I følge Statistisk Sentralbyrå ble totalt 1,9 milioner tonn avfall deponert i 2009. Dette er en nedgang på 11 prosent fra året før.

Nedgang i mengden nedbrytbart avfall som ble deponert var på hele 18 prosent. Dette henger sammen med forbudet mot å deponere nedbrytbart avfall som trådte i kraft 1. juli 2009, og økt eksport av avfall til Sverige.

Mer lett forurensede masser leveres til godkjent deponi

De senere årene har det vært en økning i mengder med såkalte lett forurensede masser. Dette er jord, stein- og grusmasser fra bygge- og anleggsaktivitet som krever særskilt behandling fordi de inneholder ulike stoffer med forurensningspotensial. 

Dersom disse massene har så høy konsentrasjon av miljøgifter at de klassifiseres som farlig avfall, må de tas hånd om av avfallsanlegg med tillatelse til å behandle eller deponere farlig avfall.

Myndighetene ser det som positivt at slike masser leveres på godkjente avfallsdeponier. På den måten får vi bedre kontroll med lett forurensede masser.

Deponering av biologisk nedbrytbart avfall fører til utslipp av klimagassen metan. I dag utgjør utslipp fra avfallsdeponier omkring 2 prosent av de samlede norske klimagassutslippene. Det ventes at disse utslippene kan bli redusert med om lag to tredjedeler innen 2040.

Utslippene av metan har gått ned siden 1990. Dette skyldes dels uttak og fakling av metangass, dels tiltak for å øke gjenvinningen av avfall og effekten av forbudet mot deponering av våtorganisk avfall. 

Gasser som kan  avgi lukt 

Deponigass kan i tillegg inneholde svovelholdige gasser som kan avgi lukt og være til sjenanse for nærmiljøet.  

Sigevannsproblematikk

Sigevann fra avfallsdeponier kan gi utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer som tungmetaller, organiske miljøgifter, næringssalter og andre stoffer som kan redusere kvaliteten på lokale vannforekomster.

Målinger av sigevann fra deponier viser at det inneholder tungmetaller som arsen og kvikksølv, og organiske miljøgifter som bromerte flammehemmere, PCB og PAH.

Om sigevannet slippes urenset ut i en lokal resipient som elv, fjord eller kommunalt nett, kan det medføre fare for forurensning.

I 2002 ble EUs deponidirektiv (1999/31/EF) tatt inn i norsk regelverk, og er gjennomført i avfallsforskriften kapittel 9 om deponering av avfall.

Forbud mot å deponere biologisk nedbrytbart avfall

Fra 1. juli 2009 ble det forbudt å deponere biologisk nedbrytbart avfall som restavfall, papir/papp, trevirke og tekstiler av naturstoffer (ull og bomull). Forskriften forbød allerede deponering av våtorganisk avfall som slam og matavfall. Krav til oppsamling av deponigass og forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall vil gi reduserte utslipp av klimagassen metan.

Krav om metangassoppsamling

Norske avfallsdeponier har krav om metangassoppsamling i sine tillatelser. Noen deponier utnytter metangassen til energiformål. Andre fakler av metangassen slik at den mister sitt globale oppvarmingspotensial. Når metangassen fakles av, brennes den uten energiutnyttelse. Krav om oppsamling av metangass for videre energiutnyttelse eller fakling har ført til at utslippene av metan fra avfallsdeponier har gått ned.

Krav til private og kommunale avfallsdeponier

Formålet med avfallsforskriften kapittel 9 er at deponiene skal drive på en kontrollert og forsvarlig måte, slik at skade på mennesker og miljø unngås i størst mulig grad. Det kreves blant annet dobbel bunn- og sidetetting, sigevanns- og metangasshåndtering, samt krav til overvåking av utslippene ved deponier. 

Den stilles også krav til at avfallsprodusent og deponiansvarlig skal ha kunnskap om avfallets potensielle miljøskadelige egenskaper. Miljøkravene skal på sikt redusere utslippene fra deponiene. 

Deponier som ikke oppfylte de nye kravene måtte legges ned. Disse har fått krav til avslutning og etterdrift, siden det fortsatt vil være utslipp fra disse i mange år fremover. Fra å være rundt 330 deponier i 1992, er det nå igjen om lag 60 deponier i Norge, i tillegg til noen bedriftsinterne industrideponier.