I dag tilhører bjørnene i Norge to ulike bestander. I Finnmark er bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand. I andre deler av landet stammer bjørnen fra en felles skandinavisk bestand. Denne bestanden er økende.

Bjørn finnes i dag i hovedsak i grenseområdene mot Sverige, men unge hannbjørner kan vandre langt og finnes også i andre deler av landet. I Sverige er det ca 3200 bjørner. Bjørnebestanden i Sverige ser ut til å ha hatt en tilvekst på i overkant av 5 prosent de siste årene.

166 bjørner registert i Norge i 2010

Det har vist seg vanskelig å få gode bestandsestimater for antall bjørner i Norge. Bjørnen ligger i hi om vinteren og er derfor vanskelig å spore. I 2006 ble det satt i gang et prosjekt fra Sør-Trøndelag og fylkene nordover hvor elgjegere og Statens naturoppsyn samlet inn ekskrementer fra bjørn for DNA-analyse for å få informasjon om antall bjørner i Norge. Tilsvarende innsamling ble gjennomført i Sør-Norge høsten 2007, og har vært gjennomført hvert år de siste årene.

Resultatene av innsamlingen i 2010 ga informasjon om 166 bjørner i Norge. Dette er et minimumstall siden vi ikke kan forvente at alle individer er blitt registrert. Likevel vil en slik systematisk innsamling over mange år gi et relativt presist estimat over den norske bjørnebestanden.

Bestandsmål om 15 årlige ungekull av bjørn

Stortinget har vedtatt at vi skal ha 15 årlige ungekull av bjørn i Norge. Bjørn yngler årlig i Pasvik i Finnmark, men det har vært vanskelig å finne ut hvor mange årlige ungekull vi har i Norge. Dette er fordi binner med unger er særdeles sky og gjør alt for å unngå mennesker. I tillegg er det ofte vanskelig skille årsunger og fjordårsunger fra hverandre fordi det ikke er mulig å komme særlig tett innpå.

Alle hunnbjørner/binner med unger i Norge har vært registrert i grenseområdene mot Sverige og Russland/Finnland. Ved å bruke informasjon fra innsamlet ekskrementer og hårprøver som DNA-analyseres har forskere anslått at det ble født 6 bjørnekull i 2010.

I 1850-60 ble det skutt 200 - 300 bjørn per år i Norge. Intens jakt både i Norge og Sverige førte til at bjørnebestanden allerede tidlig i forrige århundre nesten var utryddet i størsteparten av området. I Norge varte skuddpremieordningen fram til 1932.

I dag blir bestanden regulert ved skadefelling eller lisensfelling. Skadefelling er felling for å stanse eller forhindre skader på bufe eller tamrein. Lisensfelling er skademotivert felling, hvor det fastsettes en kvote med et antall individer som det kan jaktes på.

I 1932 ble bjørnen fredet i hi-perioden om vinteren. I 1973 ble den totalfredet i Norge.

Internasjonale avtaler som omfatter bjørn

Bjørn omfattes av Bernkonvensjonen, og er oppført i vedlegg II, som gjelder dyrearter som er beskyttet mot jakt og fangst. Bjørnen er også ført opp i konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES), i vedlegg II som omhandler arter det er viktig å kontrollere omsettingen av.

• Les mer om Bernkonvensjonen
• Les mer om CITES-konvensjonen

Sikre bærekraftig bestand og allsidig bruk av utmarksressurser

Dagens rovviltpolitikk skal sikre bærekraftige bestander av bjørn, og samtidig en fortsatt aktiv og allsidig bruk av utmarksressursene. Forvaltningen skal vektlegge hensynet til de ulike interessene forskjellig i ulike områder og for de ulike rovviltartene.

Dette innebærer at en i enkelte områder både skal ivareta rovviltbestander og bestander av husdyr og/eller tamrein. I slike områder er bruk av forebyggende og konfliktdempende tiltak et viktig virkemiddel som skal bidra til å redusere tapene av bufe. Eksempler på virkemidler er rovdyrsikre gjerder, tidlig nedsanking, intensiv gjeting av husdyr, bruk av vokterhunder, nattkve og liknende. I tillegg vil skadefelling i akutte situasjoner kunne iverksettes.

Lisensfelling og skadefelling

I områder hvor det er fastsatt at en ikke skal ha årlige ungekull av bjørn vil de viktigste tiltakene for å regulere bestanden være lisensfelling. Det vil si at det åpnes for felling av et bestemt antall bjørner. I 2011 er det åpnet for felling av 27 bjørner i noen utvalgte områder.

I tillegg vil terskelen for å iverksette skadefelling av enkelte bjørner som tar sau eller rein være lav i forhold til de områdene hvor det er mål om å ha årlige ungekull av bjørn.

Overvåking av bjørnebestanden

Overvåking av bjørnebestanden er krevende. For å få bedre oversikt over bestandsstørrelsen har innsamling av bjørneekskrementer og bjørnehår for DNA-analyse vist seg å være en metode som har gitt gode resultater. Dette er en del av det nasjonale programmet for overvåking av bjørn som skal sikre detaljert informasjon og kunnskap om geografisk utbredelse av bjørn og størrelsen på bestanden.

• Se brosjyre om innsamling av bjørneekskrementer til DNA analyser

Ved hjelp av DNA-analysene får vi informasjonen om kjønn og individ. Ut fra informasjon om hvor store hjemmeområder binner bruker, og alderssammensetning i bjørnepopulasjonen kan forskerne estimere antall familiegrupper av bjørn. Hvert år publiserer rovdata.no en overvåkingsrapport om bjørnebestanden i Norge.

• Les mer om overvåking av bjørn hos rovdata.no