Hemmelige rom og mystiske inskripsjoner Publisert av Riksantikvaren

Tenk å bo tett i tett med en klosterruin fra 1200-tallet. En ruin og en familie forteller.

Det er to tårnrom og vidstrakt utsikt fra det staselige våningshuset på gården Rein i Rissa, sør for Trondheim. Huset er hvitt og voldsomt flott – plassert på og bygd inn i en ruin etter et nonnekloster fra 1200-tallet.

 

På 1600-tallet ble det bygget et hus på den gjenstående kjelleren etter nonneklosteret på Rein. Fortsatt er våningshuset hektet sammen med ruinen. Foto: Tove Elise Ihler, Riksantikvaren

På 1600-tallet ble det bygget et hus på den gjenstående klosterkjelleren på Rein. Fortsatt er våningshuset hektet sammen med ruinen. Foto: Tove Elise Ihler, Riksantikvaren

 

Det er nesten overveldende mye eventyr på en gang, her. Landskapet er nydelig. Ruinen som omkranser huset er full av mystiske spor etter den lange historien: steinhuggermerker og underlige inskripsjoner. Til og med et hemmelig rom skjuler seg over et hvelvrom – og man har enda ikke kommet fram til hvordan folk fant tilgang til det.

Det bor også mennesker i det staselige huset i dag – og det har det gjort lenge. Selve gården Rein i Rissa er sannsynligvis over tre tusen år gammel. Historien forteller at Harald Hårfagre tok gården da han la under seg Trøndelag på 870-tallet.

Hvorfor har noen valgt å flytte inn i våningshuset her, midt oppi en del av Norgeshistorien og med turister tuslende i parkanlegget rundt? 

Ti generasjoner på samme sted

– Nja, det ble vel min bane, da! ler ungkona på garden, Sissel Grimsrud. - Det er en åndelig dimensjon til ruinene, og en håndverksmessig. Vi lever godt med at folk kommer hit, forteller hun, som lever livet sitt i en moderne innredet leilighet på det staselige godset.

 

Kulturminner

  • Spor etter menneskers liv og virke i vårt fysiske miljø. Begrepet omfatter også steder det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Også naturelementer med kulturhistorisk verdi er kulturminner, eller kan inngå som del av et kulturminne
  • Kan for eksempel være bygninger, hager, gravhauger, helleristninger, båter eller veifar. Disse kan være fra tidligere tider eller fra vår egen tid

Rein_koster_nytt.jpg

Våningshuset, i siste utgave fra 1800-tallet, og ruinen går i hverandre på Rein. Foto: Åse Bitustøl, Riksantikvaren

 

Vennlig skilting leder folk utenfor det mest private. Sissel driver et aktivt gardsbruk sammen med en tiende generasjons Hans Henrik Hornemann.

Siden 1700-tallet har familien Hornemann hatt sitt hjem her, med huset bygd inn i ruinen av klosteret. Den gang ble klosteret solgt til Ebbe Carstensen, som ble gift med Anna Horneman. Sønnen Henrik tok sin mors etternavn og ble neste eier.

Man vet at det finnes bjelker fra 1400-tallet i den eldste delen av huset, og mange av bjelkene ser ut til å være gjenbrukt. Det har derfor sannsynligvis alltid vært en boligdel i tre tilknyttet klosterkirken. Så her har man antagelig bare fulgt en tradisjon når nye hus ble bygd opp.

Mye med Rein er mystisk og uvisst, fordi man mangler skriftlige kilder. Vi vet at klosteret ble etablert av Hertug Skule, men ikke så mye mer. For eksempel vet man ikke hvilken religiøs orden nonnene som bodde i klosteret, tilhørte. Kanskje orden ikke var så viktig, men at klosteret fylte en funksjon for ugifte søstre og enker av høy rang? Selv om vi er fattige på skriftlige kilder, står ruinen igjen som en ruvende kilde av spor etter utallige fortellinger.

Noen steinhuggermerker er identiske med dem man finner i selveste Nidarosdomen.

 

Steinhuggermerke

Monogramformet tegning i tilhogget stein. Steinhuggermerket viser muligens hvor mange steiner en håndverker har hogd, eller det kan blitt brukt som nummerering for de forskjellige steinene i bygget.

