Plan- og bygningsloven og retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging, T-1442
Plan- og bygningsloven gir kommunen myndighet og ansvar i plan- og byggesaker. Støy er et av de temaene som skal vurderes og tas hensyn til. Det er gitt retningslinjer for kommunenes behandling av støy i arealplanlegging. Retningslinjene anvendes av kommuner og/eller utbygger ved planlegging av ny infrastruktur og ny bebyggelse inntil støykilder. Retningslinjene angir utendørs grenser for støy, og kommunene har ansvar for at støy er tilstrekkelig utredet og vurdert før vedtak fattes.
Forskrift om krav til byggverk og produkter til byggverk, Teknisk forskrift, setter også krav til støy ved byggearbeider, og er spesielt aktuelt ved ny bebyggelse. Forskrift om konsekvensutredninger, som er hjemlet i Plan- og bygningsloven er også relevant i mange utbyggingssaker.
Forurensningsloven
Støy er definert som forurensning i forurensningslovens § 6, og er derfor i utgangspunktet forbudt etter § 7. Støy kan være tillatt dersom det faller inn under vanlig forurensning i § 8, tillates etter forskrift i medhold av §9 eller det blir gitt tillatelse til virksomheten etter § 11. Forurensning fra transport, som flyplasser, veier, jernbaner, havner og terminaler er unntatt fra forurensningslovens bestemmelser, jfr lovens § 5.
På støyområdet er det imidlertid i forurensningsforskriftens kapittel 5 gitt egne bestemmelser som også gjelder for transport. Her er det bestemmelser om innendørs støynivå, og det er stilt krav om kartlegging av utendørs støy som følge av EUs rammedirektiv om støy.