Miljøgifter

Publisert av Miljødirektoratet

Miljøgifter kan føre til irreversible skader, både på miljøet og helsa vår. Noen miljøgifter har egenskaper som gjør at de kan spres over store avstander, også til andre deler av jordkloden.

Miljøgifter bør ikke havne i naturen, fordi de kan gjøre stor skade. Det er ikke mulig å fastsette trygge nivåer i naturen for miljøgiftene.

Noen miljøgifter har egenskaper som gjør at de kan spres over store avstander, også til andre deler av jordkloden. Disse kalles POPer. POPer kan ende opp i sårbare områder, som for eksempel Arktis. PCB og DDT er eksempler på slike miljøgifter.

Miljøgifter samles opp og lagres i organismer

Organiske miljøgifter som PCB og dioksiner er fettløselige og lite nedbrytbare, og lagres derfor i organismers fettvev. Mange steder langs kysten inneholder fiskelever slike miljøgifter. Mattilsynet fraråder derfor de som fisker til eget bruk å spise fiskelever fra fisk tatt i skjærgården.

Stoffer som ikke er fettløselige, lagres i annet vev eller i andre organer. Noen miljøgifter kan derfor finnes i fiskekjøtt, uavhengig av om fisken er fet eller ikke.

Dyr på toppen av næringskjeden er mest utsatt

Miljøgifter kan finnes i enda høyere konsentrasjoner i dyr på toppen av næringskjeden enn i dyr som er lavere i næringskjeden.

En slik oppkonsentrering i næringskjeden kalles biomagnifisering. Ofte vil man ikke oppdage forurensningen før man ser skade på dyr helt på toppen av næringskjeden. Da har forurensningen som regel vart i lang tid og skadene er svært vanskelige å reparere.

Miljøgifter kan overføres til neste generasjon

I tillegg til at miljøgiftene kan oppkonsentreres i næringskjeden, kan de overføres fra generasjon til generasjon. Hos pattedyr kan miljøgifter overføres til fosteret via morkaken, eller til diende unger via morsmelk.

Skader kan også overføres til senere generasjoner ved at arvematerialet i kjønnscellene skades (arvestoffskade).