Tilstand
Fiskeoppdrett – en næring i vekst
Norsk fiskeoppdrett begynte i liten skala i 1970-årene. De siste tiårene har næringen vokst kraftig, og Norge er nå verdens største eksportør av oppdrettslaks. I 2010 ble det solgt rundt 1 million tonn laks og regnbueørret, dette tilsvarer rundt 200 kg fisk per nordmann.
Kartet under viser blant annet lakseoppdrettsanlegg utenfor Trondheimsfjorden. Det finnes rundt 1100 slike anlegg langs kysten. De fleste finnes på kyststrekningen fra Lindesnes i sør til den russiske grensa i nord. Du kan zoome i kartet og utforske nærmere, eller gå til "Mer kart og funksjoner" for å se oppdrettsanlegg andre steder langs kysten.
Oppdrettsnæringen er interessert i å produsere mest mulig fisk med bruk av minst mulig fôr. En effektiv drift kommer også miljøet til gode, men den stadige økningen i produksjonen gjør at de samlede miljøvirkningene likevel øker.
Påvirkning
Rømt oppdrettsfisk, lakselus og utslipp
De største miljøutfordringene for oppdrettsnæringen er rømming av laks og lakselus. Intensiv fiskeoppdrett medfører også utslipp av for eksempel næringssalter og organisk materiale.
Rømt oppdrettsfisk
Rømt oppdrettslaks har negative konsekvenser for ville stammer av laksefisk. Rømt fisk som vandrer opp i vassdragene og som gyter med villaksen kan påvirke villaksens genetiske mangfold og produktivitet, og rømt fisk kan spre fiskesykdommer til villfisken. Over 370 000 laks rømte fra norske oppdrettsanlegg i 2011.
Lakselus
Flere hundre millioner oppdrettslaks i merder i fjordene har vist seg å gi gode vekstvilkår for lakselusa. Lusa som egentlig er et lite krepsdyr har i de senere årene blitt en stor trussel mot villaks og sjøørret, og kan i verste fall bidra til å utrydde enkeltbestander.
Tilførsler av næringssalter
Tilførsler av næringssalter fra fiskeoppdrett kommer fra rester av fiskefôr og fiskenes avføring. Mengden næringssalter som slippes ut per tonn produsert fisk har blitt halvert de siste 15 årene. Samtidig har produksjonen økt så mye at fiskeoppdrett nå er den største kilden til utslipp av næringssalter langs kysten fra Lindesnes til Nordkapp. Slike utslipp kan gi økt algevekst og føre til overgjødsling i innelukkede fjordområder.
En ekspertgruppe konkluderte i 2011 med at utslipp av næringssalter til dypvann (under 30 meter) bare medfører lokale problemer på skjermede lokaliteter.
Bruk av kobber og andre kjemikalier
Bruk av kobber til notimpregnering og bruk av kjemikalier for å bekjempe lakselus og sykdommer kan påvirke dyre- og plantelivet på sjøbunnen og krepsdyr i nærheten av oppdrettsanleggene.
Tiltak
Flere tiltak er nødvendig
Myndighetene ønsker å legge til rette for at oppdrettsnæringen skal bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring. Det er også viktig at det også tas hensyn til fiskere, lokalbefolkning og hyttefolk og deres muligheter til å bruke havet og kystområdene.
Havforskningsinstituttet peker på behovet for et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere risikoen knyttet til fiskeoppdrett, og at slike risikovurderinger blir utført regelmessig. I rapporten Risikovurdering – miljøvirkninger av norsk fiskeoppdrett 2011 skriver instituttet at den påvirkningsfaktoren som først overskrider kriteriene for bærekraft (akseptabel miljøpåvirkning) bør sette grenser for omfanget av oppdrett i en region.
Det haster mest med å gjennomføre tiltak mot rømming av oppdrettsfisk og lakselus.
Tiltak mot rømming av oppdrettsfisk
Fiskerimyndighetene og oppdretterne har en visjon om null rømming, men det har vist seg vanskelig å nå dette målet. En egen forskrift (NYTEK- forskriften) stiller krav til utforming og drift av oppdrettsanlegg. Forbedrede driftsrutiner, bedre anlegg og en best mulig plassering av anleggene kan redusere rømmingen.
Tiltak mot lakselus
Oppdretterne er pålagt å bekjempe lakselus når lusemengden har nådd et gitt nivå, men dessverre er mange av kjemikaliene som brukes også giftige for krepsdyr som lever rundt anleggene. Det er også urovekkende at lakselusa har begynt å bli resistent mot de vanligste og mest effektive kjemikaliene. Dette gjør det enda vanskeligere å holde nivået av lakselus lavt nok til å unngå at villaks og sjøørett blir skadelidende.
Mange oppdrettere har nå tatt i bruk biologisk avlusing ved hjelp av lusespisende rensefisk. Dette er en helt skånsom metode uten noen form for negative konsekvenser for miljøet. Flere miljøer arbeider også med å utvikle andre og forhåpentligvis mer miljøvennlige metoder samt at myndighetene arbeider med å forbedre regelverket for å redusere lusemengden. Et viktig virkemiddel er innføringen av soner der alle oppdretterne blir pålagt å behandle oppdrettslaksen mot lus samtidig.
Tiltak for å redusere utslipp av næringssalter
Det er viktig å få mer kunnskap om hvordan næringssalter og organisk materiale påvirker miljøet. De siste årene har myndighetene stilt strengere krav om at oppdrettene skal øke overvåkingen av området under og rundt oppdrettsanleggene. Dette vil gi oss mer kunnskap, slik at det skal være mulig å sette inn tiltak før miljøet tar skade.
Særlig beskyttelse for viktige fjorder og vassdrag
For å gi de viktigste laksebestandene særskilt beskyttelse har Stortinget opprettet 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder. Her skal det ikke etableres nye oppdrettsanlegg for laksefisk, og eksisterende anlegg vil bli underlagt strengere krav til rømmingssikring og strengere krav til kontroll av lakselus og annen sykdom.