Kjøli gruve

Publisert av Miljødirektoratet Lag rapport

Kjøli gruve ligger i Holtålen kommune i Sør-Trøndelag. Etter gjennomføring av tiltak ble kobberavrenningen fra gruva redusert med over 90 prosent i forhold til 1985.

Bakgrunn

Gruva, som ble drevet på kobberkis, ble første gang åpnet i 1766 og siste gang nedlagt i 1941. 

Den største kilden til forurensningen fra området var veltene med et anslått volum på 80 000 m3. Disse ble i hovedsak lagt opp i perioden mens gruva ble drevet på svovelkis (1886-1930). Fordi malmen ble sortert ved håndskeiding er veltene relativt rike på kismineraler. Gruvevannet er surt og tungmetallholdig.

Primærresipient for avrenningen fra Kjøli er Storbekken som renner mot sør og møter Gaula omtrent 15 km sør for Reitan. De viktigste metallene i avrenningen er kobber, jern og aluminium. I 1985 var kobbertransporten ut av området omlag 18 tonn. Etter at tiltak ble gjennomført er den ca. 0,4 tonn. Transporten av sink er svært beskjeden.

info Les mer om dataene share Del graf arrow-down Last ned som print Skriv ut

I tillegg til avrenningen fra Kjøli er Gaula belastet med avrenning fra Killingdal gruve via Gruvebekken og Skuru. Hovedvassdraget ned til Reitan var i 1980-årene nærmest dødt med hensyn til algebegroing, bunndyr og fisk. Permanente fiskebestander kunne man finne først lengre ned mot Eggafossen.

Klikk her for å åpne interaktivt kart

På kartet ser du Kjøli gruve og elva Gaula. Du kan zoome i kartet for å utforske nærmere.

Gjennomførte tiltak

De første tiltak mot forurensningene fra Kjøli ble gjennomført i 1981. Velten ble da arrondert, samtidig som ca. 100 tonn hydratkalk ble fordelt inne i og på overflaten av velten. 100 tonn kalk var det beregnede behov for nøytralisering av avrenningen i ett år. Tiltaket ble ikke fulgt opp ytterligere, og etter noen år økte forurensningen markert.

I 1989 ble det gjennomført nye tiltak ved Kjøli. Velten ble da samlet og tildekket med en plastmembran som ble beskyttet med morene og sprengt stein på overflaten. Drenering av overflatevann bort fra gruveområdet ble også forbedret slik at avrenningen av forurenset vann ble mindre. Samtidig ble vannstollen støpt igjen, slik at vannstanden ble hevet ca. 17 meter i gruva. Dette førte til at det ikke var utløp av gruvevann i en stor del av 1989, men allerede i 1990 var det igjen overløp i gruva.

Effekt av tiltak

Etter at tiltakene var gjennomført, bedret forholdene i Gaula seg raskt, og i 1993 ble det påvist at flora og fauna kom tilbake på tidligere totalskadde områder. Tungmetalltransporten ut av gruveområdet har avtatt sterkt. Reduksjonen var størst i de første årene etter tiltakene, men er fortsatt synkende. Endringene fra år til år synes nå å flate ut.

De siste undersøkelsene av tilstanden ble gjennomført i 1995-1996 og i 2011, og viser at forurensningstilstanden er stabil. I 2011 anslo NIVA at transporten av kobber fra området var mindre enn 1 kg per døgn, det vil si rundt 0,3-0,4 tonn på årsbasis.

Lekkasjen av metaller fra de overdekkede veltemassene er liten. Tilførslene fra gruva er derfor største forurensningskilde i området. Tilførslene fra gruva ble også betydelig redusert som følge av tiltaket i 1989. Fordi veltemassene og gamle gruveåpninger er overdekket blir det ikke store forurensningsproblemer når det er mye nedbør. Under slike situasjoner fortynnes avrenningen med lite forurenset overflatevann.

Videre oppfølging

Det gjennomføres jevnlige undersøkelser i gruveområdet.