker å sende avfallet sitt.

Noen avfallstyper kan bare gjenvinnes i spesialiserte bedrifter. For disse avfallstypene har det oppstått et eget marked hvor et fåtall bedrifter konkurrerer om avfall fra mange land. Noen norske avfallsimportører er slike nisjebedrifter.

Eksport av avfall har økt betydelig siden 2002. Det meste av avfallet går til energiutnyttelse i Sverige, noe destrueres i Finland eller Danmark og noe gjenvinnes andre steder i Europa. Den største økningen gjelder brennbart avfall som i større og større grad ekporteres til Sverige for energiutnyttelse.

I 2010 eksporterte Norge rundt 1 million tonn avfall. Dette var rundt 230 000 tonn mer enn året før. Økningen skyldes trolig deponiforbudet som ble innført i 2009, i tillegg til forskjellige økonomiske og teknologiske faktorer. Mer enn 80 prosent av avfallet gikk til forbrenning med energiutnyttelse.

• Her finner du dataene som er grunnlaget for grafen

I 2010 importerte Norge rundt 520 000 tonn avfall. Dette var nesten dobbelt så mye som året før. Økningen skyldes sansynligvis økonomiske forhold, endringer i markedet og det at avfall mer og mer blir sett på som en handelsvare.

Nesten all import av avfall til sluttbehandling går til én bedrift, mens importert avfall som gjenvinnes behandles av flere bedrifter.

• Her finner du dataene som er grunnlaget for grafen

Import og eksport av avfall er underlagt flere internasjonale avtaler, den mest overordnede er Baselkonvensjonen som omhandler grensekryssende transport av farlig avfall.

I følge konvensjonen skal nasjonale myndigheter godkjenne all import og eksport av farlig avfall. Regelverket krever at myndighetene skal ha oversikt over, og kontroll med, eksport og import av notifiseringspliktig avfall. Alt farlig avfall er notifiseringspliktig. Restavfall fra husholdinger og industrien og EE-avfall er andre eksempler på notifiseringspliktig avfall.

Et av konvensjonens hovedformål er at grensekryssende transport av farlig avfall skal minimeres. Regelverket skal blant annet hindre at avfall eksporteres fra industrialiserte land til mindre ressurssterke land, der avfallsbehandlingen er billig, men kan føre til negative helse- og miljøkonsekvenser.

Regelverket i EU og Norge

Baselkonvensjonen og OECD bestemmelsen er implementert i EUs lovverk gjennom EUs forordning 1013/2006. EU-forordningen dekker grensekryssende transport av alle typer avfall. I Norge er EUS forordning om eksport av avfall implementert gjennom avfallsforskriftens kapittel 13.

Håndheving av regelverket i Norge

Skal du eksportere eller importere avfall som er notifiseringspliktig må du ha samtykke fra Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif). Hvordan prosedyren er avhenger av hvor avfallet kommer fra, hvor det skal eksporteres, hva det inneholder og om avfallet skal gå til sluttbehandling eller gjenvinning.

Avfall som ikke har farlige egenskaper, som er en ren fraksjon og skal sendes til gjenvinning i et EU-land er unntatt fra kravet om samtykke, men det er krav om følgedokument. Du må imidlertid ha samtykke for disse forsendelsene til enkelte nye EU land og de fleste land utenfor Europa.

Dersom det finnes et miljømessig forsvarlig norsk alternativ, har Klif mulighet til å avslå søknader om eksport av avfall til sluttbehandling.

Kontroll av avfall som eksporteres og importeres

For å redusere illegal eksport av avfall til fattige land har Klif inngått et samarbeid med Toll- og avgiftsdirektoratet. Klif samarbeider med Tollvesenet i enkeltsaker, vi deltar i aksjoner med stikkprøvekontroller på grensestasjoner og større havner. Landsomfattende aksjoner mot ulovlig eksport av avfall ble gjennomført i 2009 og 2010.

Internasjonalt samarbeid

EU samarbeider med Basel-sekretariatet for å redusere ulovlig grensekryssende transport av EE-avfall til utviklingsland. Norge er med i et samarbeidsprosjekt som skal etablere kontakt med myndighetene i Ghana, Nigeria, Benin, Tunisia og Egypt.

Prosjektet skal se på hva som kan gjøres med illegal import av avfall fra EU. Det skal blant annet belyse hvordan regelverket skal etterleves, se på mulige behandlingsløsninger og hvordan en forsendelse kan sendes tilbake til avsenderland hvis den blir definert som ulovlig.