Dette steinhuggermerket er identisk med merker fra Nidarosdomen. Foto: Tove Elise Ihler, Riksantikven

Noen steinhuggermerker er identiske med dem man finner i selveste Nidarosdomen. Av det kan man lese at det ikke var hvem som helst som fikk være med og bygge klosteret på Rein. Foto: Tove Elise Ihler, Riksantikvaren

 

En barndom i klosterruinen

– Vi kalte det «fengselet», vi ungene, smiler Fredrik Hornemann, når det blir snakk om hvelvrommet i ruinen.

At den delen av ruinen gjemmer et hemmelig rom, visste ikke Fredrik da han var liten og lekte her med sine søsken. Vi kan bare gjette oss til hva det ble brukt til. Siden klosteret lå utsatt til ved innløpet av fjorden, kan det kanskje ha vært skjulested for kirkesølv og andre verdisaker?

Selv er Fredrik niende generasjon Hornemann som har vokst opp i huset i ruinen. Han forteller om sin oppvekst med tjenestepiker, etikette og bordbønn på 1930-tallet, men også om en liten gutt som brukte ruinen til lek – og for å klatre opp på taket. Først for å komme opp på det laveste, og så helt opp på det høyeste taket – til sin mors store fortvilelse. De gangene hun oppdaget det.

Å klatre, finne gjemmesteder og å leke i historiske omgivelser må da ha vært spennende?

Vel, en ganske så alminnelig affære, ifølge Fredrik. – Vi tenkte ikke på det da vi var barn. Men i senere år har han og resten av familien vært veldig interessert i at ruinen skal bevares. Det har vært til stor hjelp for Riksantikvaren.

Sett inn alt-bildetekst
“Vi vet at klosteret ble etablert av Hertug Skule, men ikke så mye mer.”

Ruiner fram i lyset

Riksantikvaren står bak programmet som bevarer flere ruiner i Norge. Norge har få ruiner fra middelalderen sammenlignet med andre land i Europa. Derfor er det viktig å ta vare på dem vi har.

Bevaringsprogrammet har gjort at denne og andre ruiner får fortsette å fortelle oss sine historier inn i framtida. På Rein er istandsettingen ferdig for denne gang. Arbeidet på Reins kloster har blant annet gått ut på å fjerne mye skadelig sement og erstattet den med kalkmørtel – en helt nødvendig opprydning etter feilslått restaurering fra nyere tid. Den fleksible kalkmørtelen gjør at steinen ikke knekker når bakken og muren beveger seg etter tele og frost. Spor etter slike sementskader finnes det en del av på Rein.

Skadene kan lære en moderne verden med klimautfordringer, at naturmaterialer gjør seg vel så godt som kjemiske - i det lange løp.

Også deler av ruinen som ikke tidligere var synlig, er hentet fram i lyset. Helt inntil husveggen kan man nå se den vakre sørportalen, som har blitt satt i stand og gjort synlig for publikum.

Gammel graffiti og gamle håndverksfag

I tillegg til faktisk istandsetting, gir programmet også håndverkerne nyttige erfaringer de kan dra nytte av i videre bevaringsarbeid. De som har jobbet med ruinen har blitt godt kjent med den gjennom storm og uvær, presenninger som fyker, kalde fingertupper og stadig nye oppdagelser i faget og i ruinen. Noen tegn kan til og med du og jeg tolke. For eksempel en gammel graffiti risset inn på vestportalen – i greske bokstaver;

«Lykkelige er de som elsker når deres kjærlighet blir gjengjeldt» står det der.

 Kjærlighet skrevet i stein. Foto: Tove Elise Ihler, Riksantikvaren

Kjærlighet skrevet i stein. Foto: Tove Elise Ihler, Riksantikvaren

Sitatet er hentet fra dikteren Bion fra Smyrna, som levde ca. 100 år før Kristus. Fredrik Hornemann kan fortelle at det ble risset inn på 1800-tallet, som en kjærlighetserklæring fra en Hornemann til hans kone.

Andre tegn i ruinen har fortsatt ikke en kjent historie knyttet til seg – men sporene åpenbarer seg for oss, som gåte for gåte i den vakre ruinen